I atomvåpnenes skygge: Amerikansk atomstrategi og Norge

Sjøbaserte ballistiske missiler

For den sjøbaserte delen av triaden innebærer moderniseringen det siste tiåret et livsforlengelsesprogram for missilet Trident II D5. De strategiske ubåtene kan bære opp til 20 Trident II D5 missiler. De siste årene er missilene erstattet med Trident II D5LE (Life Extension). Rekkevidden er over 12 000 km. De er utstyrt med Mk6 guidance system som er designet for å gjøre missilet mer presist (Kristensen & Korda, 2021). Missilene kan bære opp mot åtte kjernefysiske stridshoder hver. Det er tre ulike typer stridshoder utstyrt på missilene: W76-1, W76-2, W88. Det er overveldende flertall av W76-1 utstyrt på missilene (Congressional Research Service, 2021a, s. 29).

I forbindelse med moderniseringsprogrammet ble stridshodene (Mk4A) på missilene utstyrt med et nytt detoneringssystem (MC4700). Det nye systemet gjør at stridshodene kan detonere nære nok mål som i utgangspunktet er beskyttet mot kjernevåpenangrep (Kristensen et al., 2017). Presisjonsevnen er lik før og etter moderniseringsprogrammet ble introdusert, men dersom missilet skulle fly for langt, kan det nå justeres til å detonere over målet. Det er med andre ord en mer effektiv detoneringsevne, ikke presisjonsevne, som er konsekvensen av de oppgraderte stridshodene. For litt over et tiår siden hadde kun 20 prosent av det sjøbaserte arsenalet evnen til å justere detoneringen, nå har alle missilene det (Kristensen et al., 2017).

Ifølge forskerne bak rapporten som viste denne utviklingen, bidrar denne forbedringen til at amerikanske ubåter nå bærer tre ganger så mange stridshoder som de trenger for å ødelegge hele det russiske landbaserte arsenalet i siloer (Kristensen et al., 2017). Kort fortalt: I så fall har vi her å gjøre med endringen av en faktor med potensiell betydning for krisestabiliteten.

Interkontinentale ballistiske missiler

Den største endringen for den landbaserte delen av triaden er vedtagelsen av programmet «Ground Based Strategic Deterrent» (GBSD). Til tross for at livsforlengelsesprogrammet til det interkontinentale ballistiske missilet Minuteman III ennå ikke var fullført (det ble det i 2015), begynte USA i 2012 arbeidet med å analysere ulike alternativer som skulle erstatte dem. Dette ble bestemt i Obama-administrasjonens NPR. Hensikten med studien var å vurdere ulike alternativer for å finne det som var kostnadseffektivt og både bidro til nedrustning og avskrekking (US Department of Defense, 2010, s. 23). Valget landet på GBSD. United States Air Force (USAF) har beskrevet GBSD som «evolutionary warfighting effectiveness» og sagt at det vil gi missilene «økt presisjon, utvidet rekkevidde og forbedret pålitelighet» (USAF, 2020).

På samme måte som oppgraderingene til det sjøbaserte arsenalet, tyder også GBSD-programmet på en endring som potensielt kan påvirke krisestabiliteten fordi den øker evnen til å ramme Russlands arsenal.

Luftbårne missiler

Luftforsvaret får hovedsakelig to erstatningsmissiler som følge av moderniseringen. For det første vil alle bombefly få erstattet sine frittfallende bomber med B61-12. B61-12 har økt presisjonsevne, fleksibilitet i ytelsesevnen, kan leveres av flere ulike fly og kan kan ødelegge beskyttede mål som ikke B61-3 eller B61-4 kunne (Kristensen i SIPRI, 2019, s. 299–300). USA er snart ferdig med produksjonen av B61-12 etter forsinkelser og skal etter planen utplassere dem i 2022. SIPRIs estimater tilsier at USA bistår med 100 taktiske bomber i fem europeiske NATO-land (Kristensen & Korda i SIPRI, 2021, s. 344).

USA utvikler også en erstatning for sitt luftbårne kryssermissil. Den kalles en «Long-Range Standoff» (LRSO) kryssermissil og vil etter planen begynne utplassering i løpet av de neste ti årene (Congressional Research Service, 2021a, s. 43–46). USA har økt antall bombefly de bidrar med til NATO for å øke avskrekkingen mot Russland. Disse bombeflyene er utstyrt med «Air Launched Cruise Missil» (ALCM) som vil bli erstattet med nye LRSO (Kristensen i SIPRI, 2019, s. 293). Det antydes at LRSOs egenskaper gjør dem godt egnet til å penetrere luftforsvarssystemer, noe som er nødvendig for å møte fremtidige sikkerhetsutfordringer (Kristensen, 2015). Kritikere, inkludert USAs tidligere forsvarsminister Perry, har uttrykt bekymring for LRSOs mulighet til å bli utstyrt med enten konvensjonelle eller kjernefysiske stridshoder, noe som for andre stater er krevende å identifisere (Perry & Weber, 2015).

Moderniseringsprogrammenes følger for krisestabiliteten mellom USA og Russland

Begrunnelsen for moderniseringsprogrammet var «å gjøre våpnene tryggere gjennom å redusere sannsynligheten for feilberegninger og uhell» (Obama, 2020, s. 608). I Obama-administrasjonens NPR sto det at USA ikke ville utvikle noen nye kjernefysiske stridshoder (US Department of Defense, 2010, s. XIV). Men alle disse forbedringene, som har vært forkledd som modernisering, gir det amerikanske arsenalet et kvalitativt løft. Nesten samtlige deler av triaden har fått forbedrede evner gjennom økt presisjon, økt detoneringsevne og økt fleksibilitet i ytelse på missiler og stridshoder. Hvilke konsekvenser kan dette ha for krisestabiliteten mellom USA og Russland?

Da Lieber og Press publiserte sin artikkel om teknologiske endringers betydning for annenslagsevnen i 2017, pekte de til to strategier stater tyr til for å beskytte annenslagsevnen sin: «concealment» og «hardening» (s. 10). Det vil si at atomstater enten kan gjemme eller bygge beskyttelse rundt missilene sine. At USA besitter tre ganger så mange stridshoder på ubåtene som nødvendig for å angripe det russiske arsenalet i siloene, kan derfor utfordre strategien om «hardening». Samme evne bidrar B61-12 med.

Samtidig gir, hvis det stemmer som USAF sier, GBSD missiler med økt presisjon, utvidet rekkevidde og forbedret pålitelighet. Forbedrede evner blir beskrevet som å gi missilene «evolutionary warfighting effectiveness». Det støtter opp under argumentasjonen til Lieber og Press: Det skjer teknologiske forbedringer som kan gi atomstater fortrinn i et krigsscenario, med mindre de andre har den samme teknologiske kunnskapen eller økonomien til å foreta seg dem.

Med andre ord kan de forbedrede evnene potensielt bidra til å øke russisk usikkerhet om egen annenslagsevne. Kapasitetene egner seg for et førsteslag rettet mot å ta ut en annen atomstats kjernefysiske styrker. Det er en krevende strategi, og til tross for at forbedringene egner seg for å støtte opp under den, betyr det ikke at USA har en førsteslagsstrategi nå.

Endringen indikerer likevel at USA ikke nødvendigvis tror fullt og helt på den kjernefysiske revolusjonen, at den gjensidige sårbarheten for hverandres annenslagsevne virker stabiliserende nok til å fjerne muligheten for atomkrig, i hvert fall ikke når teorien skal omsettes til politikk. Dette harmonerer med hva andre har argumentert var USAs syn på atomvåpen gjennom den kalde krigen (se bl.a. Green, 2020, s. 2). Eventuelt kan det tyde på at USA er bekymret for uintenderte atomkriger; i så fall tror de ingen med sikre annenslagsevner vil (bevisst) eskalere til bruk av atomvåpen, men at det kan forekomme misforståelser eller uhell hvor vi vil se bruk av atomvåpen. Forbedringen av styrkene tyder i hvert fall på at det finnes scenarioer i amerikansk planlegging hvor atomkrig er en reell mulighet, og hvor overlegenhet sikret i forkant (slik som bl.a. Nitze, 1956, s. 195 har argumentert for), vil påvirke utfallet.

2. Endringer i deklaratorisk politikk kan forsterke usikkerheten teknologisk utvikling genererer

Krisestabiliteten kan tilsynelatende påvirkes av hvordan atomstater tenker (og tolker hvordan andre atomstater tenker) operasjonelt om atomvåpnenes funksjon. Riktignok har endringer i atomdoktriner funnet sted, uten at atferden synes å ha endret seg nevneverdig. Ikke desto mindre kan det være av betydning hvordan partene antyder hvilke (hypotetiske) terskler for bruk man opererer med. Først og fremst fordi det kan forsterke usikkerheter i forsvarsplanleggingen som kommer med introduksjonen av nye kapasiteter. Eksempelvis såkalte flerbruksmissiler (dual use på engelsk). Dette er missiler som enten kan bære konvensjonelle eller kjernefysiske stridshoder og som for andre stater er vanskelig å identifisere hva slags stridshode de bærer.

Hva er så endringene i amerikansk deklaratorisk politikk? Obama-administrasjonens NPR fremholdt at atomvåpenenes fundamentale rolle er å avskrekke bruk av atomvåpen mot USA, allierte og partnere (US Department of Defense, 2010, s. VII). Til tross for dette vedtok ikke administrasjonen en såkalt sole purpose-politikk, at atomvåpen utelukkende skal avskrekke atomvåpen, men vedtok å arbeide for dette. Samtidig het det at USA skulle arbeide for å redusere atomvåpnenes rolle i å avskrekke ikke-kjernefysiske angrep (US Department of Defense, 2010, s. ix). Trump-administrasjonen gikk bort fra dette. I deres NPR het det tvert imot at «å avskrekke kjernefysiske angrep er ikke ‘the sole purpose’ til kjernevåpnene» (US Department of Defense, 2018, s. VII). Videre fremholdt den at USA vil overveie (bruk av) atomvåpen under de «mest ekstreme omstendigheter» (US Department of Defense, 2018, s. 21). Dette viser, i tillegg til kjernefysiske angrep, til «signifikante ikke-kjernefysiske strategiske angrep». I NPR eksemplifiseres dette med angrep på sivile eller infrastruktur, og angrep på kjernefysiske stryker, tilhørende kommando- og kontrollsystemer eller varslingssystemer (US Department of Defense, 2018, s. 21) Hva kan denne endringen i kommunikasjon bety for krisestabiliteten?

Litteraturen, og diskusjonene, om staters deklaratoriske politikk skiller ofte mellom no first use, sole purpose og in extremis (se f.eks. Costlow, 2021). Først og fremst skiller de seg fra hverandre ved å åpne opp for ulik grad av usikkerhet. No first use åpner kun opp for angrep med kjernevåpen dersom atomstaten blir rammet av et kjernevåpenangrep først. Sole purpose skaper større grad av usikkerhet fordi den ikke lover at atomstaten ikke angriper først, selv om uttalt politikk er at statens kjernevåpen kun skal avskrekke kjernevåpen.

Sistnevnte åpner opp for enda mer usikkerhet knyttet til hva som vil utløse et amerikansk kjernevåpenangrep. Trump-administrasjonens liste over hva kjernevåpen skulle avskrekke, ble utvidet til å inkludere signifikante ikke-nukleære strategiske angrep. Det utfordrende er å tolke hva «signifikante» består i og hva «ikke-kjernefysisk strategisk» angrep faktisk inkluderer, til tross for eksemplene i Trump-administrasjonens NPR (Panda & Narang, 2021). Å skape usikkerhet på denne måten, er ikke nytt for amerikanere. Såkalt kalkulert tvetydighet har lenge vært et formål med avskrekkingspolitikken (se f.eks. Sagan, 2000). Også Obama-administrasjonen beholdt et element av tvetydighet ved å la være å gå inn for en sole purpose, men kun arbeide for å vedta den på et senere tidspunkt.

Kalkulert tvetydighet krever at staten balanserer grad av usikkerhet i atomvåpenstrategi. For lite usikkerhet kan bidra til å gjøre trusselen om bruk av atomvåpen så svak at andre atomstater ikke avskrekkes av den. For mye usikkerhet kan bidra til å gjøre trusselen om bruk av atomvåpen så sterk at andre atomstater styrer forsvarsplanleggingen sin i en retning hvor terskelen for bruk senkes. Denne balansegangen ligger til grunn for analyser av hvilken betydning uttalt rolle for kjernevåpen har for krisestabiliteten mellom USA og Russland, til tross for at det er vanskelig å påvise en effekt av deklaratorisk atomvåpenstrategi. Kina har for eksempel hatt en uttalt no-first-use-politikk, og det er lite som tyder på at det har påvirket amerikansk forsvarsplanlegging (Harvey, 2019).

Til tross for at atomstatene ikke virker å ha tillit til hverandres deklaratoriske politikk, bruker stater tid og ressurser på å vedta sin egen politikk. Hvorfor det? Det er grunn til å tro at den deklaratoriske politikken har en funksjon i fredstid. Den er av betydning for kommunikasjon både med allierte og overfor egen befolkning. Politikken kan også bidra til å legge føringer for utformingen av atompolitikken og arsenalet (se bl.a. Costlow, 2021). Samtidig er den deklaratoriske politikken sentral fordi den er et signaliserende verktøy til motparten, også i kriser. Det kan være at forsvarsplanleggere og politikere vurderer det slik at deklaratorisk politikk kan ha en effekt på krisestabilitet mellom to atomstater – hvis det studeres i sammenheng med utvikling av kapasiteter. Flere kapasiteter som utvikles i dag, bidrar til å viske ut skillet mellom konvensjonelle og kjernefysiske våpen. Som tidligere nevnt, er det krevende å vurdere hvilken ladning missiler er lastet med før det har detonert. Samtidig utvikler flere stater missiler med konvensjonelle stridshoder som potensielt kan brukes i en counterforce-strategi. Utviskingen begrunner en endring i staters deklaratoriske politikk, men endringen i den deklaratoriske politikken kan potensielt også forsterke usikkerheten de nye konvensjonelle kapasitetene allerede bidrar til å øke.

Effekten dette kan gi for krisestabiliteten mellom to atomstater kan se slik ut: Atomstaten forstår ikke om de avfyrer våpen først eller sist. Insentivene for å avfyre atomvåpen tilbake mot et atomangrep er alltid høye. Stater ønsker blant annet å vise at de ikke bløffer. Det er altså insentivene for å avfyre først som enklest kan påvirkes. Men hva hvis atomstaten ikke forstår om den er først eller sist? Hvis en atomstat ikke klarer å vurdere om et missil i retning mot dem er lastet med et konvensjonelt eller kjernefysisk stridshode, og i tillegg er bare litt mer usikker på hva som skal til for at den andre atomstaten velger å avfyre et atomvåpen, kan insentivene for et uintendert førsteslag øke. I så fall kan tvetydigheten vanskelig beskrives som kalkulert.

Aksepterer vi teorien om den kjernefysiske revolusjonen, er usikkerheten som deklaratorisk politikk og flerbruksmissiler skaper for forsvarsplanleggere og beslutningstagere, triviell og med lite reell effekt. Men moderniseringsprogrammets forbedringer antyder at USA planlegger som om muligheten for atomkrig er reell. I så fall er ikke dette utelukkende trivielle effekter.

3. Nye sjøbaserte systemer

En tredje endring er NPR 2018s introduksjon av to (nye) taktiske atomvåpen: et sjøbasert ballistisk lavytelsesvåpen og et sjøbasert kryssermissil. I verste fall er dette kapabiliteter som kan senke terskelen for bruk. Hva leder flere til å argumentere for dette?

Et lavytelsesvåpen er et kjernefysisk stridshode med liten ladning. Lavytelsesvåpenet USA nå har utplassert, W76-2, har en sprengkraft på 8 kilotonn (kt). Til sammenligning hadde bomben over Hiroshima en sprengkraft på 12,5 kt (Kaplan, 2020). Stridshodet, W76-2, er utplassert på et lite antall sjøbaserte ballistiske missiler (Congressional Research Service, 2021a, s. 59). Det sjøbaserte kryssermissilet vil ikke utplasseres på de strategiske undervannsbåtene, men på angrepsubåtene. De er ennå ikke utplassert. Forsvarsbudsjettet for 2022 tydet på at også Biden-administrasjonen ville utplassere missilet (US Department of Energy, 2022, s. 69). Men budsjettet for 2023 tyder på at de har gått tilbake på denne beslutningen til tross for at republikanere i Kongressen arbeider for å beholde finansieringen til denne (O’Brien, 2022).

Da Obama-administrasjonens NPR kom ut i 2010, sto det at USA ikke ville utvikle nye kjernefysiske stridshoder. Programmene som var startet for å forlenge levetiden til eksisterende systemer, skulle kun bruke kjernefysiske komponenter som var basert på tidligere design (US Department of Defense, 2010, s. XIV). I 2018 opprettholdes ikke dette, og to nye systemer blir introdusert. For det første, et såkalt «lavytelses»-kjernefysisk stridshode for et sjøbasert ballistisk missil (SLBM), og for det andre et sjøbasert kryssermissil som kan bære et kjernefysisk stridshode (SLCM). USA har hatt tilsvarende kapasiteter tidligere, men utfaset dem. Det sjøbaserte kryssermissiler ble utfaset i 2010 fordi det ble regnet som «overflødig» (US Department of Defense, 2010, s. 28).

Begrunnelsen var den gang at USA har andre bomber og kryssermissiler i arsenalet som gjorde SLCM overflødig. Det begrunnes ikke hvorfor de ikke lenger er tilstrekkelig i 2018. Begrunnelsen i NPR 2018 for hvorfor USA må hente SLCM tilbake, viser til to forhold som følge av russisk INF-avtalebrudd: i) missilet kan fylle et hull i den regionale avskrekkingen, og ii) missilet kan brukes som et forhandlingskort for fremtidig rustningskontrollavtaler med Russland (US Department of Defense, 2018, s. 55). Det blir ikke klart hvorfor det sjøbaserte fungerer bedre til dette enn de andre alternativene. De sjøbaserte systemene var heller ikke begrenset av INF-avtalen. Dessuten, da USA begynte å anklage Russland for å utplassere avtalebrytende missiler (SSC-8), hadde USA en SLCM i arsenalet sitt. Hvilken forandring Trump-administrasjonen har vurdert den kan påføre russisk kjernefysisk strategi, er derfor uklart (Kristensen i SIPRI, 2019, s. 293).

«Hullet» i amerikansk regional avskrekking viser til amerikansk bekymring for russisk førsteslag med taktiske kjernevåpen (US Department of Defense, 2018, s. XI/XII). Russland har både flere i antall og typer av taktiske kjernevåpen. Det begrunner ikke bare introduksjonen av SLCM, men også av det allerede utplasserte sjøbaserte lavytelsesvåpnet. Hensikten er å kompensere for vurderinger av lavere russisk terskel for bruk (US Department of Defense, 2018, s. XI/XII).

Det er uenighet blant russiske kjernevåpen-eksperter hvorvidt Russland har det noen betegner som en «escalate to de-escalate»-doktrine (se Oliker & Baklitskiy, 2018, for en diskusjon om betegnelsen). De som mener det finnes bevis for at Russland har dette, argumenterer for at dersom Russland nærmer seg tap i en konvensjonell konflikt (f.eks. med NATO), vil de eskalere til bruk av taktiske atomvåpen for å avslutte konflikten til deres fordel. Dette er mulig på grunn av asymmetrien i taktiske atomvåpen mellom Russland og USA (Zysk, 2018). Derfor kan USA, ved å introdusere et lavytelses-SLBM, sørge for å «tette hullet» i eskalasjonsstigen og forhindre et «lite» atomangrep fra russisk side, som potensielt kunne eskalert til en storskala kjernefysisk krig. Introduksjonen av lavytelsesvåpen kan potensielt virke stabiliserende, slik «krigsstrategene» argumenterer for.

Til tross for at «krigsstrategene» vil argumentere for at introduksjonen av lavytelsesvåpen kan virke stabiliserende, vil andre avskrekkingsteoretikere argumentere for at kapasiteten er unødvendig. Den avskrekkende rollen til et lavytelsesvåpen baserer seg på at en kjernefysisk krig kan begrenses: at et taktisk atomvåpen ikke blir besvart med et strategisk atomvåpen. Hvis man kan så tvil om hvorvidt atomstatene tror de kan begrense en atomkrig, vil introduksjonen av lavytelsesvåpnet bli vurdert på en annen måte: en unødvendig kapasitet som kan senke terskelen for å eskalere til bruk av kjernevåpen.

Flere argumenterer for at Trump-administrasjonens valg om å introdusere lavytelses-systemer, baserer seg på en verst mulig fortolkning av russisk doktrine (Bruusgaard, 2018; Oliker & Baklitskiy, 2018). Ven Bruusgaard argumenterer for at det på tross av indikasjoner, er ingen bevis for at Russland har en «escalate to de-escalate»-doktrine. Heller vil introduksjonen av lavytelsesvåpen forsterke den russiske fortolkningen av at USA søker overlegenhet både på konvensjonelt og kjernefysisk nivå (Bruusgaard, 2018). Andre peker også til at USA har andre lavytelsessystemer i arsenalet sitt, mer spesifikt det tidligere nevnte luftbårne missilet B61-12 (se bl.a. Kimball et al., 2019; Pifer, 2019). Det kan se ut som at ladningen på B61-12 kan styres, og det kan velges mellom ladninger på: 0,3 kilotonn (kt), 1,5 kt, 10 kt og 50 kt (Kristensen & McKinzie, 2016).

Kombineres en lavere terskel med høyere usikkerhet knyttet til deklaratorisk politikk og flerbruksmissiler, legges et mer usikkert grunnlag for russiske forsvarsplanleggere som vil ønske å planlegge ut fra det verst mulig tenkelige scenarioet. Dette poenget gjelder også andre veien: Amerikanske forsvarsplanleggere møter det samme usikre grunnlaget i russiske flerbruksmissiler og deklaratorisk politikk.

Økte amerikanske counterforce-evner kan senke terskelen for etablering av bastionforsvaret

Endringene i amerikansk atomstrategi tyder på at USA har økte counterforce-kapasiteter. Counterforce-kapasiteter kan virke destabiliserende fordi de sår tvil ved sikkerheten til andre staters annenslagsevne. Mister stater tryggheten på annenslagsevnen sin, øker insentivene for å bruke kjernevåpnene de besitter, før de eventuelt mister dem. Økte counterforce-kapasiteter kan med andre ord virke negativt på krisestabiliteten mellom to atomstater.

Teorier om krisestabilitet brukes tradisjonelt til å studere risikoen for bruk av atomvåpen gjennom å se på insentivene for å ta dem i bruk. Men teoriene er også potensielle verktøy som kan gi oss innsikt i hva som skaper, eller undergraver, sårbarhetene til atomstater. Bastionforsvarets hensikt er å beskytte Russlands annenslagsevne gjennom å redusere sårbarheten, derfor gir også teoriene innsikt i hva som kan gjøre at bastionforsvaret blir etablert.

Terskelen for å etablere bastionforsvaret er etter alt å dømme lavere enn å bruke atomvåpen. Dersom krisestabiliteten reduseres, vil sannsynligvis sjansen for at bastionforsvaret etableres øke før risikoen for å bruke kjernevåpen øker. Endringene i amerikansk atomvåpenstrategi kan derfor bidra til å øke sannsynligheten for at vi er nærmere terskelen for etablering av bastionforsvaret enn vi var før de trådte i kraft. Dette forsterkeres av at endringene øker sårbarheten til missilene i siloer. Det vil øke betydningen av å beskytte missilene på de strategiske ubåtene. Redusert krisestabilitet kan derfor Norge, som er strategisk utsatt, merke tidligere enn andre stater. Dette er sentralt for norsk alliansepolitikk. Dersom Russland fullt ut etablerer bastionforsvaret sitt, vil det «begrense alliansens muligheter til å forsterke Norge» (Prop. 14 S (2020–2021) s. 34).

Norsk etterretningstjeneste følger derfor russisk aktivitet i norske havområder. Et par måneder etter øvelsen Ocean Shield i 2019, sendte Russland flere av ubåtene i Nordflåten ut i Barents- og Norskehavet med mål om å komme lengst mulig ut i Atlanterhavet uten å bli oppdaget (Strand, 2019). Det var den største russiske ubåtoperasjonen siden den kalde krigen, og Russland ønsket å vise at de kan true USAs østkyst, ifølge Etterretningstjenesten (Strand, 2019).

Forsvarsminister Enoksen (Sp) er oppmerksom på utfordringen. I en kronikk i Aftenposten viser han hvorfor Ukraina-krisen angår Norge: «fordi Russland ved en eventuell ytterligere tilspissing og i ytterste fall militær operasjon videre inn i Ukraina trolig vil styrke beskyttelsen av sine atomvåpenstyrker på Kola og i Barentshavet» (Enoksen, 2022). Vi ser skyggen av atomvåpnene i lyset til konvensjonelle konflikter.

Russlands terskel for å etablere bastionforsvaret er avhengig av hva som foregår i relasjonen mellom USA og Russland. I fredstid har ikke en atomstat grunn til å mistenke at andre atomstater vurderer et førsteslag. Dessuten er ikke endringer i kapasiteter eneste utvikling atomstater følger. Det er nærliggende å tro at de også følger og vurderer hvilke strategier USA legger til grunn for kjernevåpnene og hvilken vilje til risiko de har. Både til å ta sjansen på at andre staters arsenal faktisk ikke overlever et angrep, men også viljen til å påføre andre stater enorme skader.

Økt russisk usikkerhet om norsk tilrettelegging for amerikansk atomstrategi

Økte amerikanske counterforce-kapasiteter kan så tvil ved russisk annenslagsevne. Det gjør det desto viktigere for Russland å beskytte atomarsenalet sitt. Atomstater kan som nevnt øke beskyttelsen gjennom å gjemme eller bygge forsterkning rundt atomvåpnene sine (Lieber & Press, 2017). Forbedrede amerikanske evner til å ta ut russiske missiler i siloer, øker derfor samtidig verdien av å beskytte lokasjonen til de strategiske undervannsbåtene. Av denne grunn blir Russland mer sårbare for andre staters etterretningskapabiliteter dersom de kan bidra til å lokalisere til de strategiske ubåtene.

Dette forsterker et dilemma Norge møter i utformingen av sikkerhetspolitikken. Norsk tilrettelegging for USAs atomstrategi kan innebære et bidrag til avskrekking (og avverge konflikt) selv om det også potensielt vil gjøre Norge til et mer relevant mål. Dette er et kjent dilemma for Norge. Det vises gjerne også til som en balanse mellom to hensyn. Det første hensynet er «integrasjon» av alliansens politikk og tilstedeværelse i norske nærområder for å øke avskrekkingen. Det andre hensynet er «avskjerming» fra alliansen for å berolige Russland (Tamnes, 1987). Hensikten er å ivareta norske interesser overfor Russland, også gjerne beskrevet som en balanse mellom to hensyn: «avskrekking» og «beroligelse» (Holst, 1966).

Norge tilrettelegger for amerikansk, og alliert, atomstrategi først og fremst gjennom å bidra til situasjonsforståelse i nordområdene ved å anskaffe overvåkningskapasiter og å dele innhentet etterretningsinformasjon (Prop. 14 S (2020–2021), s. 93). Norges «geostrategiske beliggenhet stiller særskilte krav til Norge som alliert», står det i langtidsplanen for forsvarssektoren (LTP), og det vises til evnen til etterretning, overvåkning og antiubåtkrigføring (Prop. 14 S (2020–2021), s. 94). Dette kan styrke den amerikanske sikkerhetsgarantien til Norge: Norsk etterretningsinformasjon er et unikt bidrag til amerikansk atomstrategi.

Økt aktivitet i nordområdene de siste årene bidrar til at det blir flere observasjoner i området å loggføre, kategorisere og analysere (Prop. 14 S (2020–2021), s. 93). Norge har anskaffet flere kapasiteter for å ivareta forståelsen: antiubåtkapasiteter som maritime patruljefly, radarer og overvåkningsfartøy. For første gang i historien har Norge to etterretningsskip, deriblant Marjata (Bentzrød, 2016). I 2022 kommer den første av de nye maritime patruljeflyene, P8 Poseidon, til Norge (Forsvarsdepartementet, u.å.). I den forrige langtidsplanen til Forsvaret het det at de var «et sentralt norsk bidrag til operativt samarbeid» med USA (Prop. 151 S (2015–2016), s. 65).

Dette er kapasiteter Russland i sin (offentlige) kjernevåpendoktrine viser som eksempler på hva deres kjernefysiske avskrekking er rettet mot (The Ministry of Foreign Affairs of the Russian Federation, 2020). I 2022 skal overvåkningsradaren GLOBUS III i Vardø, etter planen, være operativ (Forsvaret, u.å.a). Samme år skal det også, ifølge NRK, inngås kontrakt om å bygge enda en ny radar (Wormdal, 2020). Globus-systemet sender data til norsk etterretningstjeneste og til U.S. Strategic Command, som blant annet har ansvaret for amerikanske strategiske kapabiliteter og avskrekking (Wormdal, 2019). Vardø ligger 28 km fra Russlands grense og huser allerede Globus II, som Russland i februar 2018 simulerte et angrep mot. 11 taktiske bombefly i angrepsposisjoner fløy mot Vardø, før de svingte av like før norsk luftrom (Rostad, 2019). Seniorforsker Michael Mayer har argument for at radaren kan være del av et rakettskjold mot atomraketter (Mayer, 2017; Wormdal, 2018). Dette har både Forsvarsdepartementet og Etterretningstjenesten avvist og uttalt at radaren ikke overfører data i sanntid (Forsvaret, u.å.a; Wormdal, 2018).

Til tross for at det er uklart hvilken rolle radarene i Vardø har, er det liten tvil om at de bidrar til russisk irritasjon. Slik synliggjøres også det norske dilemmaet i anskaffelse av overvåkningskapasiteter: det kan både forsterke avskrekkingen, men samtidig øke interessen for mål i Norge.

Det samme dilemmaet synliggjøres i andre former for norsk tilrettelegging for alliert aktivitet. Tilrettelegging for potensielle leveringsmidler for kjernevåpen, som ubåt og fly, kan i utgangspunktet bidra til at mål i Norge kan bli mer relevante i russisk forsvarsplanlegging. Antall allierte reaktordrevne ubåter som anløper Norge, har tredoblet seg siden 2009 (Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, 2021). I Tromsø ble det nylig etablert en egen havn for anløp av allierte reaktordrevne ubåter etter amerikansk ønske (Forsvaret, u.å.b; NTB, 2016). For første gang i nyere tid landet det i februar 2021 fire amerikanske bombefly ved Ørland for å trene på norsk jord en begrenset periode (Wilsgård et al., 2021). Samme år undertegnet Norge den såkalte «tilleggsavtalen» med USA som tilrettelegger for militær tilstedeværelse i Norge (Forsvarsdepartementet, 2021). Dette skapte debatt. Enkelte har argumentert for at sjansen for bruk av kjernevåpen mot, rundt eller fra norske områder øker som følge av amerikansk aktivitet i norske områder (se bl.a. Egeland, 2021; Heffermehl, 2021; Malmo et al., 2021; Moxnes i Lønning, 2019).

Fra offisielt norsk hold vises det til de såkalte «selvpålagte restriksjonene» i svar til de nevnte debattene (se bl.a. Forsvarsdepartementet, 2021; Kaalaas, 2021; Stranden, 2021). Først og fremst til atompolitikken, anløpspolitikken og basepolitikken, alle eksempler på norsk grensesetting i møte med alliert aktivitet på norske områder og et uttrykk for norsk avskjermingspolitikk (Tamnes, 2019, s. 55). Basepolitikken ble til da Norge i 1949 avviste stasjonering av allierte kampstyrker på norsk jord i fredstid (Skogrand & Tamnes, 2001, s. 78). Atompolitikken avviste lagring av atomvåpen på norsk jord i fredstid og ble utformet i forbindelse med NATOs Paris-toppmøte 1957 (Skogrand & Tamnes, 2001, s. 104). Tidligere statsminister Trygve Bratteli (Ap) skulle i 1975 utforme norsk anløpspolitikk: forutsetningen om at fremmede krigsskip som anløper Norge, ikke bærer atomvåpen om bord (Skogrand & Tamnes, 2001, s. 164).

Et viktig forbehold ved restriksjonene er at de kun gjelder i fredstid. Norsk tilrettelegging for angrepsubåter og bombefly som i utgangspunktet kan bære atomvåpen, er derfor relevant for russiske krigsscenarioer. Det øves for å bli en opsjon i en tilspisset sitasjon. Derimot virker argumentet om at tilleggsavtalen øker faren for atomangrep på norsk jord å være uten hold: Et lite antall U.S. Marines på norsk jord, slik det er lagt opp til i avtalen i dag, påvirker ikke russisk annenslagsevne.

På tross av særegenhetene ved norsk atompolitikk, er det (spesielt) to momenter i amerikansk atomstrategi som kan bidra til ytterligere usikkerhet om tilretteleggingen. Per dags dato har ikke USA kjernefysiske våpen som kan utplasseres på angrepsubåtene. Derfor er bekymringen for hva angrepsubåtene har om bord i dag, uavhengig konfliktsituasjonen, grunnløs. Skulle USA utplassere de sjøbaserte kryssermissilene, vil det være på nettopp de ubåtene som i utgangspunktet kan anløpe Tromsø. Det kan bidra til å komplisere norsk anløpspolitikk gjennom å øke russisk usikkerhet om hva som er om bord. Usikkerheten øker utelukkende fordi en mulighet som tidligere ikke forelå, i så fall eksisterer. At norsk anløpspolitikk formodentlig ligger fast, kan bidra til å redusere usikkerheten, men er ikke i seg selv nok til å fjerne den helt. Kapasiteten (til å bære atomvåpen om bord angrepsubåter) er ikke i seg selv nok for betydelig å forverre krisestabiliteten mellom USA og Russland, men at den eksisterer, er av betydning for andre staters forsvarsplanleggere.

Usikkerheten introduksjonen av det sjøbaserte kryssermissilet bærer med seg, forsterkes av to forhold: endringene i amerikansk deklaratorisk politikk og at de fleste kryssermissiler kan bære både konvensjonelle og kjernefysiske stridshoder. De selvpålagte restriksjonene legger ikke begrensinger på hvorvidt kryssermissiler utstyrt med konvensjonelle stridshoder kan være om bord ubåter som anløper Norge. Men for Russland er det vanskelig å skille mellom kryssermissiler utstyrt med konvensjonelle og kjernefysiske stridshoder.

Det andre momentet som kan bidra til usikkerhet om norsk tilrettelegging, er rollen til amerikanske angrepsubåter. De er, for å sitere U.S. Navy, «designet for å søke og ødelegge fiendtlige ubåter […] og for å gjennomføre etterretnings-, overvåknings- og rekognoseringsoppdrag» (US Navy, 2021). Russland er nok derfor først og fremst bekymret for amerikanske angrepsubåters tilstedeværelse i nordområdene fordi de kan true deres strategiske ubåter, ikke fordi de potensielt kan bære atomvåpen dersom USA utvikler et sjøbasert kryssermissil. At Norge tilrettelegger for anløp, kan bidra til å øke USAs operative utholdenhet i Barentshavet. Det er fordi anløp av angrepsubåter i Tromsø muliggjør, slik tidligere amerikansk forsvarsminister Mattis ønsket, «utførelse av mindre vedlikehold, mottagelse av etterforsyninger eller bytte av besetning» i nordområdene (Arstad, 2021). Med andre ord kan den økte tilstedeværelsen av amerikanske angrepsubåter også bidra til å øke amerikanske counterforce-kapasiteter.