Hvordan kan vi beskytte valg mot fremmed påvirkning?

Metode og tilnærming

Hensikten med artikkelen er å gi oversikt over aktuelle tiltak for å beskytte valg mot fremmed påvirkning. Den gjør en systematisk gjennomgang av forskning, studier, utredninger og policydokumenter som omhandler beskyttelse av valg. Dette brukes så til å identifisere 38 aktuelle tiltak gruppert i seks temaer.

Innsamlingen av materialet har vært rettet mot flere kilder. Det omfatter organisasjoner som arbeider særskilt med problematikken, som EU, NATO Centre of Excellence for Strategic Communication, Myndigheten för samhällsskydd och beredskap (MSB), Oxford Internet Institute, Oxford Technology and Elections Commission, svenske og norske kilder i forbindelse med valgene i 2018 og 2019 samt amerikanske myndigheter i forbindelse med oppfølgingen og etterforskningen av påvirkningen av presidentvalget i 2016. Videre er det gjennomført søk primært på «election» og «political», kombinert med «protection», «protecting», «influence», «interference», «intervention», «threat», «disinformation» og «manipulation». Den viktigste kilden for søk har vært Google Schoolar. Innsamlingen har vært rettet mot Europa og Nord-Amerika siden 2016. Påvirkningen av valget i 2016 var et vannskille med tanke på interesse for beskyttelse av valg. Dette er nært i tid, og gjør at deler av materialet muligens ikke har den nødvendige kritiske distanse og modenhet man kan påregne etter hvert. Senere i artikkelen påpekes derfor behovet for en nøye vurdering av hvert enkelt tiltak i norsk sammenheng.

Det empiriske materialet gir en betydelig mengde råd om tiltak som dekker en rekke utfordringer, har varierende oppløsning, og i noen tilfeller er svært detaljerte. Kildene har også varierende tilnærminger og prioriteringer. Totalt omtaler materialet flere hundre mulige tiltak og opererer med en lang rekke kategoriseringer, grupper, områder eller temaer.

Det ble gjort en kvalitativ analyse av materialet, og innledningsvis ble det sammenfattet i 38 mulige tiltak. På grunn av det store spriket i oppløsning og tilnærming i materialet ble det gjort en vurdering for å finne hensiktsmessige formuleringer og detaljeringer av tiltakene. I praksis er det i de fleste tilfellene en aggregering av råd om tiltak med forskjellige vinklinger, prioriteringer eller oppløsning. For å få bedre oversikt ble tiltakene systematisert i seks temaer med utgangspunkt i de inndelingene som ble brukt i materialet. Vurderingen er at disse seks temaene var rimelig representative og et hensiktsmessig antall for å gi en lettfattelig oversikt.

Artikkelen beskriver først hva valgpåvirkning er, og bruker særlig valget i USA i 2016 for å illustrere hvordan slik påvirkning kan gjennomføres. Deretter går den gjennom litteratur og dokumenter som omhandler beskyttelse av valg mot fremmed påvirkning. Så sammenfattes dette i en oversikt over hva vi kan gjøre for å hindre valgpåvirkning. Det er et stort antall mulige tiltak, og for å gjøre materialet håndterlig er disse delt i seks temaer: (1) bevisstgjøring; (2) forebygging; (3) samarbeid og koordinering; (4) beskyttende tiltak; (5) aktive mottiltak og avskrekking; (6) forskning, læring og kompetansebygging. En rekke av tiltakene er inngripende og utfordrende, særlig for demokratiet og ytringsfriheten, og det tas derfor en gjennomgang av de viktigste utfordringene, begrensningene og kritikken mot slike tiltak. Avslutningsvis er det en vurdering av hvilke tiltak som kan være mest aktuelle for norske forhold, og det identifiseres fire problemstillinger som særlig peker seg ut for videre vurdering. Flere av tiltakene kan ha mange og omfattende implikasjoner, og det må tas betydelig forbehold. Det påpekes at hvert enkelt tiltak må vurderes grundig før beslutning.

Hva er valgpåvirkning?

Et valg er en langvarig og komplisert aktivitet, som involverer de fleste deler av samfunnet. Selve valget går i Norge over to dager, med mulighet for forhåndsstemming noen uker før. Valget er også avhengig av en del systemer for stemmegiving, telling og kommunikasjon av resultat. Det som omtales som «valgkampen» pågår fra begynnelsen av august til valget i september, mens valgkamp og påvirkning av velgernes preferanser er en kontinuerlig prosess (Karlsen, 2015). Hovedaktørene er partiene, med velgerne som målet. Kanalene partiene bruker, er medier, sosiale medier, reklame, markedsføring og direkte velgerkontakt som stander og hjemmebesøk. I tillegg til å være en kanal er mediene også selvstendige aktører, og vi har en rekke andre aktører, som alle typer organisasjoner og bedrifter. Totalt gir dette et komplisert bilde med svært mange muligheter for påvirkning gjennom både aktører, kanaler, prosesser, temaer og valgsystemer (Burton & Shea, 2015; Ihlen et al., 2015).

Bay og Snore (2019) mener at innblanding i valg kan ha som hensikt å påvirke valgresultatet, undergrave tilliten til valget, undergrave demokratiet og det interne samholdet eller påvirke oppfatningen av et land internasjonalt. De hevder dette kan gjøres på tre måter. For det første ved å påvirke valget som en administrativ prosess, gjennom hacking av valgsystemer eller spredning av desinformasjon som undergraver tilliten til valget. For det andre ved å påvirke deltakelsen i valget, enten ved å spre desinformasjon om hvor, når og hvordan man stemmer, eller ved å undergrave viljen til å delta i valget. For det tredje ved å påvirke valget som en politisk prosess, ved cyberangrep, trolling og påvirkning i sosiale medier, lekkasjer og undergraving av politiske kandidater.

Brattberg og Maurer (2018) har en noe annen inndeling, og de mener valginnblanding kan rettes mot velgernes preferanser, deltakelsen i valget, eller valgprosessen. Dette kan skje på tre måter: gjennom informasjonsoperasjoner, eksempelvis i sosiale medier, gjennom cyberoperasjoner, eksempelvis hacking av datasystemer tilknyttet valget, eller gjennom såkalte blandede operasjoner, som inkluderer både informasjonsoperasjoner og cyberoperasjoner.

Basert på et omfattende forskningsarbeid (Pamment et al., 2018) har den svenske Myndigheten för samhällsskydd och beredskap (MSB, 2019) utviklet en håndbok for å motvirke uønsket informasjonspåvirkning. De har beskrevet seks ulike strategier som ofte benyttes i kampanjer for påvirkning:

•sosial og kognitiv hacking, som utnytter sosiale relasjoner og tankeprosesser

•falske identiteter, som skjuler den egentlige kilden til informasjonen

•teknisk utnyttelse, som bruk av falske automatiserte kontoer på sosiale medier (bots), falske videoer (deepfakes), kunstig intelligens og liknende

•desinformasjon, altså bruk av feilaktig eller manipulert informasjon

•ondsinnet retorikk, som skal villede, fordekke eller skremme andre fra å delta i debatten

•symbolske handlinger, som lekkasjer, hacking eller demonstrasjoner for å forsterke et budskap

Hvordan har valgpåvirkning vært gjennomført?

Som vist foran er det en rekke påstander om innblanding i valg, og en studie hevder endog at så mye som hvert niende valg i perioden 1946–2000 ble forsøkt påvirket av USA eller Sovjet og senere Russland (Levin, 2006). Påvirkningen av det amerikanske valget i 2016 er imidlertid unik i den forstand at det er særdeles godt dokumentert og analysert, og teknikkene og metodene illustrerer godt hvordan valgpåvirkning kan gjennomføres. Hovedaktøren var Internet Research Agency (IRA), beskrevet som en trollfabrikk i St. Petersburg. Den omtales som et sofistikert markedsføringsfirma (DiRiesta et al., 2018, s. 5) som anvender avanserte teknikker for digital påvirkning (Howard et al., 2018, s. 6). Hovedaktiviteten til IRA er å benytte sosiale medier for påvirkning, og i begrenset grad bruker de digital annonsering. I tillegg ble det ved enkelte tilfeller gjennomført politiske markeringer og aksjoner organisert av rekrutterte amerikanske borgere. På sosiale medier opptrådte de som amerikanere, enten med falske profiler eller med stjålne identiteter. Operatørene ble instruert til å skape konflikt og støtte misfornøyde og radikale grupper. Ifølge tiltaledokumenter mener amerikanske myndigheter at det strategiske målet var, og fortsatt er, å så splid og misnøye i det politiske systemet, skape sosial og politisk polarisering, undergrave tillit til demokratiske institusjoner og påvirke amerikanske valg (U.S. District Court for the Eastern District of Virginia, 2018, s. 6).

I tillegg til IRAs informasjonspåvirkning foregikk to andre parallelle aktiviteter for påvirkning av valget i 2016. For det første omfattende kartlegging av og forsøk på inntrengning i digital valginfrastruktur og velgerdatabaser for å undergrave tilliten til valgprosessen. Ifølge etterforskningen var dette imidlertid mislykket (U.S. Senate, 2018). Den andre og mye mer alvorlige aktiviteten var hacking og lekkasje av kompromitterende e-poster og dokumenter. Clintons valgkamporganisasjon og Det demokratiske partiets systemer ble angrepet og materialet ble lekket via falske profiler som DCLeaks og Guccifer 2.0. Materialet ble så distribuert via andre profiler, mobilisering av aksjoner og velgergrupper, og spredning til mediene. Denne spredningen av kompromitterende materiale hang sammen med IRAs aktiviteter, og de forsterket hverandre (U.S. District Court for the District of Columbia, 2018).

IRAs kampanje var målrettet for å påvirke misfornøyde og radikale grupper og utnyttet derfor allerede kontroversielle og polariserte temaer som våpenlover, LHBT-relaterte saker, innvandring, bruk av sørstatsflagget og minoritetsspørsmål. En slik strategi gjorde at IRA eskalerte polariseringen. De utnyttet også situasjoner som dukket opp underveis i valgkampen, som påstander om politivold eller voldelige demonstrasjoner. Disse temaene ble utnyttet for å polarisere, for å demonisere motstandere og skape og forsterke samhold innad i tre spesifikke grupper: svarte, den politiske venstresiden og den politiske høyresiden (DiRiesta et al., 2018).

IRAs informasjonspåvirkning foregikk på et overraskende stort antall sosiale medier. Før 2016 var russisk informasjonspåvirkning i all hovedsak forbundet med Twitter, mens de under valget i USA benyttet Facebook, Instagram, Twitter, YouTube, Reddit, Tumblr, Pinterest, Vine, Grab, Meetup, VKontakte, LiveJournal, spill som Pokemon Go og musikkapper.

Det anslås at IRA nådde ut til 126 millioner brukere på Facebook, 20 millioner brukere på Instagram og 1,4 millioner brukere på Twitter, og at de lastet opp 1100 videoer på YouTube. Videre antas det at falske IRA-profiler på Instagram fikk hele 187 millioner engasjement, mot 77 millioner engasjement på Facebook. Målingen av engasjement i sosiale medier, som likerklikk og kommentarer for Instagram, kan være blåst opp med betalt aktivitet (DiRiesta et al., 2018). Enkelte av de falske IRA-profilene på Facebook og Instagram hadde over 100 000 følgere. De mest fulgte profilene ble styrt av aktive personer som deltok i samtaler, engasjerte målgruppene og besvarte både påvirkere og medier. Automatiske profiler, såkalte bots, ble i hovedsak brukt på Twitter. Bots sørger for automatisk å tvitre overskrifter og retvitre fra andre Twitter-kontoer.

Det var utstrakt samarbeid, koordinering og deling av materiale på tvers av ulike sosiale medier, og kampanjen styrte også blogger, nettsteder og tenketanker som produserte mer nyanserte og akademiske artikler og innhold. I tillegg kjøpte de annonser på sosiale medier og nettsteder, men omfanget av dette var lite. Det ble ikke identifisert direkte forsøk på å få dekning i etablerte medier, og de analysene som til nå foreligger, har heller ikke omfattet slike medier. Likevel skal vi være klar over at etablerte medier kan plukke opp saker, desinformasjon eller påvirkningsforsøk fra sosiale medier eller nettsteder, og videreformidle dette til lesere.

Påvirkningskampanjen hadde en egen analyseavdeling som studerte den amerikanske samfunnsdebatten og aktivitet på sosiale medier, målte forskjellige parametere og drev søkemotoroptimalisering for best mulig målretting av sin kommunikasjon i forbindelse med påvirkningen av valget. De sendte også et analyseteam til USA for innhenting av informasjon tidlig i valgkampen (Mueller, 2019). Det syntes som de etter hvert opparbeidet stor forståelse av medielandskapet, aktørene og den politiske debatten, og de gav sine operatører detaljerte anvisninger for hvordan de skulle påvirke forskjellige målgrupper i den amerikanske befolkningen. I tilfelle et mer omfattende forsøk på å påvirke valg i Norge må det derfor antas at både statlige og ikke-statlige påvirkningsaktører vil ha god forståelse for konflikttemaer, kanaler og målgrupper også her hos oss.

Svenske myndigheter gjennomførte i forbindelse med Riksdagsvalget i 2018 flere undersøkelser for å avdekke mulig fremmed påvirkning. Institute for Strategic Dialogue (ISD) forsøkte å identifisere utenlandsk påvirkning av valget via internett (Colliver et al., 2018). De vurderte om russiske statsstøttede medier og automatiserte kontoer (bots) spredde desinformasjon til støtte for Sverigedemokratene eller Alternativ for Sverige. De analyserte også kampanjer fra høyreorienterte ikke-statlige aktører og undersøkte om russiske aktører deltok i internasjonale kampanjer på nettet for å sverte Sverige.

ISD fant at aktørene er involvert i sverting av Sveriges omdømme, men at målet var å påvirke internasjonale målgrupper, og ikke valget i Sverige. Det ble ikke registrert bruk av bots eller forsterkning av andres budskap fra russiske aktører. Den mest omfattende aktiviteten omhandlet undergraving av tilliten til valget gjennom påstander om valgfusk. Studien registrerte også at islamistgruppen Hizb-ut-Tahrir forsøkte å påvirke valgdeltakelsen i svenske muslimske miljøer.

I tillegg gjennomførte Myndigheten för samhällsskydd och beredskap (MSB) en analyse (Fernquist et al., 2018a) av bruken av bots på Twitter i forbindelse med valget, og en analyse (Fernquist et al., 2018b) av digitale diskusjoner i forbindelse med valget, uten at noen av disse indikerte utenlandsk påvirkning.

Oppsummert virker det som om det meste av utenlandsk valgpåvirkning har skjedd via sosiale medier. Det trenger ikke være veldig ressurskrevende, og er derfor mulig å få til for et bredt spekter av aktører. Samtidig ser vi at en stor aktør som Russland kan gjennomføre svært komplekse operasjoner med dataangrep og distribusjon av kompromitterende opplysninger, muligens også koordinert med gjennomføring av cybersabotasje mot valgsystemene.

Forskning og studier om beskyttelse av valg

I håndboken Countering information influence activities – a handbook for communicators har den svenske Myndigheten för samhällsskydd och beredskap (MSB, 2019), gitt detaljerte råd for håndtering og imøtegåelse av informasjonspåvirkning generelt, og ikke bare i forbindelse med valg. Håndboken er delt i tre deler: bevissthet om, identifisering av og kontring av informasjonspåvirkning. I forbindelse med kontring av informasjonspåvirkning legger de særlig vekt på forberedelser, herunder bevisstgjøring, bygging av tillit gjennom kommunikasjon og grundige risiko- og sårbarhetsanalyser.

Brattberg og Maurer (2018) har i Russian election interference – Europe’s counter to fake news and cyber attacks gjennomgått tiltak og erfaringer fra Nederland, Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Sverige. De deler mottiltak inn i fem kategorier: juridiske, tekniske, policymessige, operasjonelle samt bevissthet og utdanning, og de påpeker samtidig at det er essensielt med en læringsprosess over tid. De gir 14 konkrete forslag til tiltak, uten å kategorisere disse, samt ytterligere 11 tiltak spesifikke for USA. De mest relevante er inkludert i den etterfølgende oversikten over mulige tiltak.

Natos Center of Excellence for Strategic Communications har i studien Protecting elections: A strategic communications approach (Bay & Snore, 2019) sett på tiltak for å beskytte valg i Sverige, Finland, Estland og Lativa. Deres tilnærming er basert på MSBs (2019) og Brattberg og Maurers arbeid. Studien anbefaler å starte med en kartlegging av informasjonsmiljøet og deretter trusselvurdering, og så vurdere egne kapasiteter opp mot risikoen. Forfatterne påpeker at beskyttelse av valg med svært mange aktører er krevende, og det er behov for både forebyggende og skadebegrensende tiltak. Basert på erfaringene fra de fire landene oppsummerer de en rekke tiltak under seks hovedpunkter: kartlegging, koordinering, beskyttelse og motstandsdyktighet, samarbeid og partnerskap, deteksjon og overvåkning samt utdanning og bevissthet.

Kolga et al. (2019) går i Russia-proofing your election gjennom påvirkning av valg i Sverige, Estland, Latvia, Litauen, Frankrike, Tyskland og Canada og fremmer en rekke forslag for å beskytte valget i Canada i 2019. Disse omfatter samarbeid med sosiale medieselskaper, datasikkerhet, regulering av utenlandske medier, avskrekkende kommunikasjon mot potensielle motstandere, internasjonalt samarbeid og endring av sikkerhetslovgivning for å muliggjøre cyberangrep mot de som eventuelt angriper valget. Mange av forslagene er svært detaljerte og ofte betydelig mer restriktive eller inngripende enn det de foregående anbefaler.

Det amerikanske senatet har utgitt totalt fem rapporter om russisk innblanding i valget og amerikanske myndigheters håndtering av innblandingen. Rapportene omhandler russiske intervensjoner mot valginfrastruktur (U.S. Senate, 2019a), bruk av sosiale medier (U.S. Senate, 2019b), amerikanske myndigheters håndtering (U.S. Senate, 2020a), gjennomgang av etterretningsvurderinger (U.S. Senate, 2020b) og vurdering av trusler og sårbarheter (U.S. Senate, 2020c). Den første anbefaler en lang rekke tiltak for amerikanske forhold i fire kategorier: avskrekking, deling av informasjon om trusler, datasikkerhet i valgsystemene og sikring av stemmegivning og -telling. Den andre har en lang rekke tiltak rettet mot sosiale medier-selskapene, lovgivning, bevisstgjøring og koordinering. Den tredje anbefaler bedre nasjonal koordinering og internasjonalt samarbeid, og forberedelser for informasjonskrig med klargjorte offensive tiltakspakker. Den siste anbefaler forsterket overvåkning av fremmede aktører, bedre rådgivning til og beskyttelse av både kandidater og de som gjennomfører valget, og styrking av etterretnings- og sikkerhetstjenestene.

Andre har også gitt anbefalinger som overensstemmer med de foregående, som for eksempel undersøkelsen av det svenske valget (Colliver et al., 2018) og en komparativ analyse av russisk innblanding i valg (Lamond & Dessel, 2019).

Natos Center of Excellence har i Government responses to malicious use of social media (Bradshaw et al., 2018) gitt en oversikt over anbefalte eller gjennomførte tiltak mot manipulasjon av sosiale medier i 43 land. Disse er samlet i fire grupper: tiltak rettet mot sosiale medier-selskap, tiltak mot angripere, tiltak rettet mot innbyggere, sivilsamfunn og medier samt tiltak for å bygge statlige kapasiteter mot manipulasjon. De påpeker også at det ikke finnes noen enkle løsninger på utfordringene, og at mange av tiltakene er problematiske. De anbefaler en dreining fra kontroll og kriminalisering til mer fokus på personvern og åpenhet om algoritmer og annonsering.

Oxford Technology and Elections Commission har i A report of anti-disinformation initiatives (Robinson et al., 2019) gitt en oversikt over en lang rekke tiltak mot desinformasjon og manipulasjon globalt. Rapporten påpeker at tiltak mot desinformasjon ofte er kontroversielle eller krevende å innføre, og at de kan brukes for å få kontroll over medier og hindre fri debatt og ytringsfrihet. I en annen rapport, Literature review on elections, political campaigning and democracy (Thwaite, 2019), har OxTec gjennomgått litteratur om illegitim digital påvirkning av valg. Rapporten påpeker at vi fortsatt vet lite om effekten av slik påvirkning, og fremhever særlig behovet for å ivareta personvern.

Teknologirådet har i en kortrapport (Barland & Tennøe, 2019) foreslått spilleregler for åpenhet om mikromålretting og merking av politisk reklame, og de gir også en oversikt over tiltak mot manipulering internasjonalt. Datatilsynet har i en rapport (2019) undersøkt bruken av digital målretting av politiske budskap generelt og i Norge spesielt, og har utformet seks råd om forsvarlig bruk av digital målrettingsteknologi. Rådene fokuser på utvikling av felles normer og ivaretakelse av personvern. De påpeker særlig at mikromålretting kan gjøre det politiske systemet sårbart for manipulering, bidra til diskriminering og gå ut over legitimiteten og tilliten til den demokratiske prosessen.

Bente Kalsnes har i sin bok Falske nyheter – løgn, desinformasjon og propaganda i den digitale offentlighet (2019) gått grundig gjennom hva falske nyheter og desinformasjon er, og hvordan de skapes og deles. Hun gir også en del råd om håndtering av utfordringene. Hun gjennomgår aktuell litteratur, beskriver hvordan faktasjekker bør gjennomføres, og anbefaler tiltak innen fire områder: media, teknologi og plattformer, lovverk samt skolering i kritisk medie- og informasjonsforståelse og kildekritikk.

Konsulentselskapet Proactima (Valdal et al., 2019) har levert rapporten Sikkerheten i demokratiske prosesser i Norge til valglovutvalget. De foreslår ni regulatoriske tiltak, hovedsakelig opp mot hjemler og sikkerhetskrav, samt 20 andre mulige tiltak, og påpeker også utfordringer for åpenhet og ytringsfrihet.

Planer og policydokumenter

EU har utviklet en Action plan against disinformation (2018a) for å styrke arbeidet mot desinformasjon. Planen omfatter fire pilarer: for det første styrking av evnen til å oppdage, analysere og eksponere desinformasjon, for det andre styrket koordinering og felles respons, for det tredje mobilisering av privat sektor mot desinformasjon og for det fjerde styrket bevissthet og motstandsdyktighet. Tiltakene følges opp med jevnlig rapportering (European Commission, 2019).

EU har også foreslått tiltak innen fem områder for å sikre frie og rettferdige valg: bedre samarbeid, åpenhet om politisk annonsering, regler for beskyttelse av personlige data, datasikkerhet samt mulighet for bøtelegging av politiske partier for personvernbrudd (European Commission, 2018b). I samarbeid med sosiale medier-firmaer og markedsføringsbransjen har EU også laget en Code of practice on disinformation (European Commission, 2018c), hvor de har gitt detaljerte råd mot desinformasjon innen fem områder. Disse er kontroll med annonsering, regler for politiske annonser, sikring av plattformenes integritet for å unngå misbruk, tiltak for å sikre brukernes forståelse og innflytelse, samt tiltak for å styrke forskning om desinformasjon og politisk annonsering. Planen omfatter også forslag til beste praksis for markedsføringsbransjen.

I etterkant av parlamentsgranskingen av russisk påvirkning har den britiske regjeringen etablert sitt Defending Democracy-program, styrket arbeidet mot desinformasjon og iverksatt tiltak for å kontre fremmedstatlig påvirkning og ivareta valgsikkerhet. Programmet har fire prioriteter: sikring av demokratiske prosesser, systemer og institusjoner; beskyttelse av valg; oppmuntre til demokratisk deltakelse; fremme faktabasert debatt. Programmet omfatter en rekke tiltak som er på linje med det som er anbefalt i litteraturen foran (The Prime Minister, 2020).

Regjeringen lanserte i juni 2019 sin tiltaksplan (SMK, 2019) for å hindre uønsket påvirkning og hybride trusler i valggjennomføringen av kommunestyre og fylkestingsvalget. Den omfattet ti tiltak, blant annet tverrsektorielt samarbeid om risikoanalyser, informasjon til kandidater, partier og mediene, beredskapsordning for hacking av sentrale myndigheters profiler på sosiale medier, sikring av valggjennomføring og manuell telling av stemmer, kartlegging av mulig påvirkning samt avdekking av falske nyheter.

Som en del av regjeringens tiltaksplan mot påvirkning av valg har Medietilsynet, Faktisk.no og Landslaget for lokalaviser (LLA) gått sammen om en kampanje (Medietilsynet, 2019a) for å øke bevissthet om falske nyheter og desinformasjon. Kampanjen omfatter filmer og annonser som spres via aviser og sosiale medier, samt en quiz og konkrete råd om hvordan falske nyheter kan avdekkes. Medietilsynet har påvist at eldre er dårligst til å gjenkjenne falske nyheter, og at unge ofte ser det de mener er falske nyheter, men sjelden sjekker sakene (Medietilsynet, 2020).

Bevisstgjøring

Den grunnleggende tanken er å gjøre myndigheter, befolkning og medier oppmerksomme på utfordringene, og at kunnskap og informasjon bidrar til å redusere både spredningen og effekten av desinformasjon og påvirkning. Bevisstgjøring fremheves gjennomgående i litteraturen (se særlig Bay & Snore, 2019; Brattberg & Maurer, 2018; European Comission, 2018a; Medietilsynet, 2019a; MSB, 2019) og kan gjøres med informasjon via medier, omtale av trusselen fra offentlige myndigheter, sikkerhetstjenester, forskningsmiljø og andre som har relevant informasjon, og ved å oppfordre til debatt om temaet. Aktuelle temaer er klargjøring av de viktigste truslene, eksempler på innblanding i valg fra andre steder, hvilke tiltak som er planlagt, og hvordan velgerne kan ha et bevisst forhold til informasjon og selv identifisere mistenkelig informasjon. Bevissthet og omtale vil også kunne bidra til rapportering av påvirkningsforsøk. Slike informasjonstiltak og kommunikasjon via redaksjonell omtale er rimelige, kan nå mange og er i hovedsak ukontroversielle. Man bør imidlertid sørge for god dokumentasjon og begrunnelse av truslene, slik at man bevarer troverdighet over tid og ikke blåser trusselen ut av proporsjoner.

Bevisstgjøring av aktørene som er direkte involvert i valg, er trolig et kosteffektivt, målrettet og lite kontroversielt tiltak. Dette kan omfatte bevisstgjøring av og informasjon til de som er engasjert i avvikling av valg, forebygging av påvirkning, samt informasjon til kandidater og partier. Flere fremhever at partiene har behov for data- og sikkerhetsrådgivning. Tiltakene vil også henge nøye sammen med tiltak for å bedre samarbeid og koordinering mellom de mange aktørene som er involvert i valgavvikling.

Et mer omfattende alternativ er bredt anlagte tiltak mot større målgrupper. Dette kan være tiltak, opplæring eller kampanjer for å øke kunnskap om demokratiske prosesser, bevissthet om falske nyheter, desinformasjon, kildekritikk og medieforståelse, opplæring i nettvett i bred forstand og holdningskampanjer mot netthets. Deler av disse tiltakene kan være aktuelle for langvarig satsing i skolen. Medietilsynets kartlegging viser at eldre er dårligst til å gjenkjenne falske nyheter, og bevisstgjøring av disse er et aktuelt tiltak. Disse tiltakene vil være svært ressurskrevende og kreve langvarig innsats. Det er også et spørsmål om hvor mye myndigheter skal påvirke før det er et problem for sensur og ytringsfrihet.

Forebygging

Forebygging starter naturlig nok med en kartlegging og utarbeidelse av trusselvurderinger og risiko- og sårbarhetsanalyser (Bay & Snore, 2019; MSB, 2019). Disse danner grunnlag når man skal utarbeide beredskapsplaner og kommunikasjonsplaner med forberedte budskap for håndtering av aktuelle utfordringer. Litteraturen vektlegger at man bør gå gjennom og øve på planene, og at man også gjennomfører øvelser i krisehåndtering.

Det anbefales også at valgsystem og infrastruktur anses som skjermingsverdige, det vil si at de ifølge sikkerhetsloven har avgjørende betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner (Valdal et al., 2019). Dette innebærer at de er underlagt spesielle krav til testing og beskyttelse. I tillegg bør systemene stresstestes for å sikre at de tåler aktuelle belastninger. Man bør også kartlegge utfordringer og identifisere kosteffektiv forebygging.

Et system for og kompetanse til å overvåke og analysere ulike former for digital informasjonspåvirkning fremheves som helt avgjørende. Det bør etableres rapporteringsmekanismer og varslingssystem som involverer myndigheter, internasjonale datafirmaer, medier og sivilsamfunn, slik at påvirkningsforsøk kan identifiseres og følges opp. Videre bør det etableres tilstrekkelig kapasitet til å analysere påvirkningsforsøk og følge opp med mottiltak. Disse tiltakene vil trolig kreve bidrag fra et antall departementer, etater, hemmelige tjenester og forsknings- og utviklingsmiljøer, og de bør sees i sammenheng med tiltak under samarbeid og koordinering samt forskning, læring og kompetansebygging.

Mediene er viktige aktører som bør involveres og bevisstgjøres. Det kan bidra til både kritisk journalistikk og beredskap mot påvirkning. Som et eksempel samarbeidet mediene i Frankrike under presidentvalget om å ikke publisere materiale basert på hacking eller desinformasjon. Litteraturen anbefaler å legge til rette for bred, faktabasert kvalitetsjournalistikk. Enkelte påpeker behov for kompetansebygging og verktøy, slik at journalister lettere kan drive faktasjekk. For å sikre tilliten til mediene er det ønskelig med åpenhet om journalistiske prosesser. Enkelte land regulerer eller stiller krav om registrering av utenlandske medier. Tiltak som har med mediene å gjøre, favner bredt og bør vurderes nøye opp mot kostnader, medieuavhengighet og mulig sensur.

Samarbeid og koordinering

Tiltak her bygger på det som er nevnt under bevisstgjøring. Valg involverer en lang rekke aktører og offentlige myndigheter på forskjellige nivåer. Det bør være klare roller, ansvar, myndighet og samarbeidsrutiner mellom alle involverte offentlige organer – nasjonalt og lokalt. Det bør også være mekanismer for å støtte lokale valgorganisasjoner fra et mer spesialisert og kompetent sentralt nivå. Man bør også institusjonalisere samarbeid mellom alle aktører som er involvert i valgavvikling, herunder partiene og mediene, som omtalt over (Bay & Snore, 2019; European Comission, 2018a; Valdal et al., 2019). Utfordringene med roller og ansvar ble tydelig adressert i den britiske parlamentsrapporten om russisk innblanding og påvirkning, hvor de uttrykte at «det har vært overraskende vanskelig å fastslå hvem som har ansvar for hva» (Intelligence and Security Comittee of Parliament, 2020, min oversettelse).

Videre bør det etableres hensiktsmessige samarbeidsformer med de store internasjonale sosiale mediene for å håndtere desinformasjon, målrettet annonsering, tyveri av kontoer og annen manipulasjon, samt rutiner for varsling og informasjonsutveksling. EU har utviklet sin Code of Practice (European Commission, 2018c), som kan danne standard for dette samarbeidet. Enkelte, som Kolga et al. (2018, s. 27–28), foreslår betydelig strengere krav til sosiale medier enn EU. Åpenhet om funksjoner og algoritmer, samt tilgang til digitale plattformer, er også ønskelig for forskning på og analyse av påvirkning i sosiale medier.

Det bør også etableres samarbeid med allierte land om trusler, varsling og mottiltak og med internasjonale kompetansemiljø som EUs European External Action Service/East StratCom, Natos Centre of Excellence for Strategic Communication og det europeiske Centre of Excellence on Countering Hybrid Threats i Finland. Dette vil kunne bidra sterkt til erfaringsutveksling, læring og kompetansebygging.

Beskyttende tiltak

Det er svært mange beskyttende tiltak som er mulige, og de vil utvilsomt kreve prioritering og nøye vurdering. Datasikkerhet fremheves gjennomgående som svært viktig, og en lang rekke tiltak er aktuelle (European Comission, 2018b; Kolga et al., 2019; US Senate, 2019a). Særlig nevnes opplæring i datasikkerhet for alle involverte aktører og støtte til partier, kandidater og valgorganisasjon mot dataangrep. Av tekniske tiltak fremheves etablering av sikre løsninger med backup og uavhengige alternative løsninger, særlig for systemene som brukes til avvikling av valget og stemmetelling. Det diskuteres også strengere regulatoriske tiltak og forbud, men man er samtidig klar over at disse ofte har problematiske sider.

Personvern er et annet viktig område, og data som er relevant for valgavvikling bør beskyttes bedre. Dette vil innebære regulering av sosiale mediers bruk av persondata, etablering av felles normer for mikromålretting og ivaretakelse av personvern samt mulighet for sanksjonering og bøtelegging av brudd. EU har også en lang rekke mer detaljerte tiltak i sin handlingsplan. Internasjonalt samarbeid kan være aktuelt gjennom EUs Network of Cybersecurity Competence Centres.

Mikromålretting betyr at budskap, oftest basert på data fra sosiale medier, er spesielt tilpasset små grupper eller endog enkeltpersoner. Temaet ble aktualisert etter den mye omtalte Cambridge Analytica-skandalen, hvor analysefirmaet skulle ha brukt store mengder persondata uten nødvendig tillatelse til mikromålretting før presidentvalget i 2016. Både EU og andre fremhever behov for åpenhet om mikromålretting av kommunikasjon og målgrupper, merking og arkivering av annonser og mer åpenhet om finansiering av mikromålretting og valgkamp generelt.

EU og andre har foreslått en lang rekke regulatoriske tiltak. I Norge har Proactimas rapport (Valdal et al., 2019) til valglovutvalget gått grundig gjennom temaet og fremmet en rekke tiltak. En del er tekniske og praktiske forhold, som regulering av valggjennomføring og mulighet for tilsyn, forslag om å legge valggjennomføring under sikkerhetsloven, krav om to uavhengige tellinger, rolleavklaring mellom lokale og sentrale aktører, obligatorisk bruk av valgadministrasjonssystemet, beredskapshjemmel i valglovgivningen, opplæring og bevisstgjøring av valgmedarbeidere samt kontroll med valgmedarbeidere for å unngå innsidetrussel. Andre tiltak er mer prinsipielt eller demokratisk utfordrende, som regler mot kjøp og salg av falske klikk, forbud mot utenlandsk finansiering av valgkamp, utvidelse av definisjonen av ulovlig materiale eller regler mot spredning av falsk informasjon.

Aktive mottiltak og avskrekking

Det er også aktuelt med aktive mottiltak for å avskrekke aktuelle aktører. Det mest aktuelle tiltaket er advarsler fra norske myndigheter om at påvirkning vil bli overvåket og eksponert. Dette innebærer at man offentlig går ut og informerer om at man analyserer og overvåker mulige påvirkningsforsøk, og at man vil eksponere eventuelle forsøk. Tiltaket er i seg selv relativt enkelt og billig, men krever aktiv involvering fra politisk ledelse for å være troverdig. For at dette skal fungere effektivt, vil det trolig være behov for konseptuell utvikling og forståelse av avskrekking som virkemiddel, særlig med tanke på håndtering i cyberdomenet (Kristiansen & Hoem, 2019). Tiltaket vil også ha stor medieinteresse, og kan dermed nå mange. God dokumentasjon av eventuelle forsøk vil være avgjørende for å bevare troverdighet. Det forutsetter også at man har en troverdig overvåkning, og at det er politisk vilje til å følge opp påvirkningsforsøk. Slik offentlig eksponering av desinformasjon og påvirkning kan bidra til både avskrekking og bevisstgjøring.

Ved siste valg i Sverige kritiserte statsminister Löfven russiske påvirkningsforsøk og uttalte tydelig at de ville overvåke og nådeløst eksponere videre forsøk (Brattberg & Maurer, 2018, s. 22). Likeledes vurderte tysk sikkerhetstjeneste at forbundsdagsvalget i 2017 forløp uten nevneverdig innblanding, nettopp fordi de hadde kunnskap om utfordringene og iverksatte omfattende mottiltak (BfV, 2018, s. 270–271, 276). Den amerikanske justisministeren, sammen med en rekke etatssjefer, advarte offentlig mot innblanding i valget i 2020 (Cybersecurity and Infrastructure Security Agency, 2019), og den amerikanske cyberstrategien fastslår at de forbeholder seg retten til å bruke alle midler mot fremmed innblanding (The White House, 2018). Senatet har senere bekreftet og forsterket denne tilnærmingen (U.S. Senate, 2020a).

En rekke land, samt EU, har etablert egne enheter for å beskytte landets velgere mot påvirkning utenfra (Bradshaw et al., 2018). I Sverige anbefalte en offentlig utredning sommeren 2020 etablering av en ny myndighet som skal ha ansvaret for landets psykologiske forsvar, og saken er til behandling i regjeringen (Statens offentliga utredningar, 2020). Det kan derfor være aktuelt å vurdere nasjonale kapasiteter for beskyttelse mot fremmed påvirkning, enten som en egen enhet eller gjennom samarbeid mellom eksisterende etater. Enkelte anbefaler også nasjonale kapasiteter og lovgivning som tillater bruk av cyberangrep mot aktører som påvirker valg. Det britiske parlamentets etterretnings- og sikkerhetskomite omtaler i sin rapport i detalj hvordan Storbritannia vi gå offensivt til verks (Intelligence and Security Comittee of Parliament, 2020, s. 5–8). Disse tiltakene er potensielt kostbare og må avklares grundig mot eksisterende kapasiteter, ansvarsforhold og lovgivning, og de kan dessuten ha sikkerhetspolitiske implikasjoner. Avskrekking i det digitale rom er også komplekse og krevende operasjoner med viktige teknologiske og kulturelle aspekter (Gjesvik & Øverbø, 2019).

Forskning, læring og kompetansebygging

Sikring og beskyttelse av valg i et digitalt samfunn som Norge er komplekst og omfatter mange aktører, og i løpet av kort tid har det blitt aktualisert med en rekke nye teknologiske utfordringer og trusler. Forskning og utviklingsarbeid er nødvendig for å bygge tilstrekkelig kompetanse og forståelse for utfordringene. Det vil også være en forutsetning for og en integrert del av analysearbeidet som gjøres for å forstå og overvåke truslene (Bay & Snore, 2019; Bradshaw et al., 2018; Brattberg & Maurer, 2018; European Commission, 2018b). Utfordringene med digital påvirkning av valg er nye, og kompetansen på temaet er begrenset. Dette forsterkes av at valg omfatter svært mange aktører. De mest åpenbare temaene er forskning på valgpåvirkning generelt, påvirkning over nettet og i sosiale medier spesielt og den løpende endringen i trusler, teknologi og metoder. En ny studie fra FFI anbefaler forskning på mulige aktører, målgrupper og sosiale medier som kan bedre situasjonsforståelsen til beslutningstagere i en tverrsektoriell totalforsvarsramme (Bergh, 2020). Forskning og utviklingsarbeid vil også kunne bidra direkte til bevisstgjøring og dermed forebygging. Påvirkning av valg må sees som en kontinuerlig prosess hvor aktørene stadig bruker nye metoder. Forskning og utvikling bør derfor pågå kontinuerlig for å bygge tilstrekkelig forståelse. Tiltakene er økonomisk skalerbare, trolig ikke veldig kostbare, og bør anses som ukontroversielle.