Ikoner og aporier i den vestlige debatten om borgerkrigen i Syria

Bilder og språk

Dette bringer oss videre til et annet kjernetema innen den visuelle vendingen: å reflektere rundt forholdet mellom bilder og verbalt språk. Ønsket om å klargjøre hvordan det visuelle skiller seg fra det verbale kan forstås som et forsøk på å markere seg i forhold til den «språklige vendingen» IP-faget gjennomgikk på 1980- og 1990-tallet. En vesentlig innsikt her, ifølge Gabi Schlag (2018, s. 213), er at for forskere med fokus på språk var det viktig å understreke at forholdet mellom signifikant og signifikat var arbitrært, mens det visuelle, og da i særlig grad fotografiet, ofte forsøker å speile det det fremstiller av virkeligheten, og opererer derfor innenfor et «mimetisk paradigme».

Samtidig er det vel slik at i likhet med språket, er også forholdet mellom bildet og virkeligheten det forsøker å fange arbitrært og et resultat av ulike grep (vinkel, lys, fokus), som til sammen gir bildet dets estetiske kvaliteter (eller mangel på det) (Bleiker, 2001, s. 513). Det kan virke som intensjonen (å «fange virkeligheten») forvirres med teoretisk innsikt (bilde og virkelighet er ikke det samme) hos Schlag.⁶ Vi skal allikevel ikke fullstendig avvise tanken om at bilder kan inneha en privilegert posisjon når det gjelder hvorvidt et medium er, eller i det minste oppleves som, i stand til å avspeile virkeligheten.

Lene Hansen (2011, s. 53) er mer nyansert når hun drøfter forholdet mellom språk og bilder, og her fremhever hun hvordan det visuelle innehar en særegen umiddelbarhet (immediacy), sirkulerbarhet (circulability) og tvetydighet (ambiguity).⁷ Dette er ikke nødvendigvis noe språk ikke har, men vi skal se nærmere på hvorfor nettopp disse trekkene kan si noe om hvordan det visuelle innehar andre egenskaper og/eller potensialer enn det språklige, spesielt i et internasjonalt perspektiv.

Bildets umiddelbarhet knyttes til to elementer: autentisitet og identifikasjon. Når det gjelder autentisitet, er dette knyttet til hva Hansen kaller bildets «privileged epistemic status», som har sitt utspring i at det gjerne forstås som et bevis på hva som foregår (Hansen, 2011, s. 56).⁸ På denne måten kan visuelle fremstillinger bidra til å bringe det som er på «utsiden» inn (Campbell, 2007), i den forstand at bildene fungerer som bevis eller et vindu til det som foregår «der ute». Slik kan også bilder være med på å reprodusere ulike hierarkiske dikotomier som for eksempel utsiden/innsiden, Øst/Vest, sivilisert/barbarisk m.m. (Friis, 2015, s. 731).

Videre – og særlig relevant for å forstå hvordan bildet av Omran ble mottatt i vestlige medier – har Judith Butler påpekt at det er «a kind of promise that the event will continue» (Butler sitert i Hansen, 2011, s. 56). Politiske aktører kan blant annet bruke dette til å sikkerhetisere en hendelse eller et fenomen, og på den måten forsøke å flytte problemet eller saken fra den politiske sfæren til en unntakstilstand hvor normer og regler kan sees bort fra (Buzan, Weaver & de Wilde, 1998, s. 25). I en slik sammenheng kan bilder fungere som et «visuelt faktum», som igjen kan muliggjøre visse former for respons (Friis, 2015).

Hva angår identifikasjon – det andre elementet i bildets umiddelbarhet – tar Hansen (2011, s. 56) utgangspunkt i Emmanuel Levinas: «the face of the Other demands en ethical response».⁹ Det er nemlig spesielt i møte med et menneskelig ansikt at betrakteren konfronteres (Bleiker & Kay, 2007, s. 143). Riktignok er ikke dette begrenset til et synlig ansikt, men kan like gjerne dreie seg om tilfeller der ansiktet er tildekket, som i bildene fra Abu Ghraib (Hansen, 2011, s. 56). På denne måten kan møtet med Den Andres ansikt, synlig eller ei, lede til opplevelsen av et krav om etisk refleksjon, hvilket i neste instans kan resultere i en politisk handling. Når det er sagt, og selv om en form for identifikasjon nok er et vesentlig element i møtet med bilder av ansikter, er det allikevel rimelig å anta at graden av identifikasjon vil variere. Derfor ville det teoretiske argumentet vært styrket om en kunne si noe mer spesifikt om hvilke forutsetninger og faktorer ut over bildet som spiller inn i og gjør seg gjeldende en slik identifikasjonsprosess.

Et annet aspekt av det visuelles særtrekk kontra språkets, er tanken om at bilder kan sirkulere hurtigere. De kan derfor spres over et stort område, gjerne på tvers av språklige barrierer, nettopp på grunn av sin ikke-språklige karakter (Hansen, 2011, s. 57). Dette må imidlertid også ses i sammenheng med de siste tiårs utvikling innen mobiltelefonteknologi og fremveksten av sosiale medier, som sammen har skapt de materielle forutsetningene for nye og raskere måter å spre media på tvers av landegrenser (Hansen, 2011, s. 57). Samtidig er det ikke slik at selv om «visuals can be ‘read’ by all» (Hansen, 2011, s. 57), betyr det at øyet som ser, ser det samme. Hva og hvordan øyet ser, er naturligvis også påvirket av den historiske, sosiale og politiske konteksten betrakteren befinner seg i (Bourdieu, 1993).

Derfor har det tiltagende tempoet bilder spres i også tydeliggjort et iboende aspekt ved det visuelle: tvetydigheten som kommer av at bildet unndrar seg én spesifikk fortolkning. Dette viser Hansen (2011) i en studie av Muhammed-teningene, hvor ulike tolkninger av de samme bildene ledet til vidt forskjellige reaksjoner, i dette tilfellet en internasjonal krise. Slik illustrerer studien at en konsekvens av den økende hastigheten bilder spres i og det visuelles evne til å krysse språklige barrierer, er at aspekter ved den kulturelle eller nasjonale konteksten bildet oppstod i kan bli «lost in translation» (Mortensen, 2016, s. 414).

Internasjonale ikoner

Selv om vi så langt har sett litt på hvordan det visuelle skiller seg fra det språklige, sitter vi fremdeles igjen med et forholdsvis vidt begrep om «bilder». I et forsøk på å avgrense dette begrepet for analytiske formål rettes derfor oppmerksomheten mot en mer særegen kategori av bilder: ikonet. Det som kjennetegner det ikoniske bildet er ifølge Hansen at det er gjenkjennelig, mye sirkulert og representerer eller symboliserer betydningsfulle hendelser (Hansen 2015, s. 268).¹⁰ Ikoner som sirkulerer på en global skala kan videre betegnes som internasjonale ikoner.

Ettersom det kan være vanskelig å tallfeste omfanget av et bildes sirkulasjon og/eller gjenkjennelsesfaktor, kan det være mer fruktbart for IP-forskere å spørre seg hvordan «‘the international’ is constituted through icons and discourse that assign them meaning» (Hansen, 2015, s. 273). Vi har med andre ord returnert til det ovennevnte spørsmålet om hvordan bilder, herunder ikoner, og diskurs forholder seg til hverandre. I en forlengelse av et slikt fokus er det betimelig å spørre seg hvordan ulike identiteter på den internasjonale scenen konstrueres, artikuleres og reproduseres gjennom ulike intertekstuelle og inter-visuelle forbindelser i bilde og tekst.

I en slik sammenheng fremstår ikoner som særdeles interessante studieobjekter fordi de kan fungere som visuelle nodalpunkter, og dermed påvirke diskursens (midlertidige) struktur (Hansen, 2015, s. 265). Nodalpunkter er en term hentet fra (poststrukturalistisk) diskursanalytisk terminologi, og viser til «…et særlig privilegert tegn som de andre organiseres i forhold til og får sin betydning ut fra» (Bratberg, 2018, s. 47). I forlengelsen av et slikt syn burde det være klart at også visuelle representasjoner, og da kanskje særlig de som oppnår ikonisk status, vil bidra til å synliggjøre visse aspekter av et komplekst sosialt fenomen, samtidig som andre tilsløres eller marginaliseres. Nå er riktignok en slik prosess iboende i enhver form for representasjon, som naturligvis ikke kan være uttømmende, men det blir derfor desto viktigere å undersøke de representasjonene som faktisk blir hegemoniske eller dominerende gitt deres evne til å influere politiske beslutninger (Friis, 2015).

Men hvis vi skal gi ikoner denne typen agens eller påvirkningskraft, bør vi samtidig supplere med at dette kan virke andre veien også: ettersom ikoner ikke formulerer konkrete forslag til for eksempel utenrikspolitiske handlinger, kan aktører dra nytte av slike ikoniske bilder i sine forsøk på å få gjennomslag for en konkret identitetsforståelse, og i neste instans hvilke handlinger som da virker fornuftige for beslutningstakere og/eller publikum.

Riktignok kan man her fremdeles innvende at ikoner er et forholdsvis vidt begrep, og nettopp derfor kan det være nyttig å skille mellom discrete icons og generic icons. Forskjellen går kort sagt ut på at det generiske ikonet, slik navnet tilsier, viser til en grunnleggende scene hvor noen elementer videreføres i nye fremstillinger (Hansen, 2015, s. 269). Ofte er det slik at denne scenen, som for eksempel Jesus på korset i vestlig kultur, ikke kan spores tilbake til én original. Når det gjelder «diskrete ikoner» er det i hovedsak bildets spesifisitet som skiller det fra mer generiske ikoner; det er særegne trekk ved ikonet, dets resepsjon og sirkulasjon som gjør det ikonisk (Hansen, 2015, s. 269). Dette skillet er også viktig fordi det gjør at vi kan undersøke hvordan diskrete ikoner gjerne knyttes sammen med mer generiske, og dermed kan vi se nærmere på inter-ikoniske referanser eller forbindelser (Hansen, 2015, s. 269), som igjen gir oss en rettesnor for det analytiske arbeidet.

Det er allikevel to aspekter ved Hansens forsøk på å bestemme og avgrense begrepet internasjonale ikoner jeg vil problematisere. For det første ser begrepet ut til å forutsette et publikum som deler de nødvendige sosiopolitiske forutsetningene for å enes, eller i det minste dele en bred oppfatning, om av hva ikonet betyr eller symboliserer. Det kan godt hende at slike mer eller mindre stabile konstellasjoner av (globale) publikum oppstår i kjølvannet av et ikonisk bilde (Mortensen, 2016), eller at nyere medieteknologi har muliggjort en «global political sphere» (Robinson, 2011), men som Hansen selv er inne på, har forskere på CNN-effekten advart mot å undervurdere viktigheten av nasjonale mediekanaler når det gjelder individers kilder til nyheter om verden «der ute» (Hansen, 2015, s. 273; Robinson, 2011, s. 9). På denne måten vil selv de ikonene som kan sies å sirkulere på en global skala i mange tilfeller filtreres gjennom de dominerende aktørene i et nasjonalt medielandskap.

I så fall kan en spørre seg hvorvidt tredelingen av det internasjonale ikonet i kategoriene utenrikspolitisk, regionalt eller globalt ikon (Hansen, 2015, s. 272) fører det analytiske arbeidet i en gunstig retning. Ikke bare er det som tidligere nevnt særdeles vanskelig å tallfeste både ikonets sirkulasjon og gjenkjennelsesfaktor, men det kan også fint tenkes at et internasjonalt ikon har effekter på tvers av de ulike nivåene. Eksempelvis kan et ikon som sirkulerer innenfor én region samtidig ha spesifikke effekter på en gitt utenrikspolitisk debatt i stat X og atter andre i stat Y, alt avhengig av hvordan de filtreres gjennom de nasjonale mediekanalene og/eller landets utenrikspolitiske elite. Og andre veien: særegne trekk ved en stats politiske kultur og historie kan tenkes å påvirke hvordan ikonet konstitueres i en diskurs på et regionalt eller globalt nivå. Vi må med andre ord være bevisste på hvordan et ikon potensielt gjør seg gjeldende på tvers av slike inndelinger.

På den annen side kan en slik kategorisering være nyttig fordi den anerkjenner de regionale trekkene ved det internasjonale systemet (Hansen, 2015, s. 272). Det vi likevel bør unngå, er å forstå de ulike nivåene som separate virkeligheter (Srnicek, 2013, s. 19), og Hansens tredeling har tilsynelatende sitt utspring i en forståelse av nivåer i internasjonal politikk hvor de opererer uavhengig av hverandre. I stedet foreslår jeg at vi heller tenker på det som et spørsmål om «oppløsning»: vi kan zoome inn og ut for å studere hvordan ikonet fungerer på mikro- og makronivå, uten at vi samtidig utelukker effekter på tvers av nivåene (se Srnicek, 2013, s. 19–20¹¹).

Det er også, for det andre, viet for lite plass til hvordan vi kan forstå det internasjonale ikonets tidsmessige dimensjon. Hansen gjør riktignok bruk av begrepet «instant icons» (Hansen, 2015, s. 271–272; se også Friis, 2015), med utgangspunkt i at dagens medielandskap har gitt opphav til en type ikoner med umiddelbar virkning, men de videre implikasjonene av en slik tilnærming forblir et uutnyttet potensial. Her har for eksempel Hariman & Lucaites (2018, s. 320) påpekt at kategorien «hypericons» – som tilsvarer Hansens «instant icons»– er beslektet med den klassiske retorikkens begrep om kairos, det vil si «det rette øyeblikket». De bildene som umiddelbart får en stor virkning innen et diskursivt felt, kan utvilsomt sies å treffe dette øyeblikket.

Spørsmålet om hvorfor bildet var så treffende på akkurat dette tidspunktet er viktig fordi det leder oppmerksomheten i retning av den diskursive konteksten, eller kanskje rettere sagt den retoriske situasjonen, det umiddelbare ikonet inngikk i. Her kan for eksempel IP-forskere forsøke å opprette en faglig dialog med forskningsagendaen innen retorikk som undersøker visuell argumentasjon (se for eksempel Birdsell & Groarke, 2007; Kjeldsen, 2015, 2018), som blant annet understreker hvordan bilder «…work rhetorically and aesthetically by creating resonance in the audience» (Kjeldsen, 2018, s. 74). Ved å undersøke hvordan bildets estetiske og retoriske aspekter fungerer på et konkret publikum, kan vi forhåpentligvis si noe mer konkret om hvorfor akkurat dette bildet av de titalls, for ikke å si hundrevis, vi daglig eksponeres for, var så virkningsfullt på et gitt tidspunkt.

For å oppsummere denne seksjonen om den visuelle vendingen i IP, kan man slå fast at mye viktig nybrottsarbeid har blitt utført i løpet av de siste to tiårene i forsøket på å belyse hvilken rolle bilder spiller i internasjonal politikk. Allikevel er det rom for å forbedre de teoretiske argumentene, og en måte å gjøre det på kan være å gi seg i kast med teoriene i en empirisk setting. Det er nettopp dette artikkelen vil gjøre nedenfor ved å anvende noen av de teoretiske innsiktene, perspektivene og argumentene fra den visuelle vendingen, samt et av Hansens (2015, s. 277) forslag til analytisk rammeverk og metodologisk fremgangsmåte, på et nytt kasus.

Kontekst, produksjon og komposisjon

Det første steget i analysen blir derfor å si litt som konteksten rundt bildet som ble tatt 17. august 2016 i Aleppo. På dette tidspunktet var byen åsted for en massiv militær offensiv fra Assad-regimet i et forsøk på å gjenerobre byen fra opprørerne. Selv om urban krigføring og bombing hadde vært en del av hverdagen i Aleppo siden borgerkrigen tok til for fullt et par år tidligere, medførte denne offensiven en umiddelbar eskalering i vold og ødeleggelse. Det mange betegnet som en humanitær krise hadde følgelig stått høyt på agendaen, blant annet på et møte i FNs sikkerhetsråd 8. august samme år (Loveluck & Naylor, 2016).

Det var under disse omstendighetene at det opprørsallierte/-vennlige mediehuset Aleppo Media Center (2016) publiserte en video av en gutt dekket av støv, sittende i en ambulanse med et sår i pannen. Like etter ble et fotografi av samme hendelse, tatt av Mahmoud Raslan, spredt på sosiale medier og i tradisjonelle massemedier. Det viste seg at støvet og skadene gutten hadde pådratt seg skyldtes et bomberaid i den østlige delen av Aleppo, som på dette tidspunktet var under beleiring. Etter hvert gikk bildet av gutten i ambulansen viralt, og han ble identifisert som Omran Daqneesh.

Fotoredaktør i New York Times, Craig Allen, så nærmere på selve komposisjonen av bildet, hvorpå han pekte på flere aspekter som kan ha medvirket til at det raskt ble et ikon (Allen, 2016). Først og fremst trigger bildet en følelse av empati på grunn av guttens uskyldige blikk. Denne uskylden fører i en forlengelse til at Omran symboliserer den syriske borgerkrigens tapere: de sivile. Det som gjør nettopp dette bildet særdeles virkningsfullt i forhold til andre bilder som på en eller annen måte fanger de siviles lidelser, er at det «strikes a balance between delivering a sharp message and being too difficult to view». Denne balansen, spekulerer Allen, kan ha bidratt til at bildet spredte seg så fort, fordi det kunne passere ulike regler for sensur på sosiale medier. Summa summarum hevder Allen at bildet fungerer fordi det røsker seeren ut av hens inerti, eller likegyldighet.

Andre kommentatorer pekte på Omrans ansiktsuttrykk som en årsak til at akkurat dette bildet blant de mange vekket en emosjonell respons. En journalist fra Time Magazine utrykte dette kort og greit på følgende vis: «It is his face. It cannot be unseen» (Katz, 2016). Ansiktsuttrykket hadde ifølge noen kommentatorer en statuelignende (Attar, 2016) eller spøkelsesaktig fremtoning (Attiah, 2016), mens andre beskrev det som «haunting» (Larimer & Bever, 2016).

Ikonet som fakta og inter-ikoniske koblinger

Utover bildets komposisjon og formelle elementer ble det også knyttet hva man kan kalle «faktuelle meninger» til bildet, og slik ble bildet konstituert som en begivenhet i en pågående diskurs vedrørende borgerkrigen i Syria. Legger man et post-strukturalistisk perspektiv for dagen, slik for eksempel Lene Hansen gjør i forbindelse med den vestlige debatten om krigen i Bosnia, kan man si at «these events do not exist in and of themselves, but are constituted as events by governing political bodies, oppositional parties and groups, international institutions, and the news media etc. …» (Hansen, 2006, s. 102). Med andre ord blir slike hendelser å anse som fortolkede hendelser.

Nettopp slik ble bildet av Omran ganske raskt fortolket som et symbol på hva som fant sted, og det ble satt et likhetstegn mellom Omran og byens lidelser. Dette kom til uttrykk i ulike avisoverskrifter, som for eksempel i Washington Post (2016b): «The stunned bloodied face of 5-year old Omran Daqneesh sums up the horror of Aleppo», eller i New York Times (Barnard, 2016a): «How Omran Daqneesh, 5, Became a Symbol of Aleppo’s Suffering.» På denne måten ble bildet av Omran forstått som et bevis eller symbol på en hendelse: slaget om Aleppo spesifikt, og mer generelt brutaliteten og lidelsene den sivile (og uskyldige) befolkningen blir utsatt for av Assad-regimet.

Rundt et år etter bildet ble tatt – i det som for mange må ha vært en overraskende vending – dukket Omran plutselig opp på statlig syrisk tv. Her slo Omrans far fast at han og familien støttet Assads regime (Specia & Samaan, 2017). Siden det nå er snakk om et regime som benytter seg av både tortur og propaganda-kampanjer (se Amnesty International, 2017), er det grunn stille seg kritisk til hvorvidt dette medfører riktighet. Selv om slik spekulasjon faller utenfor artikkelens mål, kan en likevel bite seg merke i hvordan et ikonisk bilde ganske raskt begynner å leve sitt eget liv. Sagt på en annen måte kan vi se hvordan meningene som tilskrives ikonet fort kan fjerne seg fra den konteksten det ble produsert i. På denne måten kan det oppnå en slags immunitet mot alternative fortolkninger, kanskje spesielt fra marginaliserte steder i den vestlige diskursen, som for eksempel aktører i Syria med begrenset tilgang til ordskiftet i de store avisene i Vesten.

I tillegg til å symbolisere den konkrete situasjonen (kampen om Aleppo) og sivilbefolkningens lidelser (Assads brutalitet), ble det raskt påpekt fra flere hold at bildet minnet om et annet ikonisk bilde, nærmere bestemt det av Alan Kurdi (se for eksempel Attar, 2016; Katz, 2016). Ved å etablere en slik inter-ikonisk kobling setter man i gang flere prosesser. Før det første vil en slik kobling støtte opp under det nye bildets ikoniske status så vel som bekrefte det gamle bildets status som ikon (Hansen, 2015, s. 269). For det andre er en konsekvens av en slik inter-ikonisk forbindelse at en også drar inn diskursen knyttet til det eldre ikonet, og da gjerne de rådende fortolkningene av det. Slike inter-ikoniske koblinger kan dermed lede til at noen lesninger eller fortolkninger fremstår som mer legitime og hensiktsmessige, som igjen kan legge føringer for hvordan ulike aktører situert i diskursen forstår det mulige handlingsrommet.

For å illustrere denne mekanismen kan vi se nærmere på en op-ed publisert i Washington Post 18. august under overskriften «Omran Daqneesh and the world’s pathetic failures of Syrian refugees» (Attiah, 2016). Her blir nettopp denne inter-ikoniske forbindelsen mellom bildene av Omran og Alan Kurdi hovedmomentet i en spesifikk lesning av situasjonen. Mer konkret mener artikkelforfatteren at bildet av Omran nok en gang fremhever noe som allerede var tydelig et år tidligere, da bildet av Alan Kurdi dominerte nyhetsbildet: «the international community’s shameful failure to help Syrian refugees fleeing the conflict» (Attiah, 2016). Den inter-ikoniske koblingen bidrar til en fortolkning hvor Omran knyttes til en diskurs rundt syriske flyktninger, og dette til tross for at det ikke er noe i selve bildet som indikerer eller tyder på at Omran er en flyktning. Dette eksempelet understreker viktigheten av å studere de intertekstuelle og inter-visuelle referansene som legges frem, fordi de kan fungere som drivstoff for en konkret fortolkning, som i neste omgang kan innsnevre eller utvide horisonten av mulige handlinger for beslutningstakere.

Sikkerhetisering eller politisering?

Det er nettopp sammenhengen mellom tolkninger av ikonet og forståelsen av politisk handlingsrom, deriblant spørsmål rundt etikk og sikkerhet, vi skal se litt nærmere på nå. I en op-ed publisert på BBCs hjemmeside 20. august spør den syrisk-amerikanske aktivisten Lina Attar: «Is bloodied Syrian boy Omran Daqneesh just another image?». Svaret gir hun selv ved å vise til en trend der ett bilde fra den syriske borgerkrigen går viralt hvert år. Dette etterfølges av «public outrage and an outpouring of compassionate donations to aid organizations …», før både bildet og krisen er glemt igjen (Attar, 2016). Også her kan en se hvordan bildet av Omran kobles til Alan Kurdi, men tolkningen er i grunn mer rettet mot Omrans ansiktsuttrykk, som sammenlignes med statuens stillhet. Denne stillheten blir i neste omgang koblet til «…[the]world’s deafening silence that Syrians know all too well» (Attar, 2016).

Like fullt håper Attar at dette «is a moment that must become a movement to end the war», og dermed tidspunktet hvor man overskrider eller løsriver seg fra syklusen med den årlige påminnelsen om krigen i form av et ikonisk bilde. Slik kan dette leses som en formaning til handling – hvor tankene fort kan føres i retning av «Responsibility to protect»-doktrinen (R2P) og således blir en påminnelse om et særskilt ansvar for å sikre at ulike lover og normer vedrørende blant annet krigføring overholdes. Allikevel er det symptomatisk for debatten at en slik formaning ikke inkluderer konkrete forslag. Poenget her er ikke at tekster i op-ed-sjangeren alltid må inkludere «policy recommendations» eller andre anbefalinger, men å vise til at de best posisjonerte aktørene i ordskiftet utviser en aversjon eller avventende holdning når det gjelder hva som bør gjøres. Kort fortalt er det en slags ubesluttsomhet knyttet til hva referanseobjektet «vi» burde gjøre.

Andre fortolkninger av ikonet vektla de påståtte sikkerhetsmessige implikasjonene av det bildet «forteller» oss. Tidligere talsperson for den amerikanske delegasjonen til FN, Hagar Chemali, tok i en op-ed publisert på CNNs nettside (Chemali, 2016) utgangspunkt i bildene av Omran og Alan Kurdi, og hevdet at fremtiden til barna i Syria må ses i sammenheng med USAs nasjonale sikkerhetsinteresser. Det sentrale poenget i hennes argumentet – at disse barna på et tidspunkt i fremtiden kan utgjøre en trussel mot USA – er muliggjort gjennom en henvisning til de palestinske barna som vokste opp i flyktningleirer og som, ifølge Chemali, etter hvert utgjorde deler av anti-amerikanske islamistgrupper som Hamas.

Ved å knytte skjebnen til de syriske barna til utviklingen av en gruppe oppført på USA liste over terrororganisasjoner, kan man se artikulasjonen av en eksistensiell trussel mot et referanseobjekt, som videre fordrer at USA tar grep i nuet. Igjen kan vi se hvordan intertekstuelle referanser knytter forståelsen av hva som skjer (kampen om Aleppo; barn som lever under krigsforhold) med en fortolkning av en annen konflikt og dens diskurs, i dette tilfellet hva man har «lært» av den israelsk-palestinske konflikten. Det er allikevel usikkert om dette kan kvalifisere som et forsøk på sikkerhetisering, ettersom det ikke fremkommer et konkret utenrikspolitisk forslag til hva som burde gjøres. I så fall kan man si at mangelen på hva et klart avgrenset referanseobjekt skal gjøre, bidrar til at forslaget er for tvetydig til å overbevise publikum, som til syvende og sist må akseptere premisset om at denne trusselen er legitim for at sikkerhetiseringprosessen skal lykkes (Buzan et al., 1998, s. 25).

Et lignende eksempel på et diffust referanseobjekt finner vi i en op-ed av Scott Arbeiter fra World Relief publisert i Time. Her argumenterer han for at bildet av Omran «managed to jolt the world alive [because] they strip a faraway conflict of its remoteness and anonymity» (Arbeiter, 2016). Vi kan anta at Arbeiter henvender seg til et vestlig publikum ettersom Syria plasseres langt vekke fra et tenkt «vi», og det er formodentlig det samme publikum han appellerer til når han påstår at «we can no longer wait and waver. Too many more will die. These children are our responsibility». Forskjellen fra ovennevnte Chemali er at Arbeiter oppfordrer til handling, men uten å nærme seg et forsøk på å sikkerhetisere situasjonen ved å vise til en trussel. Istedenfor er det her snakk om et etisk ansvar som fordrer humanitær bistand, uten at dette gjøres til en trussel mot Selvet. Derfor ender gjestekronikken med en appell til folkevalgte ledere om å utøve press for å få på plass en fredsprosess, og samtidig støtte det humanitære arbeidet som gjøres (Arbeiter, 2016).

Hva gjelder selve bildet, så er den inter-ikoniske koblingen til Alan Kurdi der, men til forskjell fra de andre omtalte op-ed-ene knytter Arbeiter en intertekstuell referanse til en annen historisk hendelse når han understreker at dette er den verste flyktningkrisen siden den annen verdenskrig. Når bildet av Omran også forstås som et visuelt faktum og mer konkret som en demonstrasjon på det syriske regimets brutalitet, nærmer vi oss forståelsen av Vesten som forsvarer av den «siviliserte ordenen» som angivelig ble opprettet etter den annen verdenskrig, og med påfølgende etisk ansvar for å bevare denne. Når fellesskapets identitet konstrueres på denne måten, vil også handlingsrommet påvirkes som følge av de etiske forpliktelsene en slik selvforståelse medfører.

Internasjonale identiteter: Hvem skal gjøre hva?

Basert på den foregående analysen er det mulig å trekke to konklusjoner. Som vi har sett var det få meningsytrere som tok til orde for en sikkerhetisering på bakgrunn av ikonet. I stedet minner debatten om en «politisering» i den forstand at bildet ble satt på den politiske agendaen og ble gjenstand for debatt.

Det leder oss til den andre konklusjonen, nemlig at det hersket enighet om at «noe burde gjøres». Det var imidlertid uklart hva dette «noe» burde innebære, og det fremstår som om det rådet en viss ubesluttsomhet eller rådvillhet i debatten på tross av at alle insisterte på at «noe» måtte gjøres. Sagt med andre ord var det få klare råd, krav eller artikulasjoner av mulige alternativer for utenrikspolitisk handling.

Denne tvetydigheten er nok satt sammen av flere elementer. I noen av tekstene var referanseobjektet tilsynelatende USA, mens det i andre tilfeller var Vesten, verden eller det internasjonale/globale samfunnet. Den tilsynelatende upresise bruken av referanseobjekt kan skyldes fraværet av et klart definert «vi». Samtidig kan dette også muligens skyldes denne artikkelens fokus på kronikker. Det kan tenkes at ved å zoome inn på akkurat denne delen av den bredere diskursen går man samtidig glipp av fortolkninger og forståelsesmåter som var fremtredende blant for eksempel beslutningstakere, eller i de mer marginaliserte diskursene. Det kan tenkes at det løst definerte vi-et reflekterer de store mediehusenes internasjonale og varierte lesermasse.

Allikevel er ubesluttsomheten og ubestemmeligheten en fellesnevner i samtlige av de undersøkte artiklene. På grunnlag av dette funnet har analysen demonstrert verdien av å se på ikoniske bilder for å forstå dynamikken eller samspillet mellom elementene bilde og tekst i en konkret diskurs. Funnet utgjør også et potensielt springbrett for å teoretisere og reflektere videre rundt debatten om krigen i Syria på dette tidspunktet.