Diskursiv avpolitisering av demokratiet: Å forstå autoritær konsolidering i Russland gjennom Jacques Rancières tenkning

Se opp for kløften: Politikkens scene

I min lesning ligger begrepet om kløfter (gaps) i kjernen av Rancières teori, sammen med tilhørende begreper om folket og om lover, og har stor betydning for hans teoretisering av både politikk og avpolitisering. For Rancière (1995, 1999, 2005) utgjør kløfter – eller splittelser, intervaller, dualiteter – scenen der ekte politikk utspiller seg. Kløfter representerer spenningen mellom det universelle og det partikulære, mellom deler og totaliteter – mellom universell likhet for alle og politiordenen der alle har en tilvist plass. Sagt på en annen måte består politikk i å bestride det universelle (Rancière, 1995, s. 102). Kløften mellom «likheten og dens fravær» utgjør «den opprinnelige splittelsen i politikkens natur» (Rancière, 1999, s. 89, 70, min overs.) fordi likheten mellom borgere alltid sameksisterer med og bestrider ulikheten mellom mennesker.

Kløfter rommer politikkens potens: Kløfter gjør demokrati mulig fordi grunnlaget for politisk handling er å bestride kløften mellom idealet; det likeverdige folket, og virkeligheten; mennesker fanget i hierarkier. Når folket bekrefter denne kløften blir det synlig at den sosiale orden er betinget og tilfeldig, og for et øyeblikk eksisterer folket som politisk subjekt, og undergraver status quo og dets politilogikk (Rancière, 1999, s. 35–36). Man maksimerer demokratisk makt ved å peke på kløften og hevde urett, ved å vise frem forskjellen mellom folket og folket selv, forskjellen mellom «det lidende-arbeidende folket og det suverene folket» (Rancière, 1999, s. 87). Motsatt er avpolitiseringens essens å tolke denne kløften på måter som nøytraliserer den, og dermed fjerne kløften som scene for politikk.

Viktigheten av kløfter gjør at nedskrevne egalitære lover er sentrale hos Rancière. Slike lover er ikke «ren form», men materialiseringen av likhet – uansett hvor skjøre disse inskripsjonene er, uansett hvor fjernt fra erfaringen, innebærer de at et element av folkets makt eksisterer (Rancière, 1999, s. 88). Å bedrive politikk er derfor å hevde urett ved å peke på den universelle likheten som er nedskrevet, men ikke satt ut i livet, å demonstrere kløften mellom disse. Et eksempel er å spørre om «franske kvinner er inkludert i de ‘franskmenn’ som har allmenn stemmerett» (Rancière, 1999, s. 89, min overs.). Et annet eksempel er en ung russer som deltar i en fredelig demonstrasjon i Moskva sommeren 2019: Han holder opp en utgave av den russiske grunnloven i det han bøyer hodet på vei inn i bilen til opprørspolitiet (fotografi av Feldman, 2019). Hos Rancière har altså grunnlover stor betydning for politisk frihet fordi kløften mellom nedskrevet likhet og opplevd ulikhet gjør politisk handling mulig.

Politikkens fornektelser

For Rancière (1999, 2005) stammer avpolitisering fra elitenes avsky mot det demokratiske paradokset, nemlig at demokrati er styret av dem uten styringstittel. Følgelig har politisk filosofi utviklet løsninger på det demokratiske paradokset i form av tre ulike logikker som resonnementene til Platon, Aristoteles og Marx er kroneksempler på. Det vesentlige ved disse avpolitiseringslogikkene er at de på ulike vis setter likhetstegn mellom politikken og dens motsetning, politiet. Avpolitiseringslogikkene gjør politikk og politi identiske gjennom en omtolkning av politikkens hovedelementer – kløfter, folk og lover – på måter som stripper disse for sitt politiske potensial (Rancière, 1999).

Platon, som utviser er «resolutt demokratihat», sidestiller politikk og politi gjennom det Rancière kaller arkepolitikk, en dikotomisering av republikk og demokrati (Rancière, 1999, s. 10, 68). Her oppstilles demokrati som en motpol til sann politikk, der sistnevnte er politikk som legemliggjør sitt eget prinsipp og hvor ingenting er til overs: et funksjonelt hele, «en kropp som levendegjør helhetens sjel» (Rancière, 1999, s. 69, min overs.). Folket er redusert til medlemmer av fellesskapet hvis behov og roller er organisk distribuert (Rancière, 1999, s. 66). I arkepolitikk er loven det perfekte uttrykket for folkets levemåte og oppnår derfor «phusis som nomos», natur som lov (Rancière, 1999, s. 67–68). Når loven ses som uttrykk for helhetens ene sjel er det ikke rom for en kløft mellom menneske og borger – en slik kløft blir et symptom på falsk politikk (Rancière, 1999, s. 63). I møte med en slik splittelse vil arkepolitikk påkalle dikotomien sann/falsk (republikk/dikotomi) (Rancière, 2005, s. 58).

Der arkepolitikk avviser demokratiet, vil parapolitikk etterligne det (Rancière, 1999, s. xiii). Parapolitikk startet med Aristoteles, og gjør politikk og politi identiske gjennom å appropriere politikkens særegenhet, nemlig uenighet (Rancière, 1999, s. 70). Parapolitikk erklærer at alle skal dele på å styre, men i stedet omgjøres politiske aktører til de roller og former som karakteriserer politiordenen (Rancière, 1999, s. 72). Parapolitikk imiterer folkets indre splittelse ved å henvise ulike grupper til deres respektive plasser i samfunnet (Rancière, 1999, s. 75), og slik institusjonalisere kløfter i et romliggjort system. Resultatet er et oligarki som nærer den demokratiske sulten etter skifter (Rancière, 2005, s. 75), der folket brytes ned til fraksjoner eller partier som kan forhandles mellom (Rancière, 1999, s. 72). En annen eksponent for parapolitikk er Thomas Hobbes, hvis samfunnskontrakt splitter folket til en samling individer, slik at det eneste som gjenstår er individer og statens makt, og «del(takels)en til de uten andel» utraderes (Rancière, 1999, s. 77, min overs.).

Nøkkelnyvinningen i metapolitikk, etablert av Karl Marx, er ideologi, et begrep som bærer i seg oppløsning av skillet mellom sant og falskt, slik at politikkens eneste sannhet blir politikkens løgn (Rancière, 1999, s. 82). Den typiske metapolitiske dikotomien er derfor mellom form og innhold, mellom politikken som overflate og det sosiale som det reelle. Den metapolitiske omtolkningen av kløften mellom menneske og borger er motsetningen mellom et falskt ideal om det suverene folket og det virkelige, lidende-arbeidende folket (Rancière, 1999, s. 87). På denne måten nøytraliserer metapolitikk kløfter ved å tolke dem som tegn på politikkens iboende falskhet, at politikken skjuler det ekte under seg.

I Slavoj Žižeks (2006) lesning av Rancière legger han til ultrapolitikk som en fjerde logikk. Innbegrepet av ultrapolitikk er Carl Schmitts tenkning, og innebærer at politikk utslettes ved at politikk «bringes til det ekstreme gjennom en direkte militarisering av politikk» (Žižek, 2006, s. 187, min overs.). Ultrapolitikk eliminerer den ekte politikken ved å gjøre intern uenighet tabu i møte med en eksistensielt truende annen, og «fetisjerer enhet som betingelsen for eksistens og handling» gjennom en diskurs som avviser dissens som «suicidal naivitet eller forræderi» (Thorup, 2013, s. 75, min overs.)⁶. Etter Viacheslav Morozovs (2015, s. 152–153) syn er ultrapolitikk radikalisert arkepolitikk.⁷ Ultrapolitikk mobiliserer dermed dynamikken mellom det indre og det ytre ved å gjøre innsidens enhet avgjørende for utsidens styrke. Når ytre trusler får absolutt forrang, utslettes politikk som mulighet innenfor staten. Ultrapolitikk har derfor samme effekt som arkepolitikk: Den avpolitiserer gjennom å fornekte intern uenighet.

Folket i arkepolitikk og ultrapolitikk er dermed et holistisk og forent fellesskap – men er politiske fellesskap overhodet mulige uten en slik representasjon? Hvis svaret er nei, er arkepolitikk og ultrapolitikk allestedsnærværende, og begrepene er tappet for analytisk nytte. Kollektive politiske identiteter unektelig både viktige og nødvendige for samfunn og politikk. Hos Chantal Mouffe (2005), som er teoretisk nært beslektet med Rancière, er det politiske i seg selv definert via oss/dem-skillet. Imidlertid vil jeg argumentere for at det ikke er noen motsetning mellom avpolitiseringsteori og den poststrukturalistiske antagelsen om at et vi behøver et dem.

Det er heller slik at et demokratisk utbrudd à la Rancière lar nye grupper tre frem som politiske subjekter – ulike ‘vi’ – som kun har likhet som fellesnevner. Dette er motsetningen til arkepolitikkens stabilisering av én enhet uten å tillate kløfter, sprekker eller overlapp. Dessuten forfekter Mouffe (2005, s. 19), som del av sitt kjerneargument mot ultrapolitikkens far Carl Schmitt, et vi/dem-skille som kontinuerlig rekonstrueres fra ulike ‘dem’ – et pluralistisk, demokratisk motstander-skille fremfor Schmitts fiendeskille. Selv om konstruksjonen av fellesskap krever et dem, er derfor ikke vi/dem-skillet iboende avpolitiserende.

Mot et nytt rammeverk: Diskursiv avpolitisering

Seksjonen ovenfor drøftet avpolitiseringslogikker som fortolkninger av kløfter, folket og lover som setter likhetstegn mellom politikk og politi (ordensapparat), med et avpolitisert rom som resultat (Rancière, 1999). Denne artikkelen presenterer et rammeverk for diskursiv avpolitisering som kombinerer Rancières teori med poststrukturalistisk diskursanalyse ved å støpe om avpolitiseringslogikkene til idealtypiske (Weber, 1949) avpolitiseringsdiskurser, systematisert i tabellen nedenfor. Med poststrukturalistisk diskursanalyse (Laclau & Mouffe, 1985/2014) som utgangspunkt, bygger det foreslåtte rammeverket på premisset om at diskurser påvirker politiske utfall gjennom å definere grensene for det mulige (Dunn & Neumann, 2016, s. 45), og at diskurser tillegger og frarøver agens (Milliken, 1999). Rammeverket trekker på en stor litteratur om hvordan diskurser kan studeres empirisk (cf. Dunn & Neumann, 2016; Hansen, 2006) og muliggjør empirisk analyse av «den styrende logikken i et sett diskurser og praksiser som gjør demokratiet om til sin motsetning» (Rancière, 2009, s. 116, min overs.).

Den teoretiske syntesen kan anses som gyldig fordi Rancière deler nøkkelantagelser med poststrukturalistisk diskursanalyse, særlig at den sosiale virkeligheten blir skapt i språket og derfor er betinget, og at makt naturaliserer det betingede ved status quo (Dunn & Neumann, 2016, s. 54, 2016; Rancière, 1999, s. 28–30). For Rancière (1999, s. 32) er en handling politisk kun i kraft av sin form, når politikkens scene stilles opp med likhet som premiss. Med andre ord ligger politikkens essens i å dekonstruere en diskurs som naturaliserer ulikhet og omformulerer situasjonen som en konflikt der likhet er forutsetningen. Rancière fremhever at enhver orden er betinget og derfor behøver at politiet vokter og legitimerer status quo, mens ekte politikk avdekker og forstyrrer den vilkårlige ordenen.

En sentral del av artikkelens argument er at Rancières forståelse av kløfter og avpolitiserende tolkninger av disse kan forklare hvordan uformelle praksiser fortrenger formelle demokratiske institusjoner i mange hybridregimer. Eksisterende litteratur vektlegger spenningen mellom det uformelle og formelle som et viktig autoritært element (f.eks. Levitsky & Way, 2010), men forståelsen av denne mekanismen er mangelfull. For Rancière består politikk i å bekrefte kløften mellom likheten innskrevet i lover og ulikheten i praksis (Rancière, 1999, s. 88). Slik søker politikk å maksimere egalitære teksters kraft – formens kraft – mens avpolitiserende diskurser undergraver egalitære lover og kløftene som eksponerer lovenes manglende etterlevelse. Arkepolitikk tolker enhver kløft som symptom på en falsk politikk, parapolitikk simulerer kløfter, mens metapolitikk ser kløfter som bevis på at all politikk er falsk (Rancière, 1999, s. 63, 75, 87). Slik frarøver avpolitiseringsdiskurser demokratiet et avgjørende instrument for politisk likhet, nemlig loven.

I utviklingen av rammeverket fungerte den empiriske analysen som et redskap for teoriutvikling, som en «plausibilitetsprobe» (Levy, 2008, s. 7). Fremfor å presentere eller teste en teori, inngår analysen i en teoretiseringsprosess, slik Swedberg (2012) foreskriver, og går frem og tilbake mellom empirisk observasjon og teoretiske begreper. Denne iterasjonen ble bygget inn i forskningsdesignet gjennom en åpen og kreativ forstudie (oppdagelseskontekst) i forkant av hovedstudien (begrunnelseskontekst) (Swedberg, 2012, s. 3–14). Det empiriske materialet bestod både av generelle tekster og nøkkeltekster i offisiell diskurs (Hansen, 2006, s. 60–84) i Russland 2015–2020. Videre er den fulle lesningen sporbar i NVivo av hensyn til transparens og etterprøvbarhet.

Arkepolitikk/ultrapolitikk

Arkepolitikk er den mest uttalte avpolitiseringsdiskursen i Russland, hvilket samsvarer med at faglitteraturen har observert en «verdivending» (Laruelle, 2016; Morozov, 2015; Sharafutdinova, 2014; Østbø, 2017). Det at diskursen konstruerer visse oppgaver og verdier som iboende i samfunnets natur er skoleeksempelet på arkepolitikk: Institusjoner eksisterer primært som utrykk for ånd og etterleves i den grad de samsvarer med folkets etos. Arkepolitikk er særlig dominerende innenfor saksfeltene demografi og utdanning og målet om «å bevare nasjonen», en målsetning hevet over valginstitusjonen:

Vi har en langtidsagenda som ikke bør avhenge av verken valgsykluser eller økonomiske konjunkturer. Og det er klart at dette er å bevare nasjonen, å oppdra barn og avdekke talentene deres – dette avgjør styrken og fremtiden til ethvert land, inkludert vårt eget. (Putin, 2015b)

I mange sammenhenger blir arkepolitikk radikalisert og styrket gjennom ultrapolitikk, ved at samfunnets ånd til stadighet konstrueres som essensiell for dets overlevelse og fremgang, og ved at et harmonisk ordnet samfunn vektlegges som nødvendig i møte med press utenfra. Ett eksempel er den tette diskursive koblingen mellom russiske verdier og utdanningspolitikk. Utdanning er generelt sett viktig for arkepolitikk fordi utdanning søker å «utstyre hver person og hver klasse med dyder som er spesifikke for deres plass og funksjon» (Rancière, 2005, s. 64, min overs.). Gjentatte ganger konstruerer den russiske diskursen barns utdanning som sentralt i bestrebelsene for å styrke familieverdier. Ultrapolitikk styrker koblingen ytterligere ved å artikulere at kommende generasjoner vil «definere Russlands skjebne i det 21. århundre» (Putin, 2020).

Denne ultrapolitiske rettferdiggjøringen av å samle samfunnet om et arkepolitisk formulert verdisett er et konsistent funn i analysen. Diskursen konstruerer en årsakssammenheng mellom at Russland forenes rundt familieverdier og at Russland er trygt og fremgangsrikt internasjonalt. Følgende sitat er et prominent eksempel:

Det er svært viktig at barn og unge omfavner de autentiske verdiene knyttet til store familier, det at familie betyr kjærlighet, lykke, gleden ved å være mor og far, at familien er et sterkt bånd for flere generasjoner, hvor man alltid forenes av respekt for de eldre og omsorg for barn og får en følelse av trygghet, beskyttelse og pålitelighet. Hvis alt dette blir en naturlig moralsk norm for den oppvoksende generasjon, en integrert del og grunnpilar i voksenlivet deres, da kan vi virkelig løse en historisk oppgave – å garantere Russlands utvikling som et stort og fremgangsrikt land. (Putin, 2020)

Det er en generell tendens i diskursen at statens behov og subjektivitet fortrenger det samme hos folket. I et spenn fra infrastrukturprosjekter til utdanning rettferdiggjøres innenrikspolitiske initiativer, inkludert de såkalte nasjonale prosjektene,⁹ med referanse til landets behov i møte med utfordrende globale omstendigheter (Putin, 2019, 2020).

Videre rettferdiggjør det ultrapolitiske målet om å takle utfordringer i en verden i endring en arkepolitisk distribusjon der enhver har sin riktige plass. Myndighetsdiskursen fremholder at «nasjonal utvikling avhenger av [folk] og resultatene av deres arbeid» og skjer når «streben etter å være behøvd og nyttig blir støttet, og man finner arbeid som svarer til kall og lyst» (Putin, 2019). På denne måten blir en arkepolitisk sammenskrudd innside – samfunnet som funksjonelt hele med felles ånd – konstruert som nødvendig for at samfunnet skal overleve og lykkes overfor andre samfunn, og staten erstatter folket som det viktigste politiske subjektet gjennom ultrapolitikk.

I offisiell russisk diskurs på den internasjonale arena manifesterer ultrapolitikken seg i narrativet om det farlige Vesten. Generelt sett naturaliserer diskursen den ultrapolitiske antagelsen at det eneste vernet mot kaos er å beholde staten som privilegert politisk subjekt. Diskursen konstruerer et narrativ om en farlig situasjon utenfor (den russiske) staten – hvor et vaklende og intolerant Vesten forsøker å påtvinge sine modeller med alle mulige midler, inkludert militære, på politiske systemer som er annerledes – og botemiddelet, nemlig statlig suverenitets udiskutable forrang. Slik essensialiseres grensen for det politiske samfunnet og gjør staten til det eneste tenkelige politiske subjekt, altså ultrapolitikk per definisjon.

Aksentueringen av intern stabilitet som livsviktig for statlig selvstendighet i en ustabil verden en er et fremstående tilfelle av denne ultrapolitiske diskursen. Bakgrunnsnarrativet befester forestillinger om at ustabilitet truer statens eksistensgrunnlag. Narrativet styrkes av tallrike representasjoner og fremholder at Vestens prosjekt, å påtvinge sine modeller uten respekt for andre staters suverenitet og rett til sikkerhet, direkte truer stabilitet og «stathet» (statehood, russisk gosudarstvennost). Logikken er ultrapolitisk fordi den dikterer at internt i staten må folket ære stathet og fremme stabilitet nesten for enhver pris – alternativet er kollaps.

Stabilitet er konstruert som konstant truet utenfra, samtidig som den kan forvitre innenfra. Denne logikken gjennomsyrer Putins svar på et spørsmål om Russlands posisjon i en verden preget av polarisering og misnøye med statsledere:

[Du spør] hvor lenge Russland vil føle seg som et stabilt land? Jo lenger, jo bedre. Grunnen er at så mye annet avhenger av stabilitet, innenrikspolitisk stabilitet, ens posisjonering i verden avhenger av det. Og til sist, og kanskje viktigst, avhenger folks velferd av det. Og naturligvis var en av årsakene til Sovjetunionens kollaps at det var vanskelig å leve, folks reelle inntekter var svært lave, og butikkhyllene tomme, så folks immunsystem for å bevare statheten (gosudarstvennost) opphørte. (Putin & Barber, 2019)

Analysen understøtter at ultrapolitikk og arkepolitikk er gjensidig forsterkende. Kort tid etter Russlands intervensjon i Syria roste og forklarte Putin den folkelige støtten for militæroperasjonen. Trusselen ble fremmet ultrapolitisk som «total», og det støttende folket var arkepolitisk representert, som besjelet med ett og samme sinn, forståelse og etos:

I kampen mot terrorisme har Russland utvist ekstremt ansvar og lederskap. Disse resolutte handlingene støttes av det russiske samfunnet. Og det i denne absolutt bestemte posisjonen hos våre borgere ligger en dyp forståelse for terrorismens totale trussel, en fremvisning av genuine (istinnie) patriotiske følelser og høye moralske kvaliteter, overbevisningen om at nasjonale interesser, historien, tradisjonene og verdiene våre må beskyttes. (Putin, 2015b)

I dette eksempelet er arkepolitiske og ultrapolitiske elementer tett sammenvevde og understøtter hverandre. Samfunnet har en arkepolitisk «dyp forståelse» av den ultrapolitiske trusselen, som igjen er rettet mot den sterkt arkepolitiske ånden til samfunnet; dets historie, tradisjoner og verdier, men også de statssentrerte (ultrapolitiske) «nasjonale interesser». De «genuine, patriotiske følelsene» understreker at etoset i det arkepolitiske samfunnet er rettet mot staten selv. Slik frarøves folket politisk agens ettersom den arkepolitiske representasjonen visker ut all uenighet – her finnes kun støtte – og den ultrapolitiske innrammingen av trusselen som «total» delegerer all agens til den essensialiserte statlige aktøren. Resultatet av slike diskursive prosesser – også indikert i passivsetningen «beslutningen om en militæroperasjon ble tatt» (Putin, 2015b, min kursiv) – er et avpolitisert rom innad i Russland.

Også internasjonalt gjennomsyrer arkepolitikk kjernenarrativet i den russiske diskursen, nemlig at Vesten skaper kaos og ustabilitet fordi det ikke forstår, eller nekter å forstå, at ikke alle land er like. I stedet har alle stater sine særpreg, og hvert lands institusjoner bør uttrykke særpreget heller enn Vestens påtvungne og misforståtte universelle standarder. En arkepolitisk antagelse ligger til grunn: Institusjoner er kun et uttrykk for samfunnets natur. Russland promoterer respekt for mellomstatlig mangfold, men statene i denne visjonen er altså utpreget arkepolitiske. Som Putin sier (Putin & Barber, 2019):

Hva gjelder partiet og partistaten i Kina, er dette noe det kinesiske folket bør bestemme selv, vi blander oss ikke inn i det. Dagens Russland har ett sett med normer og prinsipper for livet, i Kina, med 1,35 milliarder mennesker, er det andre regler. Prøv dere å styre et land med befolkning på 1,35 milliarder! Det er da ikke snakk om Luxemburg, med all respekt for det utmerkede landet.

Utover den arkepolitiske visjonen for de enkelte stater, er også det internasjonale samfunnet som helhet innrammet arkepolitisk. Det fastlås at internasjonalt samarbeid bør baseres på verdenssamfunnets verdier, og at disse er rotfestet i de monoteistiske religionene (Ministerstvo inostrannykh del Rossiiskoi Federatsii, 2016; Putin & Barber, 2019). For eksempel konstrueres «nødvendigheten for å forme et verdigrunnlag for felles handling basert på det felles åndelig-moralske potensialet i verdensreligionene, og på slike prinsipper og ideer som streben mot fred og rettferdighet, verdighet, frihet, ansvar, ærlighet, barmhjertighet og flittighet» (Ministerstvo inostrannykh del Rossiiskoi Federatsii, 2016).

Det springende punkt er at en slik harmonisk og verdibasert internasjonal orden er hierarkisk, ettersom visse stater er gitt særskilte roller. Russland representeres som et land som spiller en nøkkelrolle i å bringe harmoni og balanse internasjonalt, både fordi Russland er flerreligiøst og grunnet landets «unike rolle, utviklet gjennom århundrer, som en faktor for balanse i internasjonale spørsmål» (Ministerstvo inostrannykh del Rossiiskoi Federatsii, 2016). Russlands privilegerte posisjon i dette arkepolitiske bildet stammer også fra dets status som vetomakt i FNs sikkerhetsråd. Uenighetene som preger FN, inkludert vetopraksisen, er «fullstendig naturlige» fordi de ulike meningene som utrykkes og de kompromissene som nås utgjør FNs «kjerne» (Ministerstvo inostrannykh del Rossiiskoi Federatsii, 2016). Slik rammer diskursen inn FN og det internasjonale samfunnet arkepolitisk, med Russland i en særstilling.

Parapolitikk

Hva gjelder parapolitikk, romliggjør diskursen institusjoner ved å kløyve de viktigste stats- og samfunnsinstitusjonene i motstående deler – president–regjering, føderalt–regionalt, utøvende makt–byråkrati, byråkrati–sivilsamfunn – som tilsynelatende preges av gjensidig uenighet eller misnøye. For eksempel konstruerer én tekst (Putin, 2020) uenighet om matprogram for skolebarn («Jeg skal ikke skjule at vi har hatt store diskusjoner om denne saken») og ansvaret for Russlands lærere hos det regionale versus det føderale nivået («Her er det også mange konflikter»). Gjentagende parapolitiske troper inkluderer forslag, instrukser og reprimander fra presidenten til andre deler av myndighetsapparatet, henvisninger til debatt eller betenkning før avgjørelser, og å kontrastere lokalt eller føderalt byråkrati med årvåkne og/eller autentiske sivilsamfunnsorganisasjoner. Dette illustrerer hvordan parapolitikk avpolitiserer gjennom å fôre behovet for endring og omrokeringer uten virkelig uenighet (Rancière, 2005, s. 74–75).

Dessuten er sivilsamfunnet i seg selv romliggjort i konstruerte inndelinger: På den ene siden står «millioner på millioner» av frivillige innen helse, utdanning og miljøvern som «helt enkelt hjelper folk», hvilket er «flott» (Putin & Vadenko, 2020a). På den andre står den delen av samfunnet som «ikke er enige» med myndighetene, hvilket også er «flott» (Putin & Vadenko, 2020a). På denne måten skaper parapolitikk kløfter som er avpolitiserende: Selv om Russlands institusjoner og samfunn er konstruert som ulike grupper med ulike syn er ikke uenighetene politiske etter Rancières teori, for i disse finner vi «disputt over emnet for disputten, disputt over disputtens eksistensen og partene som konfronterer hverandre» (Rancière, 1999, s. 55, min overs.). I den russiske parapolitiske diskursen er det motsatte tilfellet, fordi denne etterligningen av uenighet naturaliserer konsensus og status quo.

Analysen viser at parapolitiske uenigheter kan forløses i konsensus gjennom arkepolitikk, hvilket også indikerer en betydelig fleksibilitet i avpolitiseringsdiskurser og hvordan de kan virke i kombinasjon. Et eksempel er den nevnte uenigheten om matprogram i skolen. Selv om diskurser konstruerer begge sidene i uenigheten som «logisk», er det kun én av løsningene som samsvarer med «logikken som kjennetegner vårt samfunn: alle bør føle at de står på like fot» (Putin, 2020, min kursiv). Tilsvarende fleksibilitet finnes det flere eksempler på. Tidligere lesninger av Rancière har ikke diskutert at ulike avpolitiseringsdiskurser integreres på denne måten.

Videre konstruerer parapolitikk det russiske folk som (kun) en samling individer. Diskursen konstruerer et overordnet forhold mellom en aktiv og omsorgsfull stat og individer som mottar støtte, skreddersydd til hvert individ av staten. Videre plasseres den presidenten i en autoritetsposisjon over sine undersåtter, og derfra vurderer han hvilke saker som løftes opp. Et eksempel finner vi i en tekst (Putin, 2015b) hvor presidenten ber Duma-representantene om å prioritere korrupsjonsbekjempelse fordi dette «bekymrer samfunnet». Slik gjennomsyrer en hobbesiansk parapolitikk hvor «kun individer og statens makt eksisterer» (Rancière, 1999, s. 77, min overs.) den russiske diskursen.

Metapolitikk

Metapolitikk kommer til uttrykk i den russiske offisielle diskursen som en serie dikotomier mellom form og innhold, realiteter og idealer, det konkrete og det abstrakte. Disse metapolitiske dikotomiene representerer politikk som en sfære avskåret fra folks virkelighet, som det motsatte av et sted hvor ekte løsninger finnes. Opposisjonen styrkes ytterligere ved at diskursen konsekvent konstruerer formaliteter som irrelevant for å løse ekte problemer. Tall, statistikk og byråkratiske dokumenter innrammes ofte som adskilt fra, eller til og med som en trussel mot, den virkelige hjelpen som virkelige mennesker trenger (Putin, 2020).

Beslektet med dette er mangfoldet av metapolitiske representasjoner av det russiske folk – det er konstruert som ekte, arbeidende og lidende, sykt, trengende, bekymret og ærlig. For eksempel er russere «oppriktige, vettige og rett fram», «vanlige folk [som] snakker fra sjelen», (Putin & Vadenko, 2020b), og «konkrete mennesker» er de som vil lide hvis uro bryter ut (Putin & Vadenko, 2020a). Folk «er bekymret for hva staten vil gjøre etter det» at programmet for kontantytelser slutter. Folk «lar seg ikke lure. De føler hykleri sterkt [...] og det viktige for dem er hva som virkelig blir gjort for deres liv og familiens liv. Og ikke en eller annen gang, men nå» (Putin, 2019). Den diskursive konstruksjonen av det metapolitisk virkelige under politikken gjør det også mulig å knytte grupper og institusjoner til en av to sfærer, den virkelige eller den ideelle/formelle. For eksempler blir journalister plassert «på grusom avstand» fra folket innenfor denne diskursen (Putin & Vadenko, 2020b).

Nok en gang er ulike avpolitiseringsdiskurser kombinert på en sømløs måte. Metapolitikk og parapolitikk opererer for eksempel i tandem når presidenten inntrengende ber den Allrussiske Folkefronten (Obsjtsjerossijskij Narodnyj Front, heretter ONF) (Putin, 2020) om å få sviktende helsesentre «under kontroll». Helsesentrene har et metapolitisk problem: Selv om helsestatistikkens i gjennomsnitt bedres, mangler folk fremdeles reell helsehjelp i distriktene fordi lokale byråkrater kun bryr seg om statistikk. Ved å appellere til ONF blir parapolitikk verktøyet som reparerer den metapolitiske kløften. ONF er en patriotisk bevegelse som president Putin stiftet i 2011, og ledes offisielt av ham (Malle, 2016). Kontrasten som oppstilles mellom ONF og lokale myndigheter illustrerer hvordan parapolitikk romliggjør politikk og imiterer kløften i folket (Rancière, 1999, s. 75). Diskursen konstruerer sivilsamfunnet generelt på denne avpolitiserende måten, ved at det gode, autentiske sivilsamfunnet skilles fra det dårlige, overbyråkratiske systemet. I en kommentar om NGO-er sier presidenten: «De arbeider ofte mer effektivt, med bedre kvalitet, med en autentisk omtanke for folk, det er mindre byråkratisme i arbeidet deres» (Putin, 2015b).

Hva gjelder det internasjonale, strukturerer metapolitiske representasjoner av kløfter Russlands narrativ om Vestens opptreden globalt. Vesten avsløres i å ha en ekte agenda bak sine formelle regler eller ideologi. En rekke tegn i diskursen uttrykker at det formelle dekker for det reelle, inkludert «reglene», «den regelbaserte orden» (Lavrov, 2019, hermetegn i original), «demokratisk» (Putin, 2015a, hermetegn i original), påskudd, ideologi, politisering, doble standarder, instrument og kunstig (Lavrov, 2019; Ministerstvo inostrannykh del Rossiiskoi Federatsii, 2016; Putin, 2015a). Disse metapolitiske tropene konstruerer et Vesten som promoterer et sett med «regler» (i hermetegn) som tjener som et rent påskudd for deres virkelige interesser, og er ofte koblet til et overordnet narrativ om hvordan Vesten har drevet frem krig og kaos i spesielt Midtøsten.

Her indikerer imidlertid min analyse en spenning, som Rancières teori ikke rommer, mellom politikk og metapolitikk. Overfloden av metapolitiske representasjoner av kløfter finnes side om side med ekte politiske representasjoner av kløfter: Den politiske kløften mellom den egalitære folkeretten og Vestens manglende overholdelse av denne er scenen for et argument om likhet. I den russiske diskursen indikerer kløften mellom Vestens ideologi og de reelle interessene bak falsk politikk. Samtidig er kuren for falsk politikk de egalitære tekstene som russisk diskurs setter høyt, nemlig folkeretten og i særdeleshet FN-charteret. I stedet for en metapolitisk avvisning av politikk som falsk og kun falsk, produserer diskursen en kløft mellom ekte folkerett og likheten nedskrevet der og Vestens falske tolkninger av folkeretten.

Altså tolkes deler av folkeretten, herunder FN-charteret, på en politisk måte, mens metapolitikk avviser det den representerer som Vestens «regler» som noe falsket. Slik eliminerer metapolitikk det politiske potensialet i Vestens tolkninger av folkeretten, særlig prinsippet om ansvar for å beskytte (R2P), menneskerettigheter og demokrati. Eksempelvis konstruerer russisk diskurs R2P som en trussel mot en regelstyrt internasjonal orden fordi dette «konseptet» brukes som «påskudd» for militær intervensjon og andre former for innblanding utenfra, og dermed brudd på folkeretten, særlig prinsippet om staters suverene likhet (Ministerstvo inostrannykh del Rossiiskoi Federatsii, 2016).

Demokrati og menneskerettigheter splittes i falske (vestlige) og ekte varianter. Diskursen beskriver «hva som virkelig hendte» under «eksporten av de nå såkalt ‘demokratiske’ revolusjonene» i Midtøsten:

Aggressiv innblanding utenfra førte til at i stedet for reformerte statlige institusjoner, ble livsmåten i seg selv tilintetgjort uten omsvøp. I stedet for å skape demokrati og framskritt fikk man vold, fattigdom og sosial katastrofe. Og menneskerettighetene, inkludert retten til liv, ble ikke respektert. (Putin, 2015a)

Med andre ord: Det eneste ekte i offisiell russisk diskurs er statlig suverenitet. Slik blir metapolitikk del av ultrapolitikkens privilegering av staten som subjekt, fordi likheten mellom mennesker kun er ekte hvis statlig suverenitet respekteres først. Den metapolitiske fornektelser av Vestens tolkninger av demokrati, menneskerettigheter og ansvar for å beskytte støtter dermed den ultrapolitiske prioriteringen av stater før mennesker.