Velgeren som tilskuer: «Valgbarisme» i amerikanske presidentvalg

Valgbarhet som begrep

Strengt definert henviser «valgbarhet» til demokratisk teori og demokratiske prinsipper. Politisk makt skal i demokratier være folkevalgt makt, og de som utøver makten skal direkte eller indirekte representere folket. Dette krever regler for demokratisk deltakelse og representasjon, deriblant hvem som kan stemme og hvem som kan stille til valg (Elklit, 2007, s. 281–282). Valgbarhet betyr i snever forstand egentlig kun hvem som formelt er kvalifisert til å stille til valg. I Norge er for eksempel alle statsborgere over 18 år kvalifisert til å stille til valg, med visse andre begrensninger. I USA er enhver som er såkalt «natural-born citizen»,² har bodd i USA i minst 14 år og er over 35 år, valgbar til presidentembetet.

Da amerikanske velgere la avgjørende vekt på hensynet til valgbarhet i det demokratiske nominasjonsvalget i 2020, var det selvsagt ikke med henvisning til denne formelle betydningen. Kandidatene har allerede strengt tatt bevist sin valgbarhet ved å ha fått innpass i partiets nominasjonskamp. Når velgere og partiaktivister ser etter en valgbar kandidat, er det altså med henvisning til noe litt annet. De ser etter kandidaten som har størst sannsynlighet for å vinne ikke kun partiets nominasjon (levedyktighet), men også hovedvalget (valgbarhet).

Dette løser imidlertid få problemer for oss som ønsker å forstå begrepet. Hvem er mer valgbare enn andre blant de allerede formelt valgbare? Og hvem avgjør dette? Logisk og bokstavelig ville svaret på spørsmålet om hvem som har størst sannsynlighet til å vinne nominasjon og hovedvalg være den kandidaten flest velgere oppriktig ønsker som president. Heller ikke dette er imidlertid hva valgbarhet refererer til. Snarere henviser valgbarhet gjerne (paradoksalt nok) til det motsatte: den kandidaten som ikke er den flest velgere ønsker seg og som flest velgere mener vil bli den beste presidenten, men som av andre grunner antas å ha best sjanse til å vinne. Og det er disse andre grunnene som dermed blir interessante for å forstå konseptet valgbarhet.

En av de vanligste av disse andre grunnene er ideologisk moderasjon. En lang rekke studier har funnet at (oppfattet) ideologi har betydning for valgbarhet, og at kandidater som befinner seg ideologisk nærmere sentrum gjerne oppfattes som mer valgbare (se for eksempel Burden, 2004; Canes-Wrone et al., 2002; Hall & Snyder, 2015; Stone & Rapoport, 1994). Dette bygger på antakelsen om at «medianvelgeren» avgjør valget. Selv om fordelen ideologisk moderasjon gir valgmessig ikke er stor (Hall, 2015; Hall & Snyder, 2015; Stone & Rapoport, 1994), er dette likevel det nærmeste vi kommer et objektivt, substansielt element i valgbarhetsbegrepet: Det er tilsynelatende en konstant i hvordan begrepet oppfattes, og de fleste velgere er enige om hvor kandidatene er posisjonert ideologisk (Cost, 2007).

Denne ene konstanten i valgbarhetsbegrepet blir også gjerne ansett som dekkende for begrepet. Dette er årsaken til at en kan høre argumenter som at «voter enthusiasm is more important than electability in 2020» (Herman, 2019), eller «by prioritizing electability, older Democrats may wind up backing a candidate with a major weakness: an inability to drive youth turnout (Doherty, 2019) – eller sågar denne beskrivelsen fra 1976: «Electability overshadowed stands on the issues or other personal qualities as a central factor in the […] Presidential primaries yesterday» (Naughton, 1976). I dette perspektivet er valgbarhet bare et synonym for ideologisk moderasjon som andre faktorer ved kandidaten kan settes i kontrast til – og forholdet mellom valgbarhet og ideologi er bestandig et motsetningsforhold velgere må prioritere og balansere mellom (Aldrich, 2012, s. 84).

Dette er imidlertid en litt lettvint dikotomi. Som vi skal se har ikke moderate kandidater alltid vist seg å være mer valgbare enn sine mer ytterliggående rivaler. Og for å finne eksempler på at også andre, mer subjektive hensyn enn ideologisk posisjonering kan inngå i valgbarhetsbegrepet trenger en ikke gå lenger enn til velgernes svar på spørreundersøkelser, politiske kommentatorers analyser eller kandidater og politiske strategers egne argumenter. Slike andre kvaliteter ved kandidaten som ofte fremheves som noe som gjør ham eller henne valgbar er

Til slutt kan valgbarhetsbegrepet favorisere kandidater med en bestemt identitetspolitisk profil. Ofte er dette en profil som ligner tidligere valgte kandidater når det kommer til kjønn, rase, alder, religion, legning, sosioøkonomisk klasse, kulturell og geografisk bakgrunn og lignende. Dette vil ofte si kandidater som er mannlige, kristne, hvite, ikke for unge og ikke for gamle og som har posisjonert seg godt i sitt parti.

At alt dette kan inngå i valgbarhetsbegrepet på en og samme tid, har ledet mange til å avvise begrepet i seg selv. I beste fall som meningsløst; i verste fall som en selvoppfyllende (og gjerne fordomsbasert) profeti (Pareene, 2019; Silver, 2019; Sullivan, 2019; Walter, 2019; Zengerle, 2007). Bill Clinton (2007) ga uttrykk for det første synet da han drev valgkamp for sin kone, Hillary Clinton, i demokratenes nominasjonsvalg i 2008: «This electability thing is a canard; it doesn’t amount to a hill of beans. What you need to figure out is, who would be the best president». Elizabeth Warrens støttespillere i demokratenes nominasjonskamp i 2020 ga uttrykk for det siste synet da de hevdet at velgere vendte Warren ryggen på grunn av fordommer mot en kvinnelig kandidats valgbarhet. Dette ble oppsummert i slagordet «She’s electable if you fucking vote for her».³

Det er liten tvil om at valgbarhet fort kan ende opp med å bety alt og ingenting og fungere som skalkeskjul for fordommer, men det er behov for nyansering her. Å avdekke valgbarhet – eller mangel på valgbarhet – er tross alt mye av poenget med en nominasjonskamp (Cost, 2007). Det amerikanske politiske valgsystemet er lagt opp slik at den kandidaten som har størst sjanse til å vinne i hovedvalget også skal vinne partiets nominasjon. Dermed kan vi ikke uten videre avvise begrepet som sådan. Snarere må vi bryte det ned, både for å forstå hva det betyr, og for å undersøke hvorvidt og hvordan det kan ende opp med å bli en kraft i seg selv – og dermed bli noe annet enn det opprinnelig var ment å være. En måte å begynne på, er ved å forstå hvordan begrepet har artet seg historisk.

Valgbarhet i historisk perspektiv

Valgbarhetsbegrepet i amerikansk historie vokste frem med de politiske partiene. En av partienes hovedoppgaver er å rekruttere og nominere kandidater som kan vinne valg, og dermed gjennomføre partiets politikk. Lenge refererte valgbarhet til hva partieliten anså som nødvendige kvaliteter for å vinne valg. Dette hang sammen med at nominasjonskampene i sin tidlige historie var lukkede prosesser, forbeholdt partienes politisk «profesjonelle». Nominasjonsprosessenes spilleregler, så vel som nominasjonen i seg selv, var i stor grad diktert av slike partipolitiske eliter (Kamarck, 2019, s. 7–8).

På begynnelsen av 1900-tallet endret amerikanske nominasjonsvalg seg, da flere delstater begynte å avholde nominasjonsvalg (Buell & Davis, 1991, s. 3). Nå bestod prosessen av to faser: en offentlig fase hvor noen av kandidatene deltok på valgmøter og valgarrangementer i delstatene som holdt nominasjonsvalg, og en intern fase hvor kandidatene forhandlet med partiets ledere. Resultatene fra nominasjonsvalgene i den første fasen var imidlertid kun bindende for et fåtall delegater⁴ (Buell & Davis, 1991, s. 3). Dersom kandidaten deltok i den første fasen, var det gjerne for å styrke sin sak i forhandlingsfasen. Kandidaten ønsket å vise til god prestasjon i delstatene som holdt nominasjonsvalg for å overbevise partilederne om at han eller hun (oftest han) hadde muligheten til å vinne i hovedvalget. Å drive offentlig nominasjonskamp i den første fasen handlet altså om å vise seg frem som en vinner.

Det at kandidaten i det hele tatt hadde trengt å delta i nominasjonskampen for å argumentere for egen valgbarhet kunne imidlertid virke mot sin hensikt: dersom du deltok i nominasjonskampen hadde du åpenbart en svakhet å overvinne – noe som kunne skade argumentet om valgbarhet. En som fikk erfare denne utfordringen – og mestret den – var John F. Kennedy, som stilte i nominasjonsvalg i 1960 for å bevise sin «vote-getting-ability» for partiledere som var skeptiske til om en ung, uerfaren katolikk kunne vinne valget for demokratene (Kamarck, 2019, s. 7, 9).

Demokratiske velgeres misnøye rundt det som i økende grad ble ansett som en udemokratisk nominasjonsprosess, kombinert med protester blant annet mot krigen i Vietnam, førte til kaos og demonstrasjoner i forbindelse med demokratenes landsmøte i 1968. Det hjalp ikke at president Lyndon B. Johnsons visepresident, Hubert Humphrey, vant den demokratiske nominasjonen dette året uten å ha stilt i et eneste nominasjonsvalg (delvis ved å arve Johnsons delegater etter at den sittende presidenten trakk seg som kandidat) (Kamarck, 2019, s. 13). Kritikken mot nominasjonsreglene vokste, og en valgkommisjon (den såkalte McGovern-Fraser-kommisjonen) ble nedsatt. Dette resulterte i at demokratene, i løpet av få år, reformerte hele sitt nominasjonssystem, med det formål å gjøre prosessen mer demokratisk.

Da det neste presidentvalget, i 1972, ble avholdt, var det langt på vei med den nominasjonsprosessen vi kjenner i dag. Nominasjonsvalg ble regelen snarere enn unntaket. Resultatet av disse valgene var bindende, og nominasjonen var gjerne avklart i god tid før partiets landsmøte. Tyngdepunktet i prosessen var nå forskjøvet fra parti til velgere, kandidater, politiske aktivister og pressen.⁵ Prosessen var blitt del av offentligheten, og offentligheten del av prosessen: «secret caucuses, casual proceedings, and reliance on party faithful soon passed into history» (Buell & Davis, 1991, s. 4).

Lignende, men langt mer begrensede, reformer fulgte også i republikanernes nominasjonsprosess (Buell & Davis, 1991, s. 5). Mens demokratenes reformer har gitt et relativt nasjonalisert nominasjonssystem, er republikanernes nominasjonssystem preget av delstatsautonomi, som igjen har ført til store variasjoner i valgform, regler og delegatallokering delstatene imellom (Kamarck, 2019, s. 88; Lengle & Shafer, 1976, s. 26–27). Mens demokratene opererer med proporsjonal representasjon, har republikanerne gjerne såkalte «winner-take-all»-valg, og det kanskje særlig av to grunner: Det reflekterer «winner-take-all»-systemet i det påfølgende hovedvalget, og det kan produsere en klar vinner partiet kan samle seg bak, gjerne i god tid før demokratene har sin kandidat klar – noe som kan øke sjansene for seier i hovedvalget (Buell & Davis, 1991, s. 12).

Med dette er vi inne på de sentrale målene som ligger til grunn for begge partiers valgsystemer: å nominere valgbare kandidater som kan appellere bredt, som er styringsdyktige og som har legitimitet. Dette krever en prosess som er åpen, representativ og demokratisk, samtidig som resultatet ideelt sett skal bli en kandidat både parti og velgere kan samle seg bak – og som så kan vinne et tverrpolitisk flertall i hovedvalget (Shannon, 1991, s. 269). Disse målene kan fort ende opp med å stå i spenningsforhold til hverandre. Dette er synlig i de stadige regelendringene som fulgte i kjølvannet av demokratenes reformer på begynnelsen av 70-tallet.

En broket valghistorie fulgte nemlig etter reformene. Den første kandidaten som ble nominert med det nye systemet, George McGovern (som selv hadde ledet reformarbeidet), tapte stort mot Richard Nixon i 1972. Jimmy Carter, som vant presidentskapet i 1976, tapte så igjen mot Ronald Reagan i 1980, og ble gjerne ansett som en mislykket president (Kamarck, 2019, s. 173). Etter dette fulgte flere tap for demokratene, med Walter Mondale i 1984 og Michael Dukakis i 1988. En gjengs kritikk var at demokratenes nye nominasjonssystem produserte uvalgbare og styringsudyktige kandidater, og at reformene tidlig på 70-tallet hadde gått for langt i retning demokratisering og åpenhet; vekk fra valgbarhetshensyn og partienes rolle i nettopp sikringen av valgbare kandidater (Shannon, 1991, s. 255).

En mistanke blant partifolk var at velgere og aktivister (valgoppslutningen i nominasjonsvalg er som regel lav, og det er ofte de mest engasjerte som deltar) ikke var opptatt av valgbarhet når de skulle gjøre seg opp en mening om hvilken kandidat som burde vinne nominasjonen (Schier, 2014; Stone & Abramowitz, 2014). Snarere ville de forkludre muligheten til å nominere kandidater som hadde en sjanse til å vinne i hovedvalget. Årsaken var oppfattelsen av en vesensforskjell mellom de profesjonelle og amatørene som gikk utover politisk kunnskap: De politiske amatørene ble ansett som purister snarere enn pragmatister, og som mer politisk ytterliggående enn moderate (Kirkpatrick & Miller, 1975; Schier, 2014, s. 14). Mens såkalt profesjonelle ville ta beslutninger på grunnlag av oppfattede «electoral effects», definere politikk ut fra «negotiable concrete events» og se seg selv som en «loyal party worker», ville amatøren handle ut fra oppfattet offentlig interesse, en sterk forpliktelse til «programmatic principles» og anse seg selv som en «issues activist» (Schier, 2014, s. 14).

Det oppfattede skillet mellom disse gruppene handlet altså ikke kun om politisk ekspertise, men synet på hva politikk er, hvordan man bør tilnærme seg den og ikke minst hva slags holdning man bør ha til forvaltningen av egen stemmerett. Og nå hadde altså amatørgruppen vunnet makt i nominasjonsprosessen. Dette, ble det fryktet, kunne gjøre det vanskeligere for partiene å nominere en kandidat med bred appell. Stone og Abramowitz (2014) finner imidlertid i sin studie av nominasjonsvalgene i 1980 at partiets aktivister tok hensyn til valgbarhet da de nominerte henholdsvis Ronald Reagan og Jimmy Carter – dette til tross for at flertallet oppga at de foretrakk «ideological purity to winning» (Schier, 2014, s. 15).

At reformene vanskeliggjorde nominasjonen av valgbare kandidater, ble også ofte forklart med den uforholdsmessig store makten tidlige nominasjonsvalg, særlig i Iowa og New Hampshire, hadde fått i nominasjonsprosessen. Særlig i sørstatene var det en utbredt oppfatning om at fordi disse delstatene var ikke-representative og samtidig fikk velge først, undergravde dette forsøket på å finne kandidater med nasjonal appell (Norrander, 1991, s. 73).

For å kompensere for svakhetene i det nye systemet, ble atter en kommisjon (Hunt-kommisjonen) nedsatt, og flere tiltak iverksatt. Det vi nå kjenner som «supertirsdagen», der en rekke sørstater samt delstater andre steder i landet avholder nominasjonsvalg på samme dag i begynnelsen av mars, var et av dem. Dette skulle sørge for at ingen demokratisk kandidat kunne nomineres uten bred nasjonal støtte; kandidaten skulle være valgbar – ikke minst i betydningen ideologisk moderat (Stanley & Hadley, 1987, s. 83).

Et annet tiltak var opprettelsen av såkalte superdelegater. Tanken var at et antall delegater som var partifolk, ubundne av valgresultatet, kunne gjenopprette noe av den rollen og makten partiet hadde mistet i reformene på 70-tallet (Kamarck, 2019, s. 12; Sydnes, 2016). Et underliggende premiss her var tanken om at de politisk profesjonelle – folkevalgte og partiledere – måtte inn igjen i prosessen for at valgbare og styringsdyktige kandidater skulle bli nominert. Dette var lettere sagt enn gjort. Tiltaket med superdelegatene fikk begrenset virkning: Få ganger har de spilt en rolle i nominasjonen, og hittil har de ikke trosset velgernes vilje på landsmøtet (Kamarck, 2019, s. 176).⁶

Denne tidens tap skulle vise seg å henge igjen som et traume for demokratiske velgere og partifolk. Da John Kerry fikk spørsmål om sin valgbarhet i en av nominasjonsdebattene i 2004, fulgte moderatoren opp med referanse til Mondale og Dukakis’ tap (Democratic Presidential Candidate Debate, 2004). Noen av valgbarhetsspørsmålene rundt Barack Obamas kandidatur i 2008 handlet om hvorvidt han var en ny McGovern (Mathis-Lilley, 2019) – et spørsmål som også ble stilt om Bernie Sanders’ kandidatur, både i 2016 og 2020 (Mound, 2016; Thompson, 2020).

For republikanerne var 1970- og 1980-tallet en god valgperiode, med storseire for kandidater som Richard Nixon og Ronald Reagan. Det ble lett glemt at manglende valgbarhet (her i betydningen for ideologisk ytterliggående) hadde vært et av de største ankepunktene mot Reagan, og nok var en av grunnene til at han tapte mot Gerald Ford i 1976 (Stone & Abramowitz, 1983, s. 946).

Etter denne gullalderen har imidlertid spørsmål rundt egne kandidaters valgbarhet også kommet opp i republikanske kretser. Kanskje særlig akutte ble disse spørsmålene etter at etablissementskandidatene John McCain og Mitt Romney tapte valgene i 2008 og 2012, etter å ha nedkjempet hvert sitt brede felt med motkandidater i nominasjonsvalget blant annet ved å fremstå som den mest valgbare (Kenski, 2011; Newport, 2012; Pew Research Center, 2008). Etter McCains tap ble kritikk blant annet rettet mot den utbredte bruken av «winner-take-all»-fordeling i republikanernes nominasjonsvalg. Mens denne ordningen skulle bidra til en kort nominasjonsprosess for å samle partiet bak en klart valgt leder, var kritikken nå at denne nominasjonsprosessen kanskje hadde blitt vel kort, og at den ikke hadde lyktes i virkelig å teste McCain som kandidat (Kamarck, 2019, s. 24).

I 2016 fulgte valget av en kandidat få i partiet hadde ønsket seg, og som enda færre anså som valgbar – faktisk ble Donald Trump ansett som så uvalgbar at hans motstandere lenge nektet å gi seg, da de alle ventet på at han skulle falle fra (Flaten, 2017, s. 78, 100, 104–105; Kamarck, 2019, s. 200). På motsatt side ble Hillary Clinton ansett som så valgbar at det i seg selv kan ha bidratt til manglende oppslutning blant velgere; valget var «hers to lose», og ble ansett som avgjort før valgdagen (Silver, 2017).

Clintons tap preget demokratenes nominasjonskamp i 2020 på flere måter, men kanskje mest av alt i den forstand at det bidro til et uvanlig stort fokus på valgbarhet. Et flertall av demokratiske velgere hadde valgbarhet som viktigste kriterium i nominasjonsvalget (Rakich, 2019a). Ønsket om å slå den sittende presidenten var samtidig kombinert med en manglende tiltro til at det ville skje (Pougiales, 2019). Joe Biden var kandidaten som gjerne ble ansett som mest valgbar. Denne oppfatningen var uten tvil en stor del av grunnen til at Biden vant demokratenes nominasjon (Avalanche, 2020; McManus, 2019; Rakich, 2019b). Nominasjonsvalget 2020 var for demokratene preget av en kollektiv forvirring rundt hva valgbarhet betyr, frykt for å tape igjen, avvisning av valgbarhetsbegrepet som skalkeskjul for fordommer, og en frykt for at valgbarhetshensynet i seg selv skulle ha en regressiv politisk effekt. Det er til slike spørsmål vi nå vender oppmerksomheten.

Valgbarhet og stemmegivning: Oppriktige, sofistikerte og distanserte velgere

For å kunne vurdere hva valgbarhet betyr, hvordan velgere forholder seg til det, og hvordan vi skal forstå velgernes holdning til valgbarhet i 2020, må vi spørre oss: Hva er alternativet til å stemme på grunnlag av valgbarhet? Om vi legger idealtyper til grunn, kan valgbarhetsstemmegivning først og fremst forstås som en kontrast til såkalt oppriktig stemmegivning. Her antas det at velgeren simpelthen velger den kandidaten hen liker best. Velgerens vurdering av hvilken kandidat hen foretrekker er valgforskningens hovedspørsmål, og har i amerikansk kontekst blant annet blitt forklart av partiidentitet (Campbell et al., 1980, s. 147; Fiorina, 1981; Greene, 1999; Listhaug, 1989, s. 340), saksstemmegivning, økonomisk stemmegivning (Downs, 1957; Kinder & Kiewiet, 1981), ideologisk stemmegivning, skillelinjer, kandidatevalueringer og politisk kontekst (Aldrich, 2012).

Oppriktig stemmegivning kan favne alle disse hensynene, avhengig av hva velgeren selv vektlegger. En oppriktig velger tenker kun på hvilken kandidat hen mener vil være den beste presidenten – uavhengig av hvilke kvaliteter dette er – og ingen andre hensyn tas med i betraktningen. Velgerens stemme reflekterer sånn sett velgerens preferanse, og den foretrukne kandidaten får velgerens stemme.

Oppriktighet i stemmegivning kompromitteres når velgeren også tar hensyn til en kandidats vinnersjanse i sin beslutning. I det øyeblikk velgeren ikke kun tenker på sin egen preferanse, men også vurderer andre velgeres (forventede) preferanser – eller kanskje mer presist, hvem hen forventer at andre velgere er rede til å stemme på – har vi beveget oss fra oppriktig stemmegivning til såkalt sofistikert eller strategisk stemmegivning (Abramson et al., 1992, s. 57).

Sofistikert stemmegivning kan føre til at velgeren stemmer på en annen kandidat enn den hen selv foretrekker som president. Men selv når dette ikke er tilfelle – om velgeren likevel ender opp med å stemme på sin favoritt – kan vi snakke om sofistikert stemmegivning, så sant stemmegivningen er et resultat av både egen preferanse og av vurderinger av hva andre vil stemme. Forskjellen mellom sofistikert og oppriktig stemmegivning er dermed kun hvorvidt velgeren tar vinnersjanser med i betraktningen når han eller hun skal avgi sin stemme (Abramson et al., 1992, s. 57).

Jeg vil argumentere for at vi også bør operere med en tredje kategori, som jeg vil kalle «distansert stemmegivning», hvor velgeren har et overdrevent fokus på andres (forventede) preferanser. Til forskjell fra den sofistikerte velgeren, som veier egne preferanser mot forventninger til andre velgeres preferanser, og ender opp med å ta hensyn til dem begge når hen stemmer, er den distanserte velgeren mer eller mindre selvutslettende. Vurderinger av hvem som vil bli den beste presidenten tilsidesettes helt, til fordel for vurderinger av hvem andre velgere mener vil bli den beste presidenten. Den distanserte velgeren tar altså et steg tilbake, inntar en tilskuerrolle til den demokratiske prosessen, og gjør seg opp en mening på dette grunnlaget.

Distansert stemmegivning sammenfaller med det jeg kaller «valgbarisme». Både sofistikert og distansert stemmegivning bunner i at velgeren ikke ønsker å «kaste bort» stemmen sin⁷ på en kandidat hen anser som en sikker eller sannsynlig taper (Abramson et al., 1992, s. 56). Hvor sterkt ønsket om ikke å kaste bort sin stemme er, varierer. Jo sterkere ønsket er, desto større er villigheten til å nedprioritere egne preferanser til fordel for hva en forventer at andre vil stemme på. Med valgbarismens distanserte stemmegivning veies ikke bare balansen mellom preferanse og vinnersjanse: den vipper fullstendig i favør av vinnersjanse.

De tre idealtypene for stemmegivning hjelper oss med å se at bildet ikke er ensidig når det kommer til valgbarhet. Å ta høyde for ventet vinnersjanse er ikke i seg selv problematisk. Problemer kan derimot følge dersom kandidatenes valgbarhet anses som en objektiv og opphøyet sannhet, og dersom denne ventede valgbarheten får uforholdsmessig stor makt i stemmegivningen. Med andre ord er det valgbarisme – ikke valgbarhet i seg selv – som medfører problemer.

Problemene med valgbarisme: Velgeren som tilskuer – ikke deltaker

Kanskje er fikseringen på valgbarhet et tegn i tiden; kanskje signaliserer det simpelthen at velgere på den ene siden er desperate etter endring, og på den andre siden preget av mistillit til sine medborgere. Kanskje er det heller – eller også – en utvikling som følger med ideen om nødvendigheten av politisk ekspertise ved valg og ved stemmegivning, kombinert med et nominasjonssystem som i moderne tid har gitt velgeren hovedjobben med å vurdere nettopp hvem som bør bli partiets nominerte. Uansett har det nå, og på ulike andre tidspunkt i historien, drevet amerikanske velgere mot valgbarisme – en distansering av velgeren fra sin egen stemmegivning, der egne politiske preferanser nedvurderes til fordel for andres ventede politiske preferanser.

Med dette inntar velgere rollen som det som i USA kalles «pundits» – politiske observatører. De betrakter og vurderer politikken og sine medborgere fra en tilskuers ståsted. Slik havner også fokus på det som kan betraktes direkte: «the horse race», og herunder meningsmålinger, medieeksponering (som debatter, reklame, intervjuer og valgmøter – «the optics») og valgresultater. Noen er mer avanserte enn andre, og forsøker å analysere som en kommentator ville gjort, eksempelvis ved å følge med på viktige velgergrupper eller viktige vippestater. Denne tilskuertilnærmingen til stemmegivning er problematisk av særlig tre grunner.

Den første er det synet på politikk som ligger iboende i distansert stemmegivning. Den antar at politikk er noe håndfast og forutsigbart, og tar ikke høyde for at mennesket inngår i denne politikken, og dermed aldri helt kan stille seg utenfor den (Dilthey, 1989; Hvidsten & Bratberg, 2018, s. 79–80; Skjervheim, 1996). Dette er også grunnen til at vi aldri med sikkerhet kan spå fremtiden, og at alle slike forsøk vil utgjøre mer eller mindre kvalifisert gjetning. For mens flere profesjoner i dag handler om å forsøke (med så liten statistisk usikkerhet som mulig) å modellere fremtiden, spå valgutfall og forutsi historien, er dette i sin essens kvalifisert gjetning basert på fortid og samtid. Tidligere i artikkelen har vi sett at vi ikke trenger å gå langt tilbake i amerikansk valghistorie for å finne eksempler på at kandidaten som anses som mest valgbar taper hovedvalget mens den som anses som uvalgbar vinner. En overdreven tro på prediksjonsevner, og et uforholdsmessig stort fokus på valgbarhet blant velgere, er av denne grunn alene problematisk. Ikke desto mindre kan atferd på bakgrunn av prediksjoner ha en dogmatisk effekt på politikken:

All prediktiv bruk av statistikk handler i bunn og grunn om å utlede forventinger om fremtiden basert på fortiden. All empirisk data som statistikerne bruker tilhører fortiden – noe blir først et empirisk datum etter at det har skjedd, blitt observert og skrevet ned. Vi har ikke noe data på fremtiden. Men det at fremtiden skal bli akkurat som fortiden er et slags dogme, et «leap of faith», og ikke noe som følger av observasjon fortiden. Om noe så burde observasjon av fortiden gjøre oss ydmyke med tanke på våre evner til å forutsi hva som kommer til å skje i fremtiden – særlig på det politiske området (Hvidsten, 2016).

Med dette er vi over på den andre problematikken knyttet til distansert stemmegivning: Fordi mennesket inngår i politikken og i historien, kan prediksjoner ha makt i seg selv. Stemmegivning basert på prediksjoner om fremtiden kan for eksempel ha en regressiv effekt på politisk atferd. Amerikanske presidenter har så langt vært mannlige, (frem til 1961 protestantisk) kristne og – frem til 2009 – hvite. Slik sett kan en spådom om fremtidige presidenter kun basert på fortidige lett føre til en antakelse om at en type kandidat som ikke har vunnet før, ikke kan vinne nå – noe som gjentatte ganger i historien er blitt tilbakevist.

Fordi den distanserte velgeren handler ut fra prediksjoner om fremtiden basert på fortiden, vil kandidater som representerer noe nytt vanskelig være dem som anses som mest valgbare: «More often than not […] the expectation of who can win is inextricably wrapped up in the knowledge of who has won» (Zhou, 2019). På denne måten kan sosial fremgang hindres ved at velgere forventer at fremtiden vil bli som fortiden, og stemmer deretter. Slik kan ønsket om å velge en valgbar kandidat bli en selvoppfyllende profeti der forventninger til fremtiden basert på fortiden får velgere til å stemme annerledes enn de ellers hadde gjort, der kandidaten som antas å være mest valgbar vinner av denne grunn alene (Pareene, 2019; Saad, 2019; Silver, 2019; Sullivan, 2019).

Egne eller andres bevisste eller ubevisste fordommer knyttet til kjønn, rase, religion, legning og alder spilte eksempelvis en rolle i vurderingen av valgbarhet i 2020 (Avalanche, 2020; Rakich, 2019b; Robillard & Terkel, 2019). I sin undersøkelse finner Avalanche (2020) at forventninger til andre velgeres fordommer hadde en innvirkning på vurderingen av valgbarhet. I studien ble informanter spurt hvilken kandidat de ville velge dersom nominasjonsvalget var i dag, og deretter hvem de ville velge om de kunne veive en tryllestav og gjøre kandidaten til president uten at han eller hun måtte slå noen andre i et valg. Resultatene viste gap mellom hvem velgerne ønsket å stemme på og hvem de anså som mest valgbare. Den kandidaten gapet var til fordel for, var Joe Biden. Kandidaten som tapte mest på hensynet til valgbarhet var Elizabeth Warren. Undersøkelsen finner indikasjoner på at deler av årsaken var at velgere ikke trodde en kvinne ville bli valgt i 2020.

Mens det er vanskelig å skille mellom egne fordommer og forventning til andre medborgeres fordommer, er det også vanskelig å skille rene fordommer fra andre former for hensyn – som tolkningen av hva som har fungert eller ikke fungert tidligere, og ønsket om å lære av feilene. Fordommer vil naturlig være del av disse tolkningene. Mens funnene i undersøkelsen fra Avalanche viser en forventning om fordommer mot kvinnelige kandidater i 2020, er det ikke sikkert at denne samme tendensen ville ha vært tydelig i et annet politisk øyeblikk – selv på et tidligere tidspunkt i historien. Snarere kan denne tendensen være resultat av at velgere tenker at fordi Hillary Clinton tapte i 2016, vil ikke velgere heller denne gang stemme på en kvinnelig kandidat (Goldmacher & Herndon, 2020).

Velgeres manglende tiltro til at medborgere vil stemme på en kvinne i 2020, kan også være symptomatisk for en synkende tillit amerikanske borgere imellom. Berman (2019) skriver at valgbarhet kan være «a manifestation of […] the deepening distrust in one’s fellow citizens. The rise in electability voters coincides with a decades-long decline in interpersonal trust, as well as data indicating that most Americans lack confidence in others to cast an informed vote». Dette leder oss over til det tredje og mest problematiske aspektet ved valgbarisme, nemlig betydningen det kan ha for politisk deltakelse.

Et demokrati i ordets rette forstand fordrer deltakelse. Et folkestyre betyr at folket deltar i den demokratiske prosessen i en eller annen form, det være seg ved å stemme, organisere seg, diskutere politiske og allmenne forhold offentlig og privat eller ved å søke en viss grad av kunnskap om det som foregår i samfunnet rundt en. Men deltakelse er ikke kun et mål på aktivitet; det er også en holdning – eller en modus. For å illustrere hvordan, og videre hvordan valgbarismen kan utfordre slike demokratiske grunnsteiner, kan det være nyttig å hente inn Hans Skjervheims (1996) begrepspar deltaker og tilskuer.

Skjervheim skiller mellom det å behandle sine medborgere som subjekter på den ene siden (deltakelse) og som objekter eller faktum (tilskuer) på den andre. Han bruker en samtale mellom to individer som eksempel. Med en deltakertilnærming tar du (ego) din samtalepartner (alter) seriøst, det vil si at du lytter til det hen sier, for så å engasjere deg i diskusjonen ved å gjøre deg opp en mening om det som blir sagt. Med en tilskuertilnærming vil ego snarere konstatere det faktum at alter sier noe, uten å engasjere seg i tema eller utsagn. Kanskje vil ego også «i staden for å høyra etter kva alter seier, lytta til dei lydane som alter produserer, og med det gjera alter til eit reint fysikalsk objekt i si verd» (Skjervheim, 1996, s. 72).

Dette siste – å bivåne og kartlegge – har ikke kun vært oppgaven til politiske kommentatorer, strateger og meningsmålere. Det var også lenge en oppgave forbeholdt de politisk «profesjonelle». De lytter til indikasjoner og bevegelser i velgermassen. Når velgeren inntar samme rolle, medfører det en rekke betenkeligheter. Følgende passasje fra Skjervheims programskrift er særlig treffende her, da det sammenfatter de tre problemene med valgbarismen jeg har forsøkt å skissere:

Eg førde der inn ein distinksjon mellom å delta, late seg engasjera, og på den andre sida å konstatera, å objektivera. Handsamar ein det som den andre seier som eit faktum, så stiller ein seg sjølv utanfor med omsyn til temaet, ein gjer seg sjølv til ein framand med omsyn til det. Om ein difor objektiverer si omverd, dei andre og samfunnet, så stiller ein seg utanfor, samfunnet framtrer då som det for ein sjølv framande, det framande er nettopp det som ein ikkje deltek i, eller er i stand til å delta i. I dette perspektivet framtrer vidare samfunnet og dei andre som determinerte, som fylgjande ubrytelege «naturlovar». At det framtrer slik er nettopp ein funksjon av at ein sjølv ikkje deltek, for frå deltakarsyn er ikkje alt forhåndsdeterminert, då skal ein nettopp sjølv vera med å avgjera hendingane sin gang, determinera. (Skjervheim, 1996, s. 80)

Ved å følge med fra tilskuerplass, for så å tolke trender inn i prosessrammer og finne ut hva disse sier om hvem velgerne vil stemme på og hvem som vil vinne (hvem som er valgbare), kan man vanskelig behandle studieobjektene som annet enn nettopp det – objekter. Ikke desto mindre opptrer velgeren da i mindre grad som et subjekt selv, da det å engasjere seg, gjøre seg opp en mening og ta valg er oppgaven som inngår i det å være et subjekt, borger, velger og deltaker. Ved siden av å være et demokratisk problem, er dette også et problem fordi det bygger på en skjelm: vår sosiale og politiske virkelighet er verken statisk, forutsigbar eller forutbestemt.

Konklusjon

Denne artikkelen befatter seg med valgbarhet som fenomen, historisk artefakt og potensielt problem. En gjennomgang av begrepets historiske utvikling utgjør et kontekstuelt bakteppe for forsøket på å konseptualisere begrepet valgbarhet. Dette gjøres ved å sortere begrepet inn i en statsvitenskapelig stemmegivningstypologi som skiller mellom ulike former for stemmegivning: oppriktig stemmegivning, sofistikert stemmegivning og distansert stemmegivning. Jeg argumenterer for at mens valgbarhet finner sted i begge de to sistnevnte kategoriene, må vi skille mellom det å inkludere valgbarhetshensyn i grunnlaget for stemmegivning og det å kun basere seg på ventet valgbarhet i sin stemmegivning. Det siste medfører det jeg her kaller valgbarisme: et overdrevent fokus på hvem som er ventet å vinne valget som grunnlag for egen stemmegivning – som kan medføre en distansering av velgeren fra egen stemmegivning.

Demokratisk deltakelse er ikke bare en aktivitet. Det representerer en bestemt tilnærming til stemmegivning, demokratiet og til ens medborgere. For å etterstrebe demokratiske idealer om representasjon og legitimitet, fordres en form for borgerdeltakelse som vi har sett gjenspeilet både i oppriktig stemmegivning og i sofistikert stemmegivning, men som ikke gjenspeiles i distansert stemmegivning. Mens valgbarhet som fenomen bærer med seg en rekke problematiske aspekter, er det et overdrevent fokus på valgbarhet i stemmegivningen – valgbarisme – som i siste instans utgjør et demokratisk problem. Det er dette som risikerer å gjøre velgeren til tilskuer snarere enn deltaker.