Terrorkrigens narrativer

Rammeverket og tidsepokene

Uten å gå i dybden på det analytiske rammeverket, så bygger artikkelens forståelse av brytningen mellom eliteretorikk og medieproduserte narrativer på Entmans (2004) fossefall-modell presentert i boka Projections of Power. Fossefallteorien beskriver eliteretorikkens vei ut av statsledernes hender. Deretter møter narrativene korrigeringer, motstemmer og alternative narrativer fra andre eliter og medieaktører før de gir seg utslag i nyhetsrammer (news frames), som utgjør vanlige folks viktigste tilgang til informasjon om (spesielt internasjonale) politiske hendelser. Helt vesentlig er at politikerne har utspillet, og setter standarden med sine utsagn. Modellen er særskilt tilpasset Det hvite hus og hvordan narrativer og nyhetsrammer blir til i USA, som gjør den godt egnet for vårt formål.

Videre er konstruksjonen av narrativer om krig godt beskrevet i Baum & Groelings (2010) War Stories. I sin forskning beskriver de hvordan ulike narrativer kommer og går, og utleder hypoteser om hvorfor narrativer spesifikt om krig er seiglivede. Den kanskje mest interessante hypotesen handler om realitetens elastisitet (Baum & Groeling, 2010, s. 35). Den beskriver at det eksisterer et stort narrativt rom i starten av konflikter for å «strekke» beskrivelsene av hendelsesforløpet i krig i ulike retninger, influert av de agendaer aktøren som konstruerer narrativen har. Både i hendene på terrorister, og de som bekjemper dem, er det liten tvil om at «Narratives are powerful» (Parker, 2019, s. 4).

Mediene er på defensiven i starten av internasjonale konflikter, fordi staten besitter et massivt apparat med utenrikstjeneste og etterretning, mens medienes små utenriksredaksjoner havner på bakfoten i å utvinne egen verifiserbar informasjon om konflikten. Realitetens elastisitet er synkende dess lenger konflikten har pågått. Dette fordi mediene kommer tydeligere på banen, og en del fakta om konflikten blir etablert og allment akseptert.

I tillegg står Rupert Smiths (2007) verk Utility of Force sentralt, som et verk i randsonen mellom militær praksis og strategisk tenkning. Åpningssetningen i hans banebrytende verk er «War no longer exists» (Smith, 2007, s. 3). Smith mener verden isteden opplever en serie militære konfrontasjoner. Og når krigen langt fra er total, blir mediekrigdimensjonen desto viktigere. Smith forklarer hvordan mediekrig henger uløselig sammen med selve den kinetiske krigen og skriver om moderne militære konfrontasjoner at «Information, not firepower is the currency upon which it is run» (Smith, 2007, s. 377). Tatham (2008, s. 10) stemmer i at faktuell krig og strategiske narrativer henger uløselig sammen.

Empirisk trekkes her en del på Adam Hodges (2011) The War on Terror Narratives og doktoravhandlingen War at Home: Strategic Narratives in the War on Terrorism (Romarheim, 2015). Empirien kan deles opp i ulike faser av amerikansk terrorbekjempelse. De store bakkekrigene utgjør naturlige vendepunkter i fortellingen om krigen, samt strategiske omlegginger i USAs krigføring.

Her argumenteres det for at krigen mot terrorisme varte ett tiår og hadde fire overordnede faser fra 2001 til 2011. Så faller 2010-tallet også ganske greit inn i to epoker som tilhører de to presidentene USA hadde på 2010-tallet. Fem år med Obama fra 2012 til og med 2016, og deretter fire år med Trump. Analysens struktur er kronologisk, slik at krigens utvikling sees i samsvar med utviklingen i de strategiske narrativene for samme tidsperiode.

Tidsdimensjonen er vesentlig i studiet av strategiske narrativer. Narrativer er det som plasserer krigshandlinger i tid og rom, og de portretterer kombattantene og deres uoverenskomster. Influert av definisjonene til Steve Tatham (2008, s. 9), Lawrence Freedman (2006, s. 22) og Miskimmon et al. (2013, s. 176) definerer denne artikkelen strategiske narrativer som aktørers appellative fortellinger som målbærer mening, tid og rom om spesifikke hendelser til målgrupper.

Ulike tidsfaser av krigen vil oftest preges av ulike strategiske narrativer. Disse vil over tid ha ulike opphav, og noe av det er definerbart som motpartens propaganda. Overordnet alt annet er et såkalt masternarrativ om at det eksisterer en krig mot terror (Miskimmon et al., 2013, s. 102). Ola Bøe-Hansens (2010, s. 74) analyser av Talibans propaganda konkluderer også med at «for å lykkes med motpropaganda er man altså prisgitt den overordnede narrativen.»

Første fase av krigen mot terrorisme var krigen mot Afghanistan og jakten på bin Laden. Perioden så særskilt høy legitimitet og oppslutning rundt krigen mot terror.⁷ Dette vedvarte til invasjonen av Irak i mars 2003. Irak-krigen var svært kontroversiell og ble verre fram til neste vendepunkt. For i januar 2007 byttet president Bush strategi i Irak og valgte befolkningssentrert opprørsbekjempelse (COIN- Counter-insurgency) med general David Petraeus som strateg og doktrineutvikler.

Omleggingen innebar at fokus flyttet seg fra å nedkjempe og utslette lokale motstandere og til å vinne befolkningens tillit gjennom å gjenopprette lov, orden og sikkerhet med store sikkerhetsstyrker på bakken i konfliktområdet. Dette er tenkningen bak strategiomleggingen «The Surge». Den utgjør et vendepunkt i krigen der man skapte en bølge av friske militære tropper på bakken i et forsøk på å snu dynamikken i kampanjen. For pessimismen rådde virkelig i Irak i 2006–2007 (Ricks, 2006).

COIN-doktrinen fungerte derimot klart bedre enn mange fryktet, og ble derfor adoptert over til Afghanistan. Så Obama hadde egentlig aldri noen strategisk omlegging av de militære bakkekampanjene, ut over å nedskalere dem, og videreføre kampen med droner og luftmakt. Videre er et mønster at Obama og Trump fokuserte sin terrorbekjempelse mot Al Qaida og ISIL, og begge disse kampanjene hadde en del suksess i å nedkjempe gruppene og marginalisere deres innflytelse og operasjonsevne internasjonalt. Taliban holdt derimot stand med sin sterke lokale forankring, og kan ikke beskrives som nedkjempet når vi tar opptelling 20 år etter 9/11. De har dog aldri vært noen internasjonal terrorgruppe med slagkraft utenfor sin egen region. De er mer av en geriljabevegelse.

Åpningssalvoen: Fra Manhattan til Afghanistan

Betrakter vi det storstrategiske bildet var krigen mot terror et samlende og til dels stabiliserende konsept i tiden etter terrorangrepene i 2001. Det fremsto tidvis som en overgripende konflikt mellom sivilisasjon og barbariet. Dette skulle imidlertid ikke vare lenge. For selv de sterke transatlantiske båndene ble satt på prøve halvannet år senere da Irak skulle invaderes. Til og med FN, med generalsekretær Kofi Annan i spissen, konstaterte, snarere enn fordømte, at USA invaderte Afghanistan for å nedkjempe Al Qaida og dermed også Taliban-regimet. På statlig nivå stod Al Qaida igjen uten andre venner enn Taliban-styrte Afghanistan.

Al Qaidas masternarrativ var ikke overraskende diametralt ulikt USAs, ut over at de var enige om at de befant seg i en krig. Bin Ladens nestkommanderende Ayman al-Zawahiri beskrev den pågående konflikten som en «war against Islam which you call the war on terror» (Zawahiri, 2008, s. 168). Blant de gjentagende frasene i Al Qaidas propaganda er beskrivelsen av sine motstandere som «a Zionist crusader alliance» (Hegghammer, 2005, s. 50, 54, 63, 83). På sin side etablerte president Bush masternarrativet og krigen mot terrorisme allerede på kvelden av 9/11 da han uttalte «we stand together to win the war against terrorism».

I løpet av dagen hadde mange journalister spurt om USA var i krig. Forsvarsminister Rumsfeld, et av de mer krigerske medlemmene av Bush-administrasjonen, svarte på direkte spørsmål tidligere på dagen 9/11: «What words the lawyers will use to characterize it, is for them». Tvilen om det var krig ble altså fjernet effektivt samme kveld. Men man kunne ane rifter mellom Europa og USA. Allerede en uke etter 9/11-angrepene uttalte Frankrikes Jaques Chirac i en felles pressekonferanse med Bush: «I don’t know whether we should use the word war» (Romarheim, 2005, s. 70, 76).

Men krig var det, og krig ble det. I tråd med Entmans (2004) fossefall-modell hadde Det hvite hus definisjonsmakten til å få det som de ville. NATO aktiverte Atlanterhavspaktens artikkel V som trigger kollektivt forsvar. Dette gjorde USA noe ukomfortable, da de ville være i førersetet og diktere sin egen respons. Men ettersom NATO kom tungt på banen i Afghanistan med operasjonen ISAF, ble uenigheten rundt dette raskt glemt.

Krigen i Afghanistan fremsto på et vis som legitim på flere plan. USA hadde rett til selvforsvar etter 9/11, de utvidet det hele til en internasjonal koalisjon med tilstrekkelig dekning i FNs sikkerhetsråd for sin krigføring. I resolusjon 1368 stadfestes USAs rett til selvforsvar, også gjennom kollektivt forsvar i NATO: «Recognizing the inherent right of individual or collective self-defence in accordance with the Charter» (UNSC, 2001). Hva legitimitet angår var krigen i Afghanistan klart bedre enn den etterfølgende Irak-krigen.

Krigen mot terrorisme preget internasjonale relasjoner tiåret etter 9/11. Noe av årsaken ligger i utsagn fra den umiddelbare responsen til 9/11. Bush søkte å utviske en avventende, nøytral eller uengasjert holdning til konflikten mellom USA og Al Qaida. Derfor aggregerte man fienden opp til å være mer enn Al Qaida; det var terrorisme som helhet krigen skulle føres mot. Det nøytrale rom ble eksplisitt lukket av president Bush gjennom soundbites som «there is no neutral ground in this conflict». Han ytret også det følgende i en storslått tale ni dager etter 9/11:⁸ «Either you are with us, or you are with the terrorists», samt «we will make no distinction between terrorists and states that harbour them» (Romarheim, 2015, s. 65).

USA, som verdens eneste hegemon, tvang med dette verdens stater til å velge side i konflikten, og dette gjorde at andre stater i praktisk ført utenrikspolitikk måtte hensynta krigen mot terror. Små staters posisjon i systemet ble utsatt om man valgte feil side i konflikten. For eksempel hadde Pakistan forut for 9/11 et ganske tett forhold til det Taliban-styrte Afghanistan. Men de ble gjennom hardt diplomati trukket ned på amerikansk side i den raskt kommende krigen (Woodward, 2002, s. 58–59).

En slik påtvunget reorientering av staters utenrikspolitikk ga seg utslag i internasjonale relasjoner, og dermed også i noen grad for studiet av IR (se Leira & Carvalho, 2021). Et interessant case er at perioden 2001–2005 så noe av det beste vi har hatt av relasjoner mellom Russland og Vesten. Bush talte på mange måter Putins språk. Endelig hadde USA og NATO forstått at man ikke bare kunne toe sine hender i møte med terrorisme. Her fant man et felt der man kunne enes om mer enn vanlig. Russlands egen blodige erfaring med terrorisme i og fra Kaukasus-regionen var dyrekjøpt.⁹

Før vi avanserer til krigen mot Irak er det verdt å raskt nevne at krigene ute i verden hadde et speilbilde i innenrikspolitiske tøffe mottiltak mot terrorisme. Krigen mot terrorisme avstedkom omfattende endringer i hele USAs sikkerhetssektor og samfunnets sikkerhetstenkning som helhet. Patriot Act ble banket gjennom i Kongressen i oktober 2001. De færreste innså hvilke sveipende (unntaks)fullmakter Kongressen tilstod den føderale regjeringen, inkludert overvåkning.

Bush (2010, s. 160–164) forklarer selv hvordan Patriot Act ble et viktig instrument i kampen mot terror, ikke minst innenfor USAs grenser. I tillegg ble et helt nytt sikkerhetskonsept, med et tilhørende departement, opprettet. Tom Ridge tiltrådte som USAs første minister for Homeland Security samme måned som Irak ble invadert. Krigen mot terrorisme var like mye et nasjonalt, som et internasjonalt, foretak.

Krigen i Irak: Koalisjon på kollisjonskurs

Krigen i Irak startet i mars 2003 og delte Europa i to. Forsvarsminister Rumsfeld skilte skarpt mellom de som støttet krigen og ikke, og snakket om «Old Europe and New Europe» (Merkl, 2005). Konsensusen brast, og land som Tyskland og Frankrike ble ukomfortable med hele krigen mot terror. For koblingene mellom Al Qaidas 9/11-angrep og Saddam Husseins atomvåpen-ambisjoner var aldri åpenbar. Bush-administrasjonen fortsatte å hausse opp slike bindinger, «Despite evidence that no such links existed» (Hodges, 2011, s. 64).

Der koalisjonen som invaderte Afghanistan følte at de var delaktige i å utforme intervensjonen, så var Rumsfeld klar på at slik var det ikke med Irak, da han 1. september 2002 slo fast at «the mission defines the coalition». Det var altså oppdraget som definerte koalisjonen, og ikke koalisjonen som definerte oppdraget. Det viste seg raskt at USA skulle til Irak, uansett hvem som ble med. Allierte ville være en stor fordel, men var på ingen måte noe absolutt «must». I Bushs nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS, 2002, s. 6), som var det doktrinelle grunnlag for invasjonen av Irak, var dette eksplisitt: «While the United States will constantly strive to enlist the support of the international community, we will not hesitate to act alone, if necessary, to exercise our right of self-defense by acting preemptively».¹⁰

USAs allianser i Midtøsten ble revidert etter invasjonen av Irak. Meningsmålinger viste tidvis sjokkerende høy misnøye og skepsis med USA og landets terrorbekjempelse i regionen. (Pew Research Center, 2008). Koalisjonen av villige stater president Bush ledet i invasjonen av Irak i 2003, var noe helt annet enn den regionale forankringen hans far hadde i sin krig mot Irak helt på starten av 1990-tallet. Koalisjonsdiplomatiet til James Baker overgikk Rumsfelds evner på samme felt. For krigen i 2003 var Pentagons krig. Utenriksminister Powell var bremseklossen på sidelinjen, og hans forsøk på å stagge krigen er veldokumentert av journalistlegenden Bob Woodward (2004). Colin Powell (2012, s. 217–224) selv er også åpen med å innrømme at påstandene om masseødeleggelsesvåpen i Irak er blant de laveste punktene i hele hans ellers strålende karriere.

Det er også godt dokumentert at USA solgte inn Irak-krigen som neste fase av krigen mot terrorisme gjennom offentlig krigsretorikk og propaganda (Hodges, 2011; Rampton & Stauber, 2003; Rutherford, 2004). Siden oppslutningen om krigen var høy både i USA og internasjonalt i 2002, var det fristende å utnytte master-narrativet til å gjennomføre kriger med mindre relevans for kampen mot terrorisme. På lengre sikt skapte dette store problemer for gjennomføringen og utviklingen av hele krigen mot terrorisme. Istedenfor en sterk «boost» av støtte for krigen til Irak, slo heller misnøyen med Irak-krigen tilbake på krigen mot terrorisme som aldri nøt stor tillit igjen. For terrorkrigens utsendte tropper fant ikke masseødeleggelsesvåpen i Irak, slik Bush-administrasjonen hadde lovet.

Propaganda var et element for konstruksjonen av en kampvillig koalisjon for å respondere på 9/11-angrepene. Men det var i de mildere, mer sannferdige versjonene som var mest fremtredende innledningsvis, såkalt hvit og grå propaganda (Jowett & O’Donnell, 2006). Så kom propagandaen rundt krigen mot Irak og sprengte troverdighetens parametere. Mange, både politikere og vanlige folk, var usikre på om Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, og videre om det tilsa at terrorister ville få tak i slike våpen via ham, og igjen at dette legitimerte en fullskala invasjon av Irak.

Når illusjonene brast og fasiten var at Saddam Husseins Irak hadde langt mindre å fare med av forbudte våpen enn man hadde fryktet og lovet, så utgjorde det uhelbredelig skade til masternarrativet om behovet for en krig mot terrorisme. Bush-administrasjonen overdrev. De løy tidvis også. Og USA betalte prisen i mange år etterpå. For i ettertid kan ikke følgende utsagn fra Rumsfeld fra 30. mars 2003 kategoriseres som annet enn villedende løgn. Utsagnet representerer en glidning fra det narrative og over i mørk propaganda: «We know where they [WMDs] are. They’re in the area around Tikrit and Baghdad and east, west, south and north somewhat.»

«The Surge»: Opptrapping med COIN i Irak

«The Surge» i januar 2007 var blant de siste gangene i krigen mot terrorisme at eliteretorikken evnet å definere hovednarrativer og dominere nyhetsdekningen om krigen mot terrorisme. Realitetens elastisitet, slik Baum & Groeling (2010) beskriver den, var nå sterkt innskrenket, og kritiske medier utfordret strategiomleggingen. Etter 2007 tok motstemmer like mye plass som eliteretorikken. Spesielt narrativene rundt mishandling av fanger ble en sentral del av det offentlige ordskiftet rundt krigen mot terrorisme. USA evnet ikke å avverge det og vinne den narrative kampen som oppstod.

For kraften ble for sterk i bildene fra Abu Ghraib, og rapportene fra Guantanamo og andre hemmelige fengsler dit terrorister ble kidnappet til, i såkalte renditions (Strasser, 2004). Tilfangetatte levde under opp mot komplett lovløshet utenfor rammene av både internasjonal og amerikansk lov (Restad, 2012). Ingenting USAs offisielle kommunikasjon målbar klarte å døyve effekten av disse og andre transgresjoner som inntraff i krigen mot terrorisme. Som Emile Simpson (2013, s. 209) poengterer: «the moral high ground, once evacuated, is very hard to regain.» Fanget av sine egne operatørers handlinger klarte ikke USA lenger å dominere diskursen om krigen mot terrorisme.

Men omleggingen til COIN i 2007 var et vellykket grep. Bush (2010, s. 340–341) omtaler i sine memoarer å beordre «The Surge» med 30 000 nye tropper til Irak som den mest krevende avgjørelsen i hele hans presidentskap. Det var det man i amerikansk fotball vil kalle en «Hail Mary pass», et siste vågalt forsøk, med svært høy risiko, for å drastisk endre kampens utfall i sluttsekundene. Bush var klar over at nasjonen og hæren ikke hadde særlig mer magemål for store deployeringer utenlands. Men han valgte allikevel å gå på offensiven og øke troppenivåene.

COIN som konsept og strategi var godt utredet. To viktige innslagspunkt for omleggingen av Irak var en nedsatt «Iraq Study Group» (ISG) ledet av James Baker og Lee Hamilton (2006), samt en ny feltmanual, kalt FM 3-24, for counterinsurgency utgitt av United States Army (2007), der general David Petraeus var hovedarkitekt. Tenkningen til den australske offiseren og akademikeren David Kilcullen (2006, 2010) var også viktig. ISGs rapport ble fulgt i mindre grad enn offiserenes tanker. Men ISG var sentral i å berede grunnen for en total strategiomlegging. Da hadde man kjørt en inkluderende tverrpolitisk prosess, og det amerikanske samfunnet var innstilt på en forandring.

«The Surge» ble sterkt kritisert av opposisjonen, og de teoretiske forklaringsmodellene til henholdsvis Entman (2004) og Baum og Groeling (2010) krysser hverandre i denne tidsperioden. De politiske elitene mistet definisjonsmakten over krigens realiteter. Mange mente president Bush burde valgt mer diplomatiske eller nedskalerende løsninger i en konflikt der troen på seier var avtagende. Slike løsninger var skissert i ISGs rapport.

Den politiske fallhøyden ble dermed høyere, da man i noen grad tilsidesatte anbefalingene i den tverrpolitiske ISG. For nå skulle man prøve nye tilnærminger i krigen mot terrors hovedarena, som var blitt Irak. Enkelte poengterte rettmessig at USA var i ferd med å glemme, og dermed miste grepet i, Afghanistan i denne perioden. USA Today (2007) advarte på lederplass: «What’s the difference between Iraq and Afghanistan? The answer, unfortunately, is: less and less.»

Men med fasit i hånd vil de fleste vedgå at «The Surge» faktisk fungerte, slik også senatorene McCain og Lieberman (2008) gjorde i Wall Street Journal ett år etter at «The Surge» ble lansert. Det var ikke en oppskrift for seier, men det var et grep som hindret et fatalt nederlag, og ga USA sjansen til etter hvert å trekke seg ut av Irak. Narrativet om «The Surge» behandlet COIN tidvis som en mirakelkur som kunne fikse ulike militære problemer. Obama så i denne retorikken noe han kunne bruke i sin krigføring, noe som var mer presist og dekkende enn masternarrativet «krig mot terror».

Tre år etter Bush beordret Obama sin egen «surge» i Afghanistan, med 33 000 nye bakkestyrker (Spiegel et al., 2009). Men denne klarte aldri å redefinere slagfeltet til USAs fordel i samme grad som man klarte – om enn midlertidig – i Irak, og ble avsluttet i det stille i 2012 (Jackson, 2012). Obama vendte seg til dronen. Spissformulert kan vi si at «The Surge» la grunnlaget for en ordnet amerikansk tilbaketrekning i 2011 fra en krig som ikke lenger kunne vinnes. Kilcullen (2009, s. 116) beskrev det som «Saving ourselves from a disaster of our own making». Og Obamas konklusjon var nok at en krig som ikke kan vinnes, heller ikke bør føres. Men omdøpes og redefineres, det kunne den så avgjort.

Obamas globale dronekriger

Med Obama foregikk altså en regelrett – og tidvis uttalt – dekonstruksjon av hele narrativet om en krig mot terrorisme. Som Adam Hodges forskning dokumenterer er alt snakk om en global krig mot terror simpelthen fraværende i Obamas diskurs (Hodges, 2011, s. 157). Dermed ble Obama faktisk en nøkkelaktør i å avskilte master-narrativet. Dette fordi «A narrative disappears when actors no longer interpret the world in the terms of that narrative» (Miskimmon et al., 2013, s. 103).

Obama var nøye med å påpeke at hans motstandere var Al Qaida, og deretter ISIL. Han var ikke ute på noen ideologisk global kampanje for å utrydde terrorisme som fenomen og taktikk. En slik kampanje anså han nok som ufokusert, evig-varende og nytteløs, og den tjente kanskje mest til å illustrere USAs maktesløshet hver gang terrorister klarte å bombe seg til store overskrifter. Hvert terrorangrep ble på et vis en manifestasjon av at et «maktesløst USA» ikke hadde nådd sitt mål.

Maktesløsheten ble ytterligere understreket ved at Obama på sin første dag som president lovet å stenge fangeleiren på Guantanamo. Det klarte han aldri. 13 år og to presidenter senere er den ennå ikke endelig avviklet. Interessant nok refererte president Putin til både Guantanamo og CIAs hemmelige fengsler i sin pressekonferanse etter toppmøtet med president Biden 16. juni 2021.¹¹ Som Simpson understreker: Det er vanskelig å gjenerobre «the moral high ground». Putins verbale stikk demonstrerer tydelig at narrativene rundt krigen mot terrorisme forblir utenfor USAs kontroll, og benyttes på 2020-tallet mer av USAs fiender og konkurrenter enn av USA selv.

Konseptet krig mot terror hanglet videre uten drahjelp fra Obama-administrasjonen verbalt sett. Helt fra starten av kunne man observere at Obama «had largely stopped using the phrase the war on terror» (Bergen, 2012, s. 255). De som måtte tenke at fredsprisvinneren ikke gikk på offensiven mot terrorisme, tar dog feil. Den inntok bare andre former, som en «global manhunt» med droner som fremste virkemiddel. For de mer krevende militære operasjoner lente USA seg på spesialstyrker, slik som da Navy Seal Team VI drepte Osama bin Laden i Abottabad i mai 2011.

Likvideringen utgjør etter min mening et punktum og sluttpunkt for krigen mot terrorisme som operasjonelt konsept. Det gav amerikanere flest en form for «closure» for det nasjonale traumet de ble eksponert for på 9/11, samt i tiden etterpå med sterkt forhøyet terrorfrykt og tilsvarende mottiltak i USA. I tillegg falt bin Ladens død i tid kun måneder unna likvideringen av Al Qaidas fremste online-rekrutterer: Anwar al-Awlaki. AQAPs sjefsideolog ble drept i et droneangrep i Jemen i september 2011. Obama var på offensiven og uttalte om AQAP at «The death of Awlaki is a major blow to Al Qaida’s most active operational affiliate» (Parsons, 2011).

Sitatet over er representativt for Obamas retorikk rundt internasjonal terrorbekjempelse. Det handlet om Al Qaida, en spesifikk organisasjon, og aldri noen benevnelse av noen krig mot terror som overordnet konsept. USA har kjempet mot terrorister siden. Men disse kampanjene sorteres bedre under andre overskrifter. Slik som krigen USA hadde mot ISIL i Syria og Irak. Skjønt Den islamske staten bar mer preg av å være en geriljagruppe og pseudo-stat enn å utøve terrorisme, i alle fall i sine kjerneområder i Midtøsten.

ISIL utgjorde en håndfast dødelig terrortrussel i Europa på midten av 2010-tallet. Ironisk nok er ISIL en vesentlig faktor i å nedkjempe Al Qaida, spesielt i den narrative kampen. Unge radikaliserte mennesker flokket til Kalifatet som stilte Al Qaida helt i skyggen. Som en gjøkunge i et rede utkonkurrerte ISIL Al Qaida i det kognitive domenet, og serverte Trump en motstander som på mange måter var farligere enn Al Qaida, men også enklere å nedkjempe, grunnet sin territorielle tilknytning til områder i Syria og Irak.

Fra Trump til Biden

Under Trumps hyper-kontroversielle presidentskap gikk amerikansk politikk i retninger mange ville ansett utenkelig kun få år tidligere. Lengre trender av populisme og ekstrem-polarisering kulminerte i en president som gikk på tvers av et vell av politiske og diplomatiske konvensjoner. I valgkampen tok han til orde for å fengsle sin motkandidat Hilary Clinton med slagordet «Lock her up» (Woodward, 2018, s. 43), og da han tapte for Biden i 2020 vedgikk han aldri noe valgnederlag, selv om han forlot Det hvite hus. Trumps 2016-valgkamp var tynn på utenrikspolitiske vyer og løfter. Men ett av de mest tydelige var å nedkjempe ISIL i deres erklærte islamske stat. Det løftet ble langt på vei innfridd.

President Trump må altså krediteres for å ha avsluttet krigen mot ISIL med et noenlunde fordelaktig resultat for USA. Han foretok i den krigen raske og overraskende manøvre og beslutninger som tidvis kunne la allierte grupperinger i stikken, slik som kurdernes Peshmerga-styrker (Hubbard et al., 2019). Men han fikk unektelig viklet USA ut av den heksegryte Levanten hadde utviklet seg til. Både lokale partnere og langvarige allierte ble skeptiske til USAs internasjonale lederskap.

Oppsigelse av et bredt spekter av internasjonale avtaler preget Trumps utenrikspolitikk mer enn kampen mot terror (Woodward, 2018, s. 261–288). På denne måten kan hele hans presidentskap sees som et eklatant brudd med lange amerikanske utenrikspolitiske tradisjoner. Selv om han nok kan defineres som en hardtslående jacksonianer innenfor Meads (2017) utenrikspolitiske tradisjoner.

Trump søkte isteden å utnytte levningene fra kampen mot terrorisme for politisk gevinst innenriks mot politiske motstandere på venstre ytterfløy. Det kan kalles en form for ‘re-tanking’ av konseptet, selv om han brukte terrorbegrepet mer aktivt enn krigsbegrepet. Mange av Trumps handlinger på den internasjonale scene forstås bedre om man leter etter innenriks- og partipolitiske grunner til standpunktene han inntok. America First-slagordet er en god oppsummering i så måte.

Utover i perioden ble Trump mer isolert internasjonalt, grunnet hans gjentakende brobrenning med venner og allierte, samt flørting med statsledere med autoritær aura. Kina og Iran var dog unntakene der Trump gikk for maksimal konfrontasjon mot autokrater, som nærmet seg væpnet konflikt, med likvideringer og handelskriger. Likvideringen av den iranske topp-generalen Soleimani i Baghdad (Doucet, 2020), viser at Trump i likhet med Obama var villig til å bruke droner for å ta ut sine fiender, og illustrerer videre hvor nært militær konfrontasjon Trump var overfor Iran, som ble hans erkefiende.

Til tross for slike hendelser var Trumps utenrikspolitikk et relativt innadvendt og antagonistisk prosjekt som ble definert i opposisjon til interne politiske motstandere og grupperinger, inkludert USAs venstreside, muslimer og innvandrere. Da flørten med Putin raskt ble skutt ned, og brevvennen Kim Jong Un ikke lot seg hverken omvende eller diktere vekk fra sin totalitære og brutaliserende statsførsel, så vendte Trump nesa mer og mer hjemover. Hans allierte, spesielt i Europa, gav etter hvert opp å få et godt samarbeidsforhold med Trump, og ventet simpelthen på Trumps arvtaker. NATO-alliansen var han lite begeistret for. Han skapte åpne rifter med nære allierte, og på kammerset var det han uttalte naturligvis enda verre.¹²

Hjemkomsten av en offensiv anti-terror-retorikk var verbal bensin på bålene som brant i byer over hele USA valgåret 2020. Den endemisk antagonistiske Trump fant dermed fiender å klistre terror-etiketten i panna på for å skape konfrontasjon og kaos inn mot valget. Allerede i det dystopiske bildet av USA han tegnet i innsettelsestalen fra 2021 kunne man ane at opprivende konflikter ville komme i forgrunnen før perioden var over, inkludert det overbetente rasespørsmålet i amerikansk samfunnsdebatt. Det var særlig bevegelsene Black Lives Matter og Antifa Trump lanserte vekselvis som gatepøbler, folkefiender og terrorister (Beer, 2021; Haberman & Savage, 2020).

Dermed kunne Trump innta rollen som «den sterke mann» som mer enn gjerne ville sende inn regulære militære styrker for å slå ned de misfornøyde underprivilegerte dissidenter som han aldri uansett ville få mange stemmer fra. Dette brakte USA ned mot komplett politisk polaritet. Ytterfløyene var ikke lenger enige om noe, inkludert de demokratiske spillereglene. Trumps støttespillere var villige til å storme Kongressen 6. januar 2021 i et forsøk på å stanse den formelle godkjenningen av Trumps valgtap. Til sikkerhetsvaktene ved Capitol ropte mange av opprørene: «Trump sent us!»

USA opplevde dermed at en president forsøkte å beholde makten ved å agitere fram sinte og tidvis voldelige støttespillere rett inn i den politiske prosessen på Capitol. Borgerkrig-lignende scener utspilte seg. Og Trump demonstrerte at han hadde voldelige maktmidler til sin disposisjon, også utenfor rollen som commander-in-chief. En ganske skummel advarsel om at selv om han forlot det ovale kontor, ville han bli en stor maktfaktor i fortsettelsen. Dette inkluderte også fysisk voldsmakt, om det kom til det. Kongress-stormingen var en maktdemonstrasjon. Et mørke senket seg over Amerika.

Sirkelen ble dermed sluttet, ettersom terror-etiketten ble benyttet også på de som stormet Capitol. Så ytterfløyene i amerikansk politikk henfalt tidvis til å kalle sine motstandere på motsatt fløy for terrorister. Helt presist er det nok ikke å kalle stormingen av Capitol for et terrorangrep. Men etiketten er allikevel mindre malplassert der enn om en bevegelse som Antifa, og i alle fall om en grasrotbevegelse som Black Lives Matter (Haberman & Savage, 2020). De langsiktige virkningene av Trump og hans tilhengeres hardtslående og nedlatende retorikk mot den svarte delen av USAs kamp mot politivold og lignende undertrykking kan bli betydelige. Det finnes knapt noen sak i USA – den dag i dag – med større sprengkraft enn rasespørsmålet. Og Trump søker alltid kontroversene.

Selve Kongressen ble åsted for en storming av Trump-tilhengere. Blant rekvisittene som opprørerne medbrakte var en galge, og de to stedfortrederne for president Trump selv, visepresident Mike Pence og speaker Nancy Pelosi, var blant de politikerne den rasende folkemengden var ivrigst etter å få tak i. Det er hinsides hva man kunne forvente; at Trumps presidentskap slutter med at hans rasende tilhengere truer med å lynsje hans egen visepresident grunnet hans formelle rolle i godkjenningen av valgresultatet.

Trefningene på Capitol opphørte ikke selv om demonstrantene ble holdt på behørig avstand. For terrorisme-beskyldninger fortsatte utover våren 2021, også representanter imellom. Den kontroversielle republikaneren Marjorie Taylor Greene konfronterte den profilerte unge demokraten Alexandria Ocasio-Cortez i Kongressens ganger. I noen hardtslående verbale tirader ble hun anklaget for å støtte terrorister. Truende adferd representanter imellom innenfor sikkerhetsperimeteren er svært alvorlig. Renommerte Washington Post sine reportere var til stede og gjenga opptrinnet (Sotomayor, 2021). Et viktig poeng er at Ocasio-Cortez nok hadde ligget tynt an om feil del av forsamlingen som stormet Kongressen 6. januar hadde fått tak i henne (Sharma, 2021). Nærmere bestemt de med galgen.

Konklusjon

Etter en kronologisk gjennomgang av krigen mot terrors ulike faser og etterdønninger, går vi bakover i tid i konklusjonen. Trumps arv preges av et bredt spekter av anti-demokratisk tankegods, og hans støttespillere i Kongressen fortsatte kampen med å aggressivt konfrontere meningsmotstandere på venstrefløyen. Men når det gjelder internasjonal politikk er Trumps arv å avslutte kriger snarere enn å starte dem. Alle hans nære forgjengere var mer aktive i bruken av amerikansk militærmakt i møte med internasjonal terrorisme. Men på det verbale plan var Trump svært kampvillig og mange vil si at retorikken hans fikk dødelige følger etter at tilhengerne hans stormet Kongressen.

Obama-æraens forsonlige retorikk i innenrikspolitikken var vekk. Men internasjonalt hadde ikke Obama silkehanskene på. Han invaderte Libya og drepte terrorister i sin globale menneskejakt per drone. Han prøvde å få bukt med en illiberal fangebehandling, men lyktes aldri med å stenge Guantanamo. Obama var en nøkkelperson i å avslutte masternarrativet og gjøre det til en sjeldent benyttet frase, og dermed ikke lenger noe aktivt amerikansk operasjonelt militært konsept.

Bevæpnet med likvideringene av bin Laden og Anwar al-Awlaki i 2011, samt uttrekningen av Irak, klarte Obama å avslutte den globale krigen mot terrorisme allerede i sin første periode. En krig som aldri nevnes av «the commander-in-chief» er ingen krig. Den har blitt erstattet av noe annet. Da har krigens master-narrativ blitt deaktivert. Han var på et vis masternarrativets verste fiende. Han avskiltet det innenfra. Obama fikk dermed en nøkkelrolle i å avslutte krigen mot terror.

Men det fikk også ISIL. For deres ekstreme vekst og massive rekruttering stilte Al Qaida i skyggen. En terrorgruppe er avhengig av oppmerksomhet for å være potent. Så i den kognitive kampen aner vi at ISIL var like sentrale som Obama i å marginalisere Al Qaida ut av både den narrative og den mer kinetiske fysiske kampen. Slaget stod i stor grad i det kognitive domenet.

Obama så lite poeng i å videreføre de retoriske konseptene til sin forgjenger. For krigen mot terrorisme var alltid George W. Bush sin krig. Som nasjonal «terapeut» ledet han USA gjennom ukene og månedene etter 9/11. Da etablerte han masternarrativet og utviste utmerket nasjonalt lederskap, som gav skyhøye meningsmålinger (Kull, 2004, s. 13). Så tok han kampen til fienden i Afghanistan, og dernest til Irak. Ingen av krigene endte særskilt godt for USA og dets militære. Men et vågalt strategiskifte til COIN og «The Surge» gav USA en midlertidig bedring i den irakiske krigslykken. Etter 2007 overtok imidlertid andre aktørers narrativer hovedscenen, fremfor alt de som handlet om tortur og fangemishandling. Og terrorbekjempelsen er per definisjon på vikende front, i den grad den går på akkord med menneskerettighetene, og inntar gråsonene i omlandet rundt dem (Parker, 2019).

Vi konkluderer med at det å kalle noen «terrorist» ble en kraftfull byggeblokk i å konstruere narrativer som leder til maktbruk. Denne typen «name calling» har vedvart i USA gjennom to tiår siden 9/11-angrepene. Aller først mot bin Laden og hans Al Qaida terrornettverk. Så ble krigen raskt aggregert opp til å være rettet mot alle terrorister overalt hvor de måtte befinne seg. Neste utvidelse var at stater som sponset terrorisme kunne angripes, noe Irak fikk erfare i 2003.

Påskuddet om masseødeleggelsesvåpen påførte krigen mot terror-narrativet et langdrygt banesår. For det kom seg aldri etter den flengen. Trump og Obama tok krigen et nivå ned igjen, og kjempet mot ISIL og Al Qaida. Spissformulert kan vi si at ISIL nedkjempet Al Qaida, og at USA og Vesten nedkjempet ISIL. Slaget stod både i det kognitive og i det fysiske domenet. Men førstnevnte kan sies å ha vært av meget stor betydning. Og med dette har denne artikkelen beskrevet reisen fra en massiv global krig mot terrorisme, til lokal kamp mot spesifikke grupper som Al Qaida, Taliban og ISIL.