Militæraktivisme brandet som fredsaktivisme? Norges kampanje for en plass i FNs sikkerhetsråd

Masternarrativer og nasjonsbranding

I kampanjen skulle landene overtale andre land til å stemme på seg, ved å nettopp fremme sitt eget land som positivt unikt. For å analysere dette lener vi oss på rammeverkene om masternarrativer og nasjonsbranding. Sammen handler disse om narrativene i samfunnet om hvem «vi-et» er, og hvordan slike karakteristikker benyttes for å fremme nasjonens brand. I konkurransen om setet i SR er et slikt nasjonalt brand vesentlig.

I samfunn har man masternarrativer om hvem man er (Hammack, 2008), som, når det kommer til sosial kategorisering, tjener en politisk, kollektiv interesse. Et slikt masternarrativ representerer en kollektiv historie gruppen ser som grunnleggende (Hammack, 2011). Disse masternarrativene finnes på alle nivåer av sosial kategorisering (som kjønn, klasse og nasjonalitet), og hviler på en essensialistisk doktrine om disse kategoriene. Dette, ifølge Reicher og Hopkins (2001), gir disse kategoriene en naturgitt heller enn sosial karakter. Samtidig vil det finnes opponerende narrativer og motstand mot sterke masternarrativer i samfunnet (Hammack, 2011). Masterarrativene er kontekstuelle, og varierer med tid, da disse konstitueres av en blanding av ideer, bilder og forestillinger. Som Castoriadis (1975, s. 465) skriver, «the imaginary of the society […] creates for each historical period its singular way of living, seeing and making its own existence».

Masternarrativer er ofte rettet mot oppbygging av et selvbilde, og inngår i skapingen av en personlig eller nasjonal identitet. Mest vesentlig for vår artikkel er masternarrativet som knytter det norske selvbildet til fredsbygging (Skånland, 2009, 2010; se også Schouenborg, 2013). Forestillingen om Norge som fredsnasjon er ifølge Leira (2013, s. 339) forbundet med nasjonal identitet: «Norge og nordmenn har engasjert seg i fredspromotering først og fremst fordi det har blitt forstått som del av det som gjør ‘oss’ norske» (vår oversettelse), med «læresetninger» som Nordal Griegs «Krig er forakt for liv, fred er å skape».

Rollen til masternarrativer i en internasjonal konkurranse kan forstås bedre gjennom bruk av nasjonbranding som analytisk kategori (Langford & Larsen, 2018). Branding knyttes ofte til organisasjoner og produkter, men siden tidlig 2000-tall har det også i økende grad blitt vanlig å snakke om og arbeide aktivt med branding av nasjoner (se f.eks. Angell & Mordhorst, 2015). Dinnie (2008, s. 15) beskriver en nasjon sitt brand som «the unique, multi-dimensional blend of elements that provides the nation with culturally grounded differentiation and relevance for all of its target audiences». Landene vil skape et enkelt, solid og stabilt bilde som differensierer dem fra andre, og om de lykkes, vil de dermed inneha alle ingredienser til et vellykket nasjonsbrand (Browning, 2007). Målet kan være økt investering, turisme, politisk seier, innflytelse eller også oppbygging, eller forsterkning av nasjonalidentitet og eksistensiell mening. Ifølge Aaker (2003, s. 83) er «differensiering brand-togets motor» (vår oversettelse). En nasjon sitt brand eksisterer med eller uten bevisste strategier (Fan, 2006) men vellykket nasjonsbranding kan bistå i å forbedre brandet. Et nasjonsbrand er ofte snakket om for et ytre publikum. Hvilket bilde man skal fremme av Norge til et eksternt publikum, kan være et annet narrativ enn det man fokuserer på internt, og det kan variere med resultatet man ønsker seg. I fremstillingen av Norge som en fredsnasjon, kan det være eksempler på at Norge har ønsket å tone ned egen innsats i fredsprosesser, nettopp for at narrativet skal være om landet som fredsprosessen omhandler heller enn en aktiv branding av Norge. Det vil også avhenge av publikum. Branding man inngår i for å fremme Norge som turistdestinasjon, vil være ulik den man fremmer når det gjelder å få et sete i sikkerhetsrådet.

Håndteringen av slike nasjonale brander og aktiv nasjonsbranding er hyppig sett i sammenheng med offentlig diplomati (Van Ham, 2001, 2008). Dette gjør ofte utenriksdepartementer sentrale, noe som også er tilfelle i Norge (Angell & Mordhorst, 2015). Vellykkete brandingstrategier trekker også inn andre støttespillere, som journalister, frivillige organisasjoner, akademikere og andre land. Det skaper oppfattelse av et naturlig og bredt forankret – fremfor et konstruert og subsidiert – bilde.

Samtidig er nasjonbranding komplisert. Fan (2006, s. 12) understreker at det er svært mange faktorer som inngår i slike bilder av et land: «Nasjonsbranding vedrører et lands helhetlige bilde, som dekker politiske, økonomiske, historiske og kulturelle dimensjoner» (se også Angell & Mordhorst, 2015). Dette helhetlige bildet vil også måtte relatere seg til masternarrativene diskutert over. Det gis muligheter til dette i spesifikke brandingkampanjer, der for eksempel likestilling kjennetegner nesten alle norske brandingstrategier (Danielsen, Larsen & Owesen, 2014; Larsen, Moss & Skjelsbæk, 2021). Samtidig kan nasjonsbrandet skape utfordringer. Diskrepansen mellom «bildet» og «realiteten» må ikke bli for stor – og et slikt eventuelt avvik må håndteres godt, med tanke på brand og omdømme (Browning, 2007; Mordhorst, 2015).

En særutfordring for Norges branding er diskrepansen mellom den norske fredsnasjonen og militæraktivismen, med spenninger mellom disse to versjonene av hva det norske er. På den ene siden kan Norge lene seg på spesifikke FN-militære bidrag, der det har blitt argumentert at spenningen mellom masternarrativet om Norge som fredsnasjon og den militære komponenten er mindre. Leira (2013, s. 348) sier:

Norge var også en veldig sterk støttespiller for FN fra begynnelsen, og hadde en sterk tilstedeværelse i fredsbevarende operasjoner fra starten av slike operasjoner. Slik deltakelse ble forstått i relasjon til fred og internasjonalisme, heller enn forsvar, som vist ved holdningen innad i det norske militæret, der FN-operasjoner i beste fall var en karrierere-blindvei og i verste fall var bortkastede ressurser. (Græger & Leira, 2005, vår oversettelse)

På den andre siden har vi en uenighet som har vært tilstedeværende i norsk militært engasjement lenge, og som kanskje er mer fremtredende i ikke-FN oppdrag. Haaland (2007, s. 505) forklarer: «mange norske politikere foretrekker enda å understreke de ikke-militære aspektene av Norges deltakelse i internasjonale konfliktsituasjoner og de humanitære aspektene av deres militære bidrag» (vår oversettelse). Haaland refererer til 2003-eksemplet hvor Norge sendte et ingeniørkompani til Irak, der regjeringen understreket av dette var et humanitært bidrag som skulle hjelpe irakere med å gjenreise sitt land. Dette førte til negative reaksjoner hjemme – fra politisk opposisjon, bistandsorganisasjoner så vel som internt i militæret selv, der dette ble oppfattet som en tildekking av militær tilstedeværelse i Irak som ikke-militær (Dagbladet, 2003; Thomassen, 2003; se også Harpviken, 2011). Om Afghanistan skriver Matlary (2009) at krigen, sikkerhetspolitikken og den militære aktivismen ble fordekket av verdier som fred og nasjonsbygging. Denne bruken av fredsdimensjonen over militærdimensjonen knytter Matlary til en omskriving av det militære, portrettert med fokus på myke verdier.

Denne motivasjonen til å brande Norge som humanitærnasjon først og fremst, kom også frem i analyser av involvering i Libya (da sammen med NATO) beskrevet av Dicke, Anson, Roughton, og Hendrickson, (2013, s. 41): «Norge har investert omfattende innsats i å fremstille seg som en humanitær persona på den internasjonale scene, og var veldig klar på at Qaddafi regimets menneskerettighetsbrudd var en av hovedårsakene for deres deltakelse i Libya oppdraget» (Dicke, Anson, Roughton & Hendrickson, 2013, s. 41, vår oversettelse). Denne spenningen har gjort seg gjeldende ved flere anledninger. I 2009 utga Edström, Lunde og Matlary boka Krigerkultur i en fredsnasjon, som belyser en fremvoksende krigerkultur i forsvaret, i tråd med profesjonaliseringen av dette, opp mot nasjonens eget bilde av Norge som fredsnasjon (se også Rones, 2015). Vi argumenterer i denne artikkelen for at diskrepansen mellom fredsnasjonen Norge og militæraktivismen også kommer til uttrykk i kampanjen for setet i SR.

Metode

Teksten vår baserer seg på analyser av to typer data. Det ene er kampanjebrosjyrene for Norge, Irland og Canada. Disse ligger tilgjengelig på hvert land sine nettsider. I kampanjematerialet utkrystalliseres kjernepunktene som hvert land ønsker å fremme. Disse er svært ulike på flere punkter (Norges er på fire, små sider; Canada sin er på 20 store sider, mens Irland sin er på 10 sider). Norges er mest uformell, da den inneholder både triviell informasjon (som antall par ski i Norge; hvilken FIFA-rangering norsk fotball har), side om side med svært relevant informasjon (som Norges engasjement i FN, størrelse på utviklingshjelp osv.). De to andre kampanjene legger i stor grad kun vekt på relevant informasjon. Allikevel er det også mange likhetstegn mellom kampanjene, både i innhold som dekkes, og hvordan poeng fremstilles. Vi analyserte brosjyrene for henholdsvis militærrelatert og fredsrelatert innhold.

Videre har vi analysert taler og tekster med direkte relevans for Norges sikkerhetsrådskampanje. Her har vi via regjeringens nettsider søkt på «sikkerhetsrådet», og lett frem de sakene som i tittelen og kort ingress er direkte relatert til sikkerhetsrådskampanjen. I 2018 er 72 saker relatert til sikkerhetsrådet, hvorav 10 ble vurdert som særlig relevant for vår diskusjon. I 2019 var det 64 saker, hvor 5 ble vurdert som ekstra relevante. Per april 2020 var det 23 saker, hvorav 3 saker ble vurdert som ekstra relevante. Vi var ute etter sakene der kandidaturet var i hovedfokus, og hvor kampanjens kjerne, eller direkte referanser til militære/fredsbevarende operasjoner eller fred var nevnt. Vi gjennomgikk de relevante sakene, og analyserte utdragene som handlet om disse fokusområdene. Her var vi ute etter hvilke narrativer som ble brukt, og hvilken posisjon det militærrelaterte og det fredsrelaterte ble gitt. Under gjengir vi utdrag av utvalgte tekster. Disse utvalgte tekstene adresserer ulike publikum, fra nasjonalt publikum til det relevante FN-publikum, noe som påvirker både budskap og vektlegging. Vi tar først for oss den norske kampanjen, og ser deretter på Irland og Canada.

Norges kampanje

Den norske kampanjen for en plass i SR begynte lenge før valget. De nordiske landene rullerer uformelt valgene så de ikke konkurrer mot hverandre – og Sverige fikk en plass i siste runde. Derfor var planen for Norges kandidatur 2021–2022 klar tidlig, samtidig som Norge har prøvd å unngå kritikk for stor ressursbruk, som de fikk på hjemmebane ved sist kampanje.²

Kampanjebrosjyren er kanskje den mest «offisielle» kilden til Norges kampanje – det er her kjernepunktene er utkrystallisert. Slagordet er «Consistent partner. Common future». Brosjyren Norway for the UN Security Council 2021–2022³ består av 32 ulike punkter, med alt fra prosent av GNI brukt på utviklingshjelp, til antall øyer i Norge og FIFA-rangering. Av de 32 punktene, er fire spesifikt militærrelaterte:

To av punktene (1 og 2) handler om likestilling. I punkt 4 gjøres det et poeng ut av at styrkene man sender i FN fredsbevarende oppdrag inkluderer både kvinner og menn. Det er dermed kun det tredje punktet som ikke knytter norsk likestilling til det militære. Videre kan man lure på hvorfor man blant 32 punkter har valgt å inkludere punkt tre og punkt fire, som er nær overlappende.

I brosjyren er det videre 10 illustrasjoner. I tillegg til bilder av Trygve Lie og major generel Kristin Lund, er det også inkludert et bilde av en skigåer og et kart over Norge. Igjen ser vi understreking av likestillingsbidraget. Flere har argumentert for at Norges prominente rolle som likestillingsforkjemper fikk seg et slag for baugen når det kom til Norges forsvar, med den lave andelen kvinner i forsvaret (Rones & Fasting, 2017), og data om at de fleste andre NATO-land hadde flere kvinner i sine forsvar enn Norge (Skjelsbæk & Tryggestad, 2011). Dette passet dårlig med det bildet av Norge man ønsket å fremme, og resulterte i et økt fokus på å få flere kvinner i forsvaret (Forsvarsdepartementet, 2007). Likevel i kampanjebrosjyren passes det på å knytte fredsbevarende operasjoner vel så tett til norske kvinner, som til norske menn.

Om vi ser på fredsrelatert tekst (ekskludert punktene relatert til fredsoperasjoner over), utgjør dette tre spesifikke punkter (disse kommer i tillegg til diverse punkter om humanitarisme):

Her understrekes nøytralitet og pålitelighet, lang erfaring og praksis, samt fokus på likestilling og kvinner.

I kampanjebrosjyren understrekes dermed både det militære og det fredsrelaterte. Dette finner vi ikke igjen i talene eller tekstene relatert til kampanjen. Utenriksminister Søreide lanserte Norges kandidatur 22. juni 2018. I talen hun holdt i New York fokuserte hun på fredsnasjonen Norge, og utelot det militære:

Our support is consistent. Across the Norwegian political spectrum, there is broad support for the UN and our engagement for sustainable development and peace. […] We will bring to the Council our experience from peace and reconciliation processes – in Africa, the Middle East, the Philippines and Colombia. As women’s rights and participation is a prerequisite for lasting peace and stability, we will keep it high on our agenda. (Utenriksdepartementet, 2018)

Denne talen er gitt til et internasjonalt publikum, og det er bare multilateral, erfaringsbasert kunnskap og praksis og likestillingselementer som fremheves. Det samme går igjen i mange andre tekster, inkludert i teksten publisert på regjeringens nettsider samme dato, med tittelen «Hvorfor ønsker Norge å bli valgt inn i Sikkerhetsrådet?» (Utenriksdepartementet, 2020) i teksten «Norge søker plass i FNs sikkerhetsråd i 2021–2022» fra dagen før (Utenriksdepartementet, 2018a), i debattinnlegget statssekretær Audun Halvorsen hadde i VG i juni 2019 (Halvorsen, 2019), og i talen som statssekretær Jens Frælich Holte holdt ved en Civita-frokost i mars 2019 (Utenriksdepartementet, 2019). Det er ikke fokus på det militære, men stort fokus på Norge som fredsnasjon. I Holtes tale er det også interessent til å se konstrueringen av sikkerhet:

It is certainly the case that most conflicts on the Security Council’s agenda take place pretty far from Norway. The agenda of the Council is dominated by conflicts in Africa and the Middle East. This, however, by no means imply that the Security Council is less relevant to Norway […]

Even if conflicts are far away geographically, they will affect our security and economy. In 2013, when our government took office, we did not know that we would experience conflict in our immediate neighbourhood. The example of Ukraine shows that security issues also arises close to home.

Countries like Norway should be present around the table when binding decisions on war and peace are being made […] Critical issues are at stake, also for us, and we cannot simply leave these decisions to others.

Her blir sikkerhetsproblematikk knyttet til setets verdi og relevansen for Norge, men igjen uten at det militære får fokus. Det bygges opp et bilde av Norge på sidelinjen, men med interesse av å løse problemene. Talene her har ulike publikum, med Søreides første tale som relevant for et internasjonalt publikum, mens de resterende er mer myntet på et nasjonalt publikum. At alle talene har til felles at det ikke fokuseres på militæraktivismen spesifikt, er verdt å merke seg. Fremhevelsen av det militære i den norske kampanjebrosjyren for SR, men unnlatelsen av å ta opp dette eksplisitt i kampanjerelaterte taler, kan i den norske kampanjen potensielt forklares med at militæraktivismen knyttet til FN-operasjoner ses på som innlemmet i fred og internasjonalisme, heller enn at diplomater og politisk ledelse ser dette som militært i den mer vanlige forstand. Dette kan underbygges av Karlsrud og Oslands (2016, s. 784–785) differensiering mellom norske FN-bidrag og NATO-bidrag:

Norway’s contributions to UN peacekeeping operations are generally perceived as value-driven, motivated by solidarity. In contrast, participation in NATO operations has always been understood as more self-interested, maintaining transatlantic relations to ensure the security guarantee of the Alliance.

Samtidig kan man stille spørsmålstegn ved om ikke norske regjeringer har satt for stort likhetstegn mellom fredspolitikk og sikkerhetspolitikk, og at spenningene mellom disse bør anerkjennes (se Harpviken & Skjelsbæk, 2010, i relasjon til Afghanistan-deltakelsen til norske militære).

En alternativ forklaring er at Norge har mindre å vinne på å fremme det militære aspektet. Som vi skal se, kan Irland og Canada matche Norge på både fredsbevarende operasjoner og likestilling i forsvaret. Dessuten handler en god del av SR-kampanjen om å sanke stemmer blant de 70-pluss stater i Afrika og Stillehavet som kan være skeptiske til og mindre interessert i militæraktivisme (selv fredsbevarende operasjoner kan bli regnet som en form for kolonialisme). Et kjennetegn i mange uttalelser fra Norge, er bidrag til internasjonal utvikling, pålitelighet og nøytralitet.

Irland og Canadas kampanjebrosjyrer

Som et sekundært fokus i denne artikkelen, vender vi oss til Irland og Canada, og ser på hvordan de fremstilte seg i sine kampanjebrosjyrer på det militærrelaterte og det fredsrelaterte.

Irland har en 10-siders brosjyre om sitt kandidatur,⁴ med slagordet: «Empathy, partnership, independence». Tre punkter i brosjyren er militærrelaterte:

I disse punktene understrekes Irlands vedvarende og sterke innsats i fredsbevarende FN-operasjoner. Teksten i seg selv er ikke kjønnet. Men, i den irske brosjyren er det 5 bilder. Det femte bildet er av to kvinnelige irske FN-soldater. Hun vendt mot kameraet smiler stort til en smilende mor med en leende baby. Her kan vi se paralleller både til fokuset på det militære og likestilling, men også til en humanitær fremstilling av deltakelsen i FNs fredsoperasjoner. Begge disse har altså likheter med fremstillingen i den norske brosjyren.

Mye av teksten i den irske kampanjen er direkte eller indirekte fredsrelatert, med følgende utdrag som de mest spesifikke:

Her trekkes det frem en tredobbel rolle: Irlands nylige konfliktopplevelser, Irlands rolle som et uavhengig land, og Irland som en mektig fredsbygger. Legitimitet søkes gjennom det å selv ha opplevd konflikt nylig. Samtidig kan de stå frem som en uavhengig fredsbygger. På den ene siden løfter Irland indirekte frem sitt ikke-medlemskap i NATO, ved at uavhengighet er nevnt 9 ganger i brosjyren. I Norges brosjyre er uavhengighet ikke nevnt. Irland trekker ikke eksplisitt frem i brosjyren at de er ikke et medlem av NATO, men det er uformelt mye brukt i lobbying (Langford, 2018; Lynch, 2019). På den andre siden nevner Irland EU-medlemskapet, som Norge og Canada ikke kan vise til. Det viser at Irland kan bruke EUs makt og muskler når det gjelder fredsspørsmål, som kan bli nyttig i konfrontasjoner med verdens supermakter USA, Kina og Russland. Som Norge og Canada har opplevd, koster diplomatiske konflikter med Kina mye økonomisk.

Canadas kampanjebrosjyre er på 20 sider, er tilgjengelig på 7 språk,⁵ og har slagordet «Together». Teksten knyttes aktivt til ulike bærekraftsmål. Det militærrelaterte kommer opp flere ganger, hvorav disse er de mest eksplisitte:

Her knyttes bidraget til mange ulike aspekter: Til Canada som etablereren av FN-operasjonene, med bidrag økonomisk, ledelsesmessig, og med bidrag både fra politi og det militære. Bildene relatert til det militære i kampanjen, er i motsetning til de to andre kampanjene ikke fokusert på kvinner, men på statsminister Trudeau.

Fredsrelatert tekst er det langt mer av over de 20 sidene. Her har vi måttet velge ut det mest vesentlige:

Som i de to andre kampanjene er det stort fokus på det fredsrelaterte, og som i de to andre er dette eksplisitt knyttet til likestilling ved flere anledninger. Det er også, mer unikt for Canadas kampanje, knyttet til økonomisk utvikling og vekst. Dette kan sammenlignes med Norges fokus på internasjonal utvikling. For begge land kan dette tolkes som forsøk på å kommunisere et budskap om historiske og fremtidige økonomiske bidrag, rettet mot fattigere land. Siden begge land har forklaringsproblemer vedrørende sine NATO-medlemskap og aktiv deltagelse i ikke-FN konflikter – og må vinne støtte fra afrikanske og andre land i Sør – er et fokus på materiell støtte politisk relevant, selv om det gjelder ikke sikkerhet direkte.

Diskusjon

Som understreket tidligere er differensiering et nøkkelaspekt i branding-aktiviteter. For å lykkes i brandingen, må man altså oppfattes som positivt ulik konkurrentene (Aaker, 2003). Et svært tydelig aspekt når man sammenligner Norge, Irland og Canada, er derimot hvor like de er. Her finner man spenningen i brandingteorien mellom organisasjonens – eller her, nasjonenes – behov for å håndtere press for å være like og press for differensiering (Deephouse, 1999; Wæraas, 2015). Presset for å være like går på et ofte delt syn på legitimitet og underliggende logikk innen relativt like organisasjoner (King & Whetten, 2008). Samtidig handler branding hovedsakelig om positiv differensiering, noe som kan være vanskelig når nasjonene fremstiller seg som relativt like på mange av punktene i kampanjene. Derfor er det interessant hvordan landene understreker ulikhetene som kan relateres til fred og sikkerhet (Irland som ikke-NATO medlem; Norge som et fjernt og ikke-truende land), eller som kan være politisk nyttige (Norge som en stor FN-bidragsgiver; Canada som en stor investor og støttespillere for SDG-ene).

Dette kan videre kompliseres ved å få en nasjons brand til å inneholde ulike og potensielt motstridende elementer, slik diskutert over i henhold til norsk militæraktivisme og fredsaktivisme. Her er stillhetene i Norges masternarrativ i kampanjen interessant – særlig sett i lys av Irlands understreking av manglende militæraktivisme. Militæraktivisme er nevnt av Norge, heller enn bortforklart, men diskuteres ikke i talene eller andre tekster. Masternarrativene i samfunnet, om hvem nordmenn er som et folk og hva som er viktig for det norske, bør ikke oppleves som å stå i strid med nasjonsbrandingen, da denne tjener på å være konsistent. Brandet som fredsnasjon er fleksibelt, og kan være vagt nok til å inkorporere ønskede elementer og samtidig skjule uønskede elementer.

Til syvende og sist fikk Norge en plass i sikkerhetsrådet. Kanskje man kan si at masternarrativet og merkevarebyggingen slo gjennom og viste seg som en effektiv strategi. Samtidig er det sannsynligvis flere andre faktorer som forklarer resultatet – særlig Canadas utfordring med å overbevise mange land om at Canadas nyliberale år med store kutt i utviklingsbudsjetter var over. Men at Norge fikk noen flere stemmer enn Irland – som kan skryte av mindre kontroversiell militæraktivisme enn Norge, er kanskje et tegn på at Norge lyktes med å beholde og skape en ønsket forestilling om Norge som en klarert fredsnasjon.