Idealismens forsvinningsnummer

Innledning¹

Fra midten av 1990-tallet pågikk en intens diskusjon i USAs offentlighet knyttet til om det skulle innlemmes nye medlemmer i NATO (Asmus, 2002; Goldgeier, 1999). I første omgang var det Polen, Tsjekkia og Ungarn som var oppe til vurdering, men det aktuelle dilemmaet reiste prinsipielle strategiske problemstillinger for USA. Diskusjonen var synoptisk: den gav et fortettet bilde av USAs utenriks- og sikkerhetspolitiske hensyn.

Utenriksminister Madelene Albright var blant dem som målbar Clinton-administrasjonens begrunnelse for NATO-utvidelse. Se på et utdrag fra hennes vitnemål foran Senatets utenriks- og forsvarskomite i 1997:²

In short, a larger NATO will make America safer, NATO stronger, and Europe more peaceful and united. That is the strategic rationale. But I would be disingenuous if I did not tell you that I see a moral imperative as well. For this is a policy that should appeal to our hearts as well as to our heads, to our sense of what is right as well as to our sense of what is smart.

Tar vi Albright på ordet, hvilte Clinton-administrasjonens begrunnelse for en beslutning som alle forstod at innebar en utvidelse av USAs sikkerhetsforpliktelser ikke bare på egennyttige strategiske vurderinger, men også på etiske hensyn, blant annet imperativet om å gjøre det riktige. Fra en realpolitisk betraktningsmåte vekker vitnemålet mistanke om retorisk spillfekteri, og George Kennan (i Goldgeier, 1999, s. 1) betraktet da også politikken som «the most fateful error of American policy in the entire post-cold war era».

Samtidig harmonerer ordlyden i Albrights senatsvitnemål med en utbredt antakelse om USAs politiske motivasjon der det ideelle betraktes som en naturlig del av motivmiksen som tilskynder USAs utenrikspolitikk. Ifølge Robert Osgoods (1953) klassiske analyse er idealer og egeninteresse å betrakte som sidestilte hensyn i formuleringen av USAs utenrikspolitikk. Både egoet og samvittigheten krever belønning, skriver han. Ifølge Svein Melby (1997, s. 31) er «idealismen i amerikansk sammenheng ikke bare handlingslegitimerende, men en naturlig del av USAs interessegrunnlag». Mens andre stater har interesser, har USA forpliktelser, blir det ofte sagt (se Lundestad, 1990, s. 11). Så virksom kan visstnok idealismen være, at amerikanske politikere sågar maskerer ideelle målsettinger bak sikkerhetspolitiske resonnementer (Gurtov, 2006, s. 57).

Hensikten med denne artikkelen er å bidra til diskusjonen om amerikansk idealisme ved å ta utgangspunkt i observasjonen av at ideelle hensyn, anskueliggjort av Albrights senatsvitnemål, synes å ha vært mindre fremtredende under presidentene Barack Obama og Donald Trump. Under Obamas regjeringstid, og i særdeleshet under Trumps, har eksemplene på ideelt begrunnet politikk vært få. Kontrasten til forgjengerne Bill Clinton og G. W. Bush er slående. Ettersom mye av tenkningen om drivkreftene i USAs utenrikspolitikk impliserer at den ideelle impulsen skriver seg fra en særegen politisk historie og idepolitiske tradisjoner med dype røtter i amerikansk samfunnsliv (se Coker, 1989; Lieven, 2004; Melby, 2017, s. 191–221), er denne endringen til å undres over. Hvordan skal vi forstå idealismens forsvinningsnummer? Uten ambisjon om å komme til bunns i saken, lanseres i det følgende noen mulige svaralternativer.

Artikkelen er disponert slik: Etter innledningen redegjør jeg for hva jeg mener med amerikansk idealisme, og illustrerer at det sjelden er snakk om sann altruisme eller det jeg skal omtale som ren idealisme.³ Deretter legger jeg frem observasjoner som, til tross for sitt anekdotiske preg, begrunner påstanden om at ideelle hensyn har vært på vikende front under Obama og i særdeleshet under Trump. Deres to forgjengere i presidentembetet, Bill Clinton og George W. Bush, fungerer som referansepunkt, men en hvilken som helst annen president i etterkrigstiden ville fått frem kontrasten.⁴ I det påfølgende lanseres et repertoar med fem konkurrerende hypoteser som alle, hver for seg, kan oppklare idealismens tilnærmede bortfall. Hypotesene ledsages av en redegjørelse for hvilken kausale logikk de hviler på. Repertoaret kan fungere som begynnelsen på et analytisk skjema for utforskning av idealismens betydningen som drivkraft for USAs utenrikspolitikk, men er neppe uttømmende. Jeg diskuterer hypotesenes styrker og svakheter uten at plassen strekker til for grundig empirisk utforskning. Hypotesene er ikke gjensidig utelukkende, og det fremgår av diskusjonen at ingen av dem lar seg utelukke. I artikkelens konklusjon antyder jeg at bortfallet av idealisme ikke nødvendigvis betyr at USAs egeninteresse blir bedre ivaretatt. Idealistisk politikk kan ha et større maktpolitisk potensiale enn det er vanlig å gjøre regning med.⁵

Hva er idealisme?

I bestrebelsene med å forstå årsakene til amerikansk utenrikspolitikk har idealisme en tendens til å bli en ubehjelpelig analytisk kategori fordi det som i realiteten er mange ulike former for ideell med- eller påvirkning sauses sammen i én ubestemt kausal faktor. Dels handler dette om at analyser som tilskriver idealisme betydning ved ettersyn viser seg å innrømme ideelle hensyn en ganske begrenset kausal rolle, mens andre hensyn veier tyngre. Dette er især tilfellet når ideelle hensyn innlemmes i beskrivelsen av USAs «grand strategies» (se Dueck, 2004, s. 514) eller når det henvises til grovkornede kategorier som «the Wilsonian tradition» (Mead, 2003, 2004). Dels kompliserer kvaliteten på kildene og begrensningene på tilgangen til dem, den empirisk begrunnelsen for idealisme. Det er ikke uten grunn at Trumans memoarer, der det blant annet påstås at et (ideelt) motiv for å involvere USA i Koreakrigen var å redde FN-pakten, blir betegnet som «faulty recollections» (Paterson, 1991, s. 209). Endelig problematiseres ikke tilstrekkelig at ideelle hensyn har lavere psykologisk plausibilitet enn for eksempel ønske om sikkerhet, fordi vi ikke kan tilbakeføre bekymringen for andres velferd til et grunnleggende menneskelig behov (Gat, 2006, s. 667–669; se også Rø, 2013, 137–138). Av slike grunner vil idealismens betydning for politikkutformingen forbli, som Osgood (1953, s. 1) minner oss om, «the kind of problem men are forever trying to solve but never solving». Det betyr ikke at man skal oppgi å forsøke.

Når en handling realiserer et mål eller en verdi som (på en eller annen måte) overskrider egeninteressen, skal jeg betrakte det som en variant av idealisme. En slik handling kan være et resultat at en selvoppofrende hensikt eller et uegennyttig motiv, men behøver ikke være det. Overskridelse av egeninteressen i utenrikspolitikken og realiseringen av ideelle mål antar mange, og iblant subtile, former. Idealismen vil sjelden være ren, i betydningen selvoppofrende altruisme, men som hovedregel inngå i amalgam med andre hensyn og overveielser.

Tenk på økonomisk bistand tilført et land, ikke primært for å øke velstanden i mottakerlandets befolkning, men for å sementere en allianse. Den midlertidige overskridelsen av egeninteressen (altså bistanden) er begrunnet ut fra et strategisk hensyn. Derfor er idealismen ikke ren. Det er likevel av betydning for vurderingen og klassifiseringen av politikken at dette virkemidlet også realiserer en verdifull konsekvens for andre. Helt annerledes står saken hvis en allianse sementeres gjennom trussel om invasjon.

En særlig betydningsfull variant av idealisme i forbindelse med utforming av amerikansk utenrikspolitikk, er tendensen til å påta seg et særlig ansvar for å opprette og opprettholde institusjoner og ordninger som samtidig ivaretar USA og andre lands interesser. Det mest åpenbare eksemplet er Woodrow Wilsons «liberale glød» i etableringen av Folkeforbundet etter første verdenskrig (Hobsbawm, 1994, s. 41). Også i kjølvannet av andre verdenskrig søkte USA å skape «a hierarcial order with liberal characteristics […] The United States was the dominant state, but its power advantages were muted and mediated by an array of postwar rules, institutions, and reciprocal prosesses» (Ikenberry, 2006, s. 7).

Dette kjære barnet har mange navn og er behørig tematisert, ofte med underliggende selvforherligende fanfare (se Hobson, 2020 for eksempler). Anatol Lieven (2016) kaller foreningen av real- og idealpolitikk for «the American thesis», mens Ikenberry (2006) mener det er denne ideologiske krysningen som gjør USA til en «liberal leviathan». Hilde Restad (2019) betrakter denne dimensjonen ved utenrikspolitikken som en nasjonal «master narrative», det vil si, den dominerende måten det snakkes og tenkes om utenrikspolitikk blant velgere og politikere i USA. I alle disse fremstillingene er egennytten et nødvendig motiv som blir ledsaget av et ideelt hensyn, hvilket betyr at det heller ikke i forbindelse med dette prosjektet dreier seg om ren idealisme.

Ikke desto mindre foreligger det eksempler på at USA har tatt hensyn til andre staters ve og vel på måter der egeninteressen er langt tydeligere overskredet.⁶ I NATOs første offisielle strategidokument, DC 6/1 fra 1949, ble det blant annet skrevet inn en evne til strategisk bombing med atomvåpen i tilfelle væpnet angrep mot et hvilket som helst NATO-medlem (Heuser, 1995). Ingen andre enn USA hadde evnen til å sette makt bak disse ordene. USA kunne valgt å innkassere den strategiske nytten av sitt atomvåpenmonopol unilateralt. Likevel etablerte man i dette dokumentet, kort tid etter undertegnelsen av Atlanterhavspakten, en såkalt atomparaply som åpenbart bidro til å heve terskelen for å utfordre europeiske NATO-medlemmers sikkerhet. Å heve terskelen for krig i Europa gjennom utvidet avskrekking, tjente amerikanske interesser. Men politikken overskred samtidig egeninteressen fordi den i betydelig grad ivaretok europeiske NATO-lands interesser.

Diskusjonen knyttet til de ideelle aspektene ved USAs utenrikspolitikk har mange fasetter. En sentral fasett er analysene av amerikansk «eksepsjonalisme» og denne forestillingens ideologiske røtter og relevans for USAs strategivalg (Lundestad, 1990, s. 11–29; Melby, 1997; Restad, 2019). Saumfaringen av tanketradisjonene i USAs politiske utvikling anskueliggjør ideene som verserer til ulike tider, hvordan de brytes mot hverandre og deres respektive gjennomslag. Det er denne idehistorien som gir opphav til ulike nasjonale narrativ, identiteter og selvforståelser hvis gjennomslag og påvirkning varier over tid (Lieven, 2004; Mead, 2003; Restad, 2014). Uten kunnskapen om de ideologiske strømningene i USAs historie som gjør at USA i blant fører ideelt begrunnet politikk, ville den amerikanske idealismen fremstått langt mer gåtefull.

Perspektivet på idealisme som anlegges her er likevel mer a-historisk eller episodisk. Uten nødvendigvis å granske eller forstå det ideelle motivets opphav og opprinnelse eller hvilken plass forskjellige ideologier har i en administrasjons «grand strategy», rettes oppmerksomheten mot i hvilken grad ideelle hensyn er blitt realisert i avgrensede tilfeller.⁷

Er idealismen på vikende front?

Ingen vil mene at idealisme er med å tilskynde enhver utenrikspolitisk beslutning som en president fatter. Snarere er det snakk om at ideelle hensyn i blant, gjerne begrenset til et spesielt sakskompleks, blir tillagt vekt. Verken Bill Clinton eller George W. Bush var universelle idealister. Langt ifra. Selv om Clinton innledet æraen til humanitære intervensjoner, tok det tid og omstendelige overveielser før han slo USA inn på politikk som overskred egeninteressen. Under den etniske konflikten i Rwanda unnlot Clinton å gripe inn (Power, 2001), en unnlatelse han ved gjentatte anledninger har sagt at han angrer på. Samtidig var det en høyere himmel over Clintons politikk i både Bosnia, på Haiti og ikke minst i Kosovo (se Chollet & Goldgeier, 2008). Som allerede nevnt hadde også NATO-utvidelsen en ideell begrunnelse. Anthony Lake (1993), som fikk ansvaret for utmynte Clinton-administrasjonens politikk mot omverdenen, oppsummerer administrasjonens såkalte Enlargement-strategi når han han skriver: «we must promote democracy and market economics in the world – because it protects our interests and security; and because it reflects our values that are both American and universal». Formuleringen kunne funnet veien inn i et av Bushs styringsdokumenter, men oppsummerer verken Obamas eller Trumps utenrikspolitiske orientering.

Bush på sin side hadde tidvis en retorikk så fullspekket av idealisme at mange analytikere lot seg forlede til å tro at utenrikspolitikken hans var tvers igjennom ideelt begrunnet (se Mazarr, 2003). «America’s main goal was democratic transformation to give the Iraqis their natural law rights to affect the region […] The Bush doctrine is best understood [in terms of] idealism», skriver Colucci (2008, s. 190) i en av de mest balanserte analysene av dette kontroversielle presidentskapet. Konklusjonen er likevel for kategorisk (se Leffler, 2013). Men i likhet med Clinton, hadde Bush til hensikt å fremme USAs interesser ved å bidra til utvikling utenfor USA. Ikke minst ble demokratisk regimeutvikling sett på som et bolverk mot terrorisme (Litwak, 2007). Et utdrag fra en fortrolig og gradert, men lekket, samtale mellom Bush og den spanske statsministeren, Aznar, illustrerer karakteren (og naiviteten) ved Bushs idealisme: «It annoys me to no end to contemplate the insensititivty of the European towards the suffering Saddam Hussein inflicts on the Iraqis […] That defensive attitude is terrible» (Bush, 2007).

Mange vil stusse over og kanskje reagere på sammenstillingen av Obama og Trump, ettersom deres diplomatiske opptreden, retoriske stil og ikke minst analytiske refleksjonsnivå representerer to ytterligheter. Men nettopp fordi kontrasten til Trump er så påfallende, er det lett å overse hvor fremtredende egennyttig tenkningen var hos Obama.⁸ Allerede i boken han skrev forut for at han ble valgt, var dette påtakelig (Obama, 2006, s. 308–309). Mange vil huske, fordi det var overraskende, at talen han holdt under nobelpris-utdelingen hadde sterke realpolitiske innslag (Obama, 2009). I den første store utenrikspolitiske avgjørelsen Obama tok som nyvalgt president, om hvordan nedtrappingen av krigen i Afghanistan skulle foregå, er det påfallende hvordan forgjengerens ideelle ambisjoner om statsutvikling avløses av et radikalt lavere ambisjonsnivå (Woodward, 2010). I presidentordren het det blant annet: «This approach is not fully resourced counterinsurgency or nation building, but a narrower approach tied more tightly to the core goal of disrupting, dismantling and eventually defeating al Qaeda» (Woodward, 2010, s. 387). Formuleringen viste seg å bli retningsgivende for Obama.

Det finnes riktignok eksempler på beslutninger der ideelle hensyn synes å ha spilt en rolle. Jeg tenker blant annet på hvordan Obama, etter vingling og uenighet internt i administrasjonen, gav sin støtte til de demokratiske demonstrantene i Egypt, fremfor å gå i dialog med Mubarak om en mer gradvis prosess. Ifølge Hillary Clinton (2014, s. 343) var det appellen til «the President’s idealism» som var utslagsgivende. Det finnes også eksempler, som f.eks. forut for Libya-krigen, på at Obama argumenterte som om han var villig til å iverksette politikk med ideell motivasjon: «[A]cting would be the right thing to do, because we have an opportunity to prevent a massacre» (Obama i Hastings, 2011), uttalte han blant annet i strategimøtet forut for beslutningen om å bidra militært.

Dette til tross, ideelle hensyn forble underordnet under Obama. Intervensjonen i Libya bar bud om et mer tilbaketrukket amerikansk lederskap. Påstanden om at Obama bedrev ledelse fra de bakre rekker («leading from behind») (Lizza, 2011), fikk gjennomslag nettopp fordi den fanget essensen i presidentens tilbakeholdenhet. Bak bevingede ord var det en tydelig tendens i retning av nytteorientering. Et viktig anliggende var å definere de nasjonale interesser smalere, og å skaffe en bedre balanse mellom internasjonale forpliktelser og nasjonale ressurser (jf. Posen, 2015). Selv om Trump har «resonnert» annerledes, minner flere av konklusjonene deres om hverandre. Trumps uttalelse: «We will never enter into any conflict unless it makes us safer as a nation» (i Lieven, 2016, s. 14), samsvarer med hva Obama i 2009 sa da han la frem Afghanistan-strategien: «Hvis jeg ikke mente at sikkerheten til USA og beskyttelsen av amerikanske borgere sto på spill i Afghanistan, ville jeg gladelig beordret alle soldatene hjem i morgen» (i Rø, 2010). Samsvaret er ikke enestående: Både Obama og Trump argumenterte mot Irakkrigen forut for invasjonen i 2003.

Både Obamas «nation building at home» og Trumps «America first» reflekterer en mer innadvendt orientering. Under Trump har denne tendensen antatt gigantiske proporsjoner. Trumps tilnærming har gjennomgående vært «transaksjonell» (Romarheim, 2017, s. 39). Selv om det finnes beslutninger som potensielt har hatt til hensikt å realisere ideelle verdier også hos Trump, som i støtten til rettsstatsprinsipper i Hongkong og til Uigur-minoriteten i Kina, har han i det store og hele fremstått som egennyttens evangelist.

USAs bidrag til kollektive ordninger, har av Trump blitt betegnet som utnytting. Multilateralisme har i prinsippet vært suspekt. Trump har i det hele tatt fremstått som en sterk kritiker at USAs alliansesystem. «‘I respect the leaders of those [EU] countries. But, in a trade sense, they’ve really taken advantage of us and many of those countries are in NATO and they weren’t paying their bills’, he added» (CBS News). Trump lot heller ikke til å mene at de positive ringvirkningene for den frie ferdselen til havs, som blant annet den amerikanske marinens globale nærvær bidrar til, gagner USA (i Lieven, 2016). Da Trump i april 2017 beordret avfyring av missiler mot en syrisk flybase som respons til påstått bruk av kjemiske våpen, ble det ikke fremstilt som et ideelt forsøk på å avlutte borgerkrigen eller forhindre ytterligere sivile drap, men som en målrettet straff for å avskrekke ytterligere bruk: «The strike was intended to deter the regime from using chemical weapons again», uttalte Pentagons talsperson Jeff Davis (Beauchamp, 2017).

Fremstillingen av idealismens utfasing kunne hatt flere nyanser og større detaljrikdom. Konklusjonen om at idealismen har vært på vikende front ville uansett være vanskelig å rokke. Hva kan forklare bortfallet av den amerikanske idealismen, som tross alt har røtter tilbake til republikkens opprettelse?

Hypoteser om idealismens bortfall

Jeg skal lansere fem måter å forstå hvordan det kan ha seg at USAs utenrikspolitikk (tilsynelatende) har endret karakter, moderat under Obama og radikalt under Trump.

En første hypotese, som kullkaster hele problemstillingen, er den kontante avvisning av at idealisme i det hele tatt tilskynder USAs utenrikspolitikk. Hypotesen hviler på en realpolitisk fortolkning av USAs utenrikspolitiske historie og impliserer at enhver indikasjon på idealisme oppigjennom kun har vært et betydningsløst retorisk vedheng til strategiske overveielser.⁹ John Mearsheimer utdyper tesen:

Because Americans dislike realpolitik, the public discourse about foreign policy in the United States is usually couched in the language of liberalism […] Behind closed doors, however, the elites who make national security policy speak mostly in the language of power, not that of principle, and United States acts in the international system according to the dictates of realism. (Mearsheimer, 2001, s. 25)

Dette synspunktet er kompatibelt med at USA og dets ledere målbærer etiske eller sosiale doktriner internt, men innebærer at slike sympatier aldri legger utenrikspolitiske føringer. Det kan riktignok forekomme tilfeller der realiseringen av ideelle mål er rene biprodukt av politikk gjennomført for å ivareta statens sikkerhet. Men bare maktoverveielser er kausalt betydningsfulle. «Let us take care not to breath too deeply the intoxicating vapors given off by the rhetoric devised to justify the use of forece to advance U.S. interest», advarer Bacevich (2003, s. 2). Det ideelle er uansett bare maskerade.¹⁰

I den grad dette resonnementet stemmer, hviler argumentet i forrige avsnitt på en misforståelse, og utgangspunktet for artikkelen er forfeilet. Årsaken til at idealismen synes fraværende under Obama og Trump, er simpelthen at begge presidentene har vært åpne om hva som reelt sett har tilskyndet politikken og strippet bort maskeraden. Tidligere presidenter, derimot, har villedet oss med sitt bevingede snakk.

Et alternativ hypotese, som jeg skal kalle overflodsidealisme, går ut på at idealismen gjør seg gjeldende når det er overflod av andre viktige goder, ikke minst sikkerhet og velferd. Men atferd der egennytten overskrides, viker når mer tungtveiende hensyn ikke er ivaretatt. Logikken følger ordspråket «Erst komst das Fressen, dann die Moral». Når USAs grunnleggende nasjonale interesser er tilstrekkelig tatt hånd om, kan staten tillate seg å være rundhåndet, men ikke ellers. Tanken om at statsledere opererer med et prioriteringshierarki der realisering av det basale går foran realiseringen av høyere ordens goder, er psykologisk plausibel og har dessuten empirisk begrunnelse (Krasner, 1978, s. 341). «Our immediate survival is not at risk», sa Albright under den nevnte senatshøringen i 1997. Hvis denne hypotesen stemmer, var det en nøkkelformulering.

Siden Obama overtok som president, har situasjonen i internasjonal politikk tilspisset seg. Kinas økonomiske vekst og militære modernisering, har bidratt til tiltakende rivalisering. Russlands revisjonisme har tvunget USA til samtidig å videreutvikle sitt militære nærvær i Europa. USAs økonomiske, militære og sosiale ressurser har ikke stått i forhold til globale forpliktelser. USA har dessuten opplevd økonomiske utfordringer som har svekket nasjonaløkonomien (Tunsjø, 2018). Under både Clinton og Bush var USAs maktpolitiske stilling globalt gunstigere. Dette kan være grunnen til at vi i dag ikke ser like mye spor av ideelt tilskyndet politikk. Obamas og Trumps prioriteringer innebærer ikke at idealismen er utslukket. Men for tiden er det ikke ressursgrunnlag til å realisere annet enn det basale.

En tredje hypotese er personlighetstrekkidealismen. Enhver president bringer med seg en særegen ballast til embetet, som i sin tur kan å påvirke valgene som fattes og hva som motiverer dem. Det er nettopp betydningen av distinkte personlighetstrekk som gjør at det knytter seg spenning til hvem som velges til president. Det er, på den ene side, grunn til å tro at presidenter varierer med hensyn til hvor mye de vektlegger ideelle fordringer. På den annen side er enhver amerikansk president sosialisert inn i amerikansk kultur, og dessuten valgt av mennesker som foretrekker å representeres av en person som speiler egne holdninger og verdier. Dette bidrar formodentlig til at amerikanske presidenters holdninger i noe grad konvergerer mot noen idealtyper. Likevel vil slike mekanismer aldri fullstendig annullere individuell, idiosynkratisk påvirkningskraft. At idealismen er på vikende front, kan med andre ord skyldes individuelle kjennetegn ved Obama og Trump.

En fjerde hypotese, som jeg skal kalle strukturselektert idealisme, tar utgangspunkt i den observasjonen at det internt i USA verserer ulike utenrikspolitiske idétradisjoner eller skoleretninger. Walter Russell Mead (2003) snakker eksempelvis om fire innflytelsesrike tradisjoner assosiert med tankegodset til hver sin toneangivende skikkelse i amerikansk politikk: the Hamiltonians, the Jeffersonians, the Wilsoninans og the Jeffersonians. Disse tradisjonene foreskriver mål og virkemidler som er i stand til å løse utenrikspolitikkens dilemmaer og kan sammenfattes i ulike sett av utenrikspolitiske maksimer. Hilde Restad (2019) argumenterer overbevisende for at Trump målbærer en form for «nasjonalistisk Jacksonianisme». Konklusjonen utløser samtidig oppfølgingsspørsmålet om hvorfor en president med nettopp denne ideologien, fra denne tradisjonen, ble valgt nettopp nå, og ikke en representant for en av de andre retningene. Man kan velge å betrakte det som en historisk tilfeldighet. I så fall kunne det like gjerne vært en representant for en av de andre tradisjonene som vant frem.

En annen mulighet er at kjennetegn ved de internasjonale omstendighetene (uvisst hvordan) velger eller peker ut hvilken av de konkurrerende utenrikspolitiske skoleretningene som vinner frem. Utvalgskriteriet er hvilken av skoleretningene som tilbyr de beste løsningene på samtidens utfordringer. Tanken er inspirert av Benjamin Miller (2010, s. 29), som skriver at «[the] international material environment works as a selector of ideas, and it determines which approach to security is likely to emerge as the winner and dominate U.S. security policy in a certain period […] one approach usually emerges as the dominant one in a given period».

Ettersom de eksterne faktorene USA påvirkes av har endret karakter, eksempelvis er maktbalansen i verden endret seg fra unipolaritet til bipolaritet (Tunsjø, 2018), bidrar de strukturelle betingelsene til at andre typer politiske forskrivelser vinner frem. Årsaken til idealismens forsvinningsnummer er i så fall at de ytre rammene for USAs utenrikspolitikk får velgeren til å begunstige utenrikspolitiske tradisjoner, som den Jacksonske, der innslaget av idealisme er ubetydelig.

En femte hypotese, som jeg skal kalle tidsåndsidealisme, går ut på at USAs idealisme primært knytter seg til kjennetegn ved virkemidlene som er blitt tatt i bruk i utenrikspolitikken i bestemte perioder. USA har opparbeidet seg et idealpolitisk rykte fordi landet ved gjentatte anledninger har tatt i bruk virkemidler som vi assosierer med idealisme. I takt med at verden har endret seg, har disse virkemidlene utspilt sin rolle fordi de ikke lenger betraktes som nyttige sikkerhetspolitiske verktøy. Sommeren 1950, skriver Bernard Brodie (1973, s. 357), var USAs involvering i Korea-krigen «a kind of action that appeared entirely appropriate». Bare 20 år senere var tidsånden endret: «the axioms on which the action was based will certainly no longer command the respect they once did».

Tilsvarende kan tidsånden ha løpt fra andre ideelle forehavender. Marshallhjelpen var et virkemiddel som (i sin tid) bidro til velstandsutvikling og fungerte som en brekkstang for innlemme flest mulig stater i et nettverk av demokratier under amerikansk vern og ledelse. Humanitære intervensjoner var et virkemiddel som (i sin tid) bidro til å avverge humanitære katastrofer. Regimeendring av autoritære stater var et virkemiddel som (i sin tid) skulle utbrede demokrati som et bolverk mot terrorisme.

Dette er tre eksempler på virkemidler benyttet av USA som vi assosierer med idealisme. Hypotesen hviler på at ekvivalentene til disse virkemidlene har utspilt sin rolle i vår tid fordi virkemiddelet faller utenfor hva som er politisk akseptabelt. På samme måte som et våpensystem blir innhentet av utviklingen og blir avleggs, endres holdningene til nytteverdien av ideelle virkemidler.

I takt med at verden har endret seg og erfaringene flere, har beslutningstakerne i USA mistet troen på en del tidligere benyttede virkemidler. At idealismen fremstår som fraværende hos Obama og Trump, handler egentlig om at ideelle virkemidler ikke i samme grad fremstår som egnede. Satt på spissen ender dagens Marshallhjelp i hendene på en liten, korrupt elite, humanitære intervensjoner introduserer større onder enn de fordriver og regimeendring utenfra lykkes aldri. Denne erkjennelsen gjør at virkemidlene ikke lenger «command the respect they once did» (Brodie, 1973, s. 357). Derfor er idealismen borte.

Diskusjon

Skjuler svaret på idealismens bortfall seg blant disse hypotesene? Den desidert mest utbredte forklaringen, ikke bare på idealismens bortfall, men på samtlige endringer i USAs utenrikspolitikk de siste årene, viser til Trumps særegne personlighet, hans instinkter, ego og bastante politiske preferanser. «Trump seems to be a man who exists in a separate ontological realm», skriver Barnett (2020, s. 8). Hans tilbakevendende irritasjon over hvordan tidligere amerikanske presidenter har latt seg utnytte av omverdenen, gjør det langt fra overraskede at ethvert spor av ideelle hensikter er utvisket. Det er dessuten verdt å merke seg at Trump synes å betrakte tankegodset bak den første hypotesen, den kontante avvisningen av idealisme, som normativt rettledende.

Da Obama i forkant av sin avgang (i Jervis, 2017) ble spurt om han trodde Trump ville føre en avvikende utenrikspolitikk, svarte han: «Once you’re in the Oval Office, once you begin interacting with world leaders, once you see the complexities of the issues, that has a way of shaping your thinking.» Leser man John Boltons (2020) beretning fra innsiden av Trump-administrasjonen, er det ingenting som tyder på at Obamas spådom gikk i oppfyllelse. Derfor er det liten tvil om at denne hypotesen har noe for seg. Det er vanskelig å komme utenom at Trumps særegne personlighet er en av årsakene til idealismens forsvinningsnummer. Et problem knytter seg riktignok til at idealismen var på retrett allerede under Obama.

Overflods-hypotesen kan derfor overleve, selv om man tilskriver Trumps unike støpning betydning. Det som taler for overflods-hypotesen er hvordan USAs økonomiske svekkelse fra finanskrisen i 2008 og den relative maktpolitiske svekkelsen i samme periode, sammenfaller med idealismens gradvise utfasing. Stephen Walt (2020, s. 41) hevder at holdningsutviklingen blant amerikanske velgere nettopp er en reaksjon på overdrevent og kostbart globalt engasjement i en tid der pengene knapt strekker til på hjemmebane: «Trump’s ‘America First’ rhetoric and his implicit rejection of liberal hegemony resonated with an electorate that is increasingly skeptical about America’s hyperactive global role.»

Siste halvdel av 1990 var økonomiske oppgangstider for USA. Under Bill Clinton var USAs sikkerhet dessuten godt ivaretatt. Etter Sovjetunionens kollaps, forelå ingen stormaktutfordring. Det betydde, ifølge Walt (2005, s. 54), at det var «less necessary to tolerate anticommunist dictatorship». Mer overordnet kunne USA tillate seg politikk som overskred egeninteressen. Dette fortsatte under Bush. I 2002 het det suverent i USAs nasjonale sikkerhetsstrategi at USA «enjoys a position of unparalleled military strength and great economic and political influence» (NSS, 2002, s. iv). Fremfor å utnytte denne styrken for å oppnå ytterligere «unilateral advantage», heter det seg at USA skulle arbeide for «a balance of power that favors human freedom». Dengang innflytelsesrike analytikere spurte: «what is a unipolar power to do?» og svaret lød: «to bring a modicum of freedom as an antidote to nihilism» (Krauthammer, 2004, s. 16). Dette tyder på at overflod har vært en sentral tilrettelegger for idealisme.

Obamas analyse var annerledes. Han søkte å tilpasse ambisjonsnivået til de tilgjengelige ressursene. I et påaktet strategidokument fra 2012 het det: «whenever possible, we will develop innovative, low-cost, and small-footprint approaches to achieve our security objectives, relying on exercises, rotational presence, and advisory capabilities» (Sustaining U.S. Global Leadership, 2012, s. 3). Obamas personlighet og politiske preferanser kunne tyde på innslag av ideelle hensikter. Kissinger (2015) sa at «his vision is more ideological than strategic […] on the prudential level he’s a realist.» Det er sannsynlig at fraværet av overflod bidro til at Obamas visjonære impulser ble tøylet.

En slik konklusjon lar seg også forene med tanken om at utviklingen i det internasjonale systemet, ikke minst den relative svekkelsen av USA i kombinasjon med et markant mer konfliktfylte relasjoner mellom stormaktene, kan ha bidratt til at amerikanske velgere har ønsket kandidater som sverget til utenrikspolitiske maksimer som begrenser USAs omsorg for andre. Selv om mekanismen som hypotesen appellerer til er mangelfullt beskrevet, er ideen om at den internasjonale strukturen i dette tilfellet har «shaped and shoved» den nasjonale politikkutformingen plausibel. Randall Schweller (2020, s. 22, 24) er inne på dette:

There is now sufficient compulsion in the United States’ external environment to demand a more narrowly self-interested foreign policy […] after decades of extroverted US foreign policy, the American electorate finally perceives a sufficiently compelling reason – namely, emerging multipolarity that brings renewed concerns over global competitiveness – to demand an end to liberal internationalism and its replacement with a foreign policy of global restraint, retrenchment, and a return to realist principles rooted in narrow self-interest.

Endelig er det ikke til å komme bort fra at flere av de idealpolitiske fremstøtene USA har gått i bresjen for det siste tiåret, har skapt flere onder enn de har fordrevet. Krigene i Afghanistan, Irak og Libya hadde alle innslag av idealisme, sistnevnte ble sågar fremstilt som en humanitær intervensjon. Men kombinasjonen av høye omkostninger og moderat utbytte i alle tilfellene, har redusert USAs appetitt på denne typen operasjoner. Det er i tråd med hypotesen om tidsåndsidealisme: Fersk erfaring har diskreditert flere ideelle virkemidler. Tidsånden er annerledes nå. Fjern er overgangen fra maktpolitikk til menneskerettighetspolitikk som Habermas (2001, s. 27–39) skrev Kosovo-operasjonen inn i.

Før Kosovo-operasjonen i 1999, lød kalkulasjonen til Madeleine Albright (i Chollet & Goldgeier, 2008, s. 216) slik: «There is no guarantee that it [the intervention] will succeed, but the alternatives are worse». Erfaringene gjennom hele 2000-tallet har bidratt til at «aksiomene» vi baserer dagens vurderinger på er annerledes. Obamas overveielser etter at Syria brukte kjemiske våpen mot egen befolkning, er egnet til å få frem at tenkningen har utviklet seg:

For the president and his advisers, the possibility that U.S. actions might have negative consequences has consistently loomed larger than the actual and visibly negative effects of inaction […] White House staff have consistently viewed the payoffs from action as uncertain, the potential benefits as low and the likely costs as unacceptably high. (Heydemann, 2016)

Gjennomslaget til denne typen usikkerhetsvurdering innebærer at en del virkemidler USA tradisjonelt har benyttet seg av, som er blitt betraktet som ideelle, ikke lenger har den appell og tiltrekningskraft som de engang hadde. Følgelig fremstår også USAs utenrikspolitikk som mindre ideell.

Konklusjon

Hva betyr det at USAs idealisme er på retrett? Innebærer det at USA nå rendyrker en politikk som utelukkende fremmer den nasjonale interessen, og at de eneste som taper på bortfallet av idealisme er dem som har nytt godt av USAs velgjørenhet? Spørsmålet kan formuleres mer underfundig: Er det blind slump når ideelt begrunnet politikk også har gagnet USA, eller har den ideelle karakteren ved sider av amerikansk utenrikspolitikk bidratt til at USAs interesser har vært godt ivaretatt i etterkrigstiden?

Mens Francis Fukuyamas (1989) «End of history»-tese på 1990-tallet var gjenstand for seriøs akademisk refleksjon (Derrida, 1996, s. 100–117; se også Lévy, 2007), har tesen i litteraturen på 2000-tallet fortrinnsvis fungert som en beleilig stråmann (se Hobson, 2020, s. 182–183 for et hederlig unntak). Man trenger verken kjøpe at det liberale demokratiet representerte endepunktet i en historisk-evolusjonær ideologikamp eller anerkjenne at liberalismen er etisk og politisk overlegen andre ideologier for å akseptere at frihet, rettsstat og folkestyre er gjennomslagskraftige politiske ideer. Dette er samtidig ideer som har påvirket formuleringen av USA utenrikspolitikk. Selektivt, og med varierende grad av hell, har USA både søkt å la disse idealene rettlede egen opptreden og bidratt til å tilgjengeliggjøre dem for andre. Den doble forpliktelsen har også hatt implikasjoner for internasjonale maktforhold.

Tenk på Helsinki-protokollene som ble vedtatt i august 1975. Ved første øyekast fremstod avtalen som dårlig realpolitikk fra USAs synsvinkel. Både Prinsipp I og Prinsipp IV i protokollen imøtekom Sovjetunionens ønske om (atter) å avtalefeste et generelt suverenitetsvern og en garanti om ikke-innblanding. Begge deler sementerte den politiske delingen av Europa. Ikke minst fordi avtalene innebar en stilltiende aksept av Sovjetunionens annektering av de baltiske stater, fremstod Sovjetunionen som «the major beneficiary of the Accord» (Judt, 2005, s. 501).

Til gjengjeld, som en slags motytelse, hadde vestlige land, herunder USA, fått inkludert utvetydige menneskerettighetsgarantier i protokollene som også skulle gjelde i de kommunistiske statene. Prinsipp VII kodifiserte blant annet respekt for grunnleggende menneskerettigheter og ytrings-, tanke- og religionsfrihet. Listen inkluderte også en forpliktelse om å fremme sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Fra en idealpolitisk synsvinkel, var dette en seier, men det var samtidig gjengs oppfatning, særlig fordi disse rettighetene neppe kunne håndheves, at disse klausulene i første rekke var «diplomatic window dressing» (Judt, 2005, s. 502). Tilsynelatende hadde USA «obtained little more than unobjectionable pro forma clauses» (Judt, 2005, s. 502).

Det viste seg å være feil. Nettopp menneskerettighetsbestemmelsene i avtalen gav impulsen til en bevegelse som kom til å bli svært brysom for sovjetiske ledere. Verken Brezhnev eller Kissinger hadde forutsett at avtalens ideelle paragrafer skulle bli viktige i prosessene som ledet til Sovjetunionens sammenbrudd. «Helsinki became a spur to action, a rallying cry to fight tyranny from within and plant democray in its place», skriver den vanligvis så realpolitisk anlagte Robert Gates (2007). Hva slags innsikter kan man utvinne av dette historiske tilfellet?

På den ene side kan man helt og holdent se det som en utilsiktet tilfeldighet at Helsinki-protokollene satte fart i en utvikling som endte opp med å gagne USA maktpolitisk. I sin redegjørelse for president Ford, avslørte Kissinger (i Stout, 2014) hva han mente om nytten av Helsinki-prosessene da de pågikk: «we never wanted it but we went along with the Europeans. […] It is meaningless – it is just a grandstand play to the left». Også Robert Gates vedgikk i ettertid at «We ‘realists’ opposed holding the conference for decades, and attended grudgingly» (2007). Ingenting tyder på at involverte, realpolitisk anlagte beslutningstakere betraktet det å stå opp for menneskerettigheter som et nyttig instrument i stormaktsspillet. Moralen fra Tukydids (1954, s. 300–306) fremstilling av Melos’ skjebne, hvordan det går når man setter gode hensikter foran egeninteressen, har spøkt i mang en beslutningstakers bakhode. Det avgjørende for Kissinger var at avtalen ikke påførte USA begrensninger som ikke allerede eksisterte.

På den annen side kan det ikke utelukkes at realpolitikernes fiksering på nasjonal nytte-maksimering overser de potensielle gevinstene av å vise omsorg for andre. Selv hvis man utelukkende søker å maksimere egen nytte, må man ta i betraktning to effekter av velgjørenhet som Descartes (i Elster, 2007, s. 102) identifiserer: For det første, at den som strekker ut en hjelpende hånd potensielt «also receive a quantity of good deeds from others, even from people who have never been obliged to them; and these things they would not receive did people believe them of another humor». Og for det andre, at kostnadene eller belastingene ved å hjelpe andre «are not so great as the conveniences that the friendship of those who know them provides». Kostnadene ved å insistere på å inkludere menneskerettighetsgarantier i Helsinki-prosessene var minimale, men utbyttet viste seg formidabelt. Måten tidligere Warszawa-pakt-land henvendte seg til USA etter den kalde krigen, kan i noe grad tilskrives USAs ideelle «humor».

I så fall kan det vise seg at det reduserte innslaget av idealpolitikk som vi har sett under Obama og Trump, stikk i strid med hva hensikten har vært, bidrar til at USAs stilling i internasjonal politikk svekkes, fordi man uforvarende gir avkall på «a quantity of good deeds from others». Gjør USA den tiltakende rivaliseringen med Kina til en konflikt om materiell overlegenhet, er utsiktene dystre. Utnytter USA sine ideelle verktøy, kan styrkeforholdet potensielt snus på hodet. Poenget har både praktiske og teoretiske implikasjoner.