Ine Marie Eriksen Søreide: Norges utenriksminister 2017–2021

Rammebetingelser

Søreide hadde, som en av sin generasjons mest fremtredende politikere og minister fra det største partiet i en koalisjonsregjering, og i tillegg som sosialt flink generelt, de beste forutsetninger hva politisk nettverk angikk. Her var hun også hjulpet av at hennes statsminister Erna Solbergs vel aller tyngste fortrinn som statsminister var å virke som støtpute koalisjonspartiene imellom. Da Fremskrittspartiet mot slutten av perioden gikk ut av regjeringen på en utenriksrelatert sak, hjemføring av en norsk fremmedkriger og hennes angivelig syke barn, rammet det da heller ikke Søreide direkte. Saken ble, vel med rette, sett på som en utløsende grunn for Fremskrittspartiets uttreden, der den bakenforliggende og viktigere grunnen var Fremskrittspartiets regjeringstretthet og behov for å gå til valgkamp fra angrepsposisjon. Regjeringen Solberg II hadde det meste av tiden heller ikke noen Europa-minister som kunne gå utenriksministeren i næringen.² Den andre av UDs ministre ved siden av utenriksministeren, utviklingsministeren, holdt seg til sine avtalte enemerker gjennom hele perioden. Søreides institusjonelle rammebetingelser var, med ett eklatant unntak, gode.

Unntaket var Søreides egen statsminister. Søreide satt som en av fire ministre full tid i både Solberg I (forsvarsminister) og Solberg II (utenriksminister), og hadde dermed generelt sett åpenbart statsministerens tillit. Under covid-19-nedstengningen ble Søreide likevel satt på bakken, i den forstand at hun ikke fikk anledning til å skjøtte jobben ved å opprettholde selv svært viktige utenriksreiser. Grunnen synes å ha vært at statsministeren prioriterte innenrikspolitiske hensyn, slik at det ble viktigere med likebehandling av ministre enn med opprettholdelse av en aktiv norsk utenrikspolitikk. Vi kan ikke vite om Søreide gjorde noe for å bøte på dette, men det finnes hverken håndfast eller anekdotisk bevis for at hun forsøkte. Statsministerens manglende prioritering av utenrikspolitikken og utenriksministerens tilsynelatende manglende vilje og evne til å stå opp for sitt departement var i det hele tatt Søreides største svakhet som utenriksminister. Ingen av de ovenstående bidragene til forumet berører dette, og det må ikke minst derfor vies mer oppmerksomhet nedenfor.

Hva mediehåndtering angikk var Søreide godt forspent, både med personlig erfaring og et godt departementsapparat (Leira, 2013, s. 373–374; Neumann, 2020). Hun ble ingen medieyndling og skilte seg fra forgjengerne Støre, Barth Eide og Brende ved å vise liten interesse for rollen som generell ekspert på verden utenfor Norge, men hun argumenterte godt, ble referert høyt og klart og var åpenbart respektert. Den vedvarende understrekningen av at Russlands annektering av Krym var ulovlig og et veiskille for Vestens og Norges forhold til grannen i øst er et godt eksempel (Holm-Hansen, 2023). Skjelsbæk med fleres artikkel ovenfor gir et karakteristisk eksempel hva kjønnet utenrikspolitikk angår. I et dobbeltintervju der Søreides svenske kollega, Margot Wahlström, benyttet anledningen til å vifte med den selverklærte «svenske feministiske utenrikspolitikken», ble Søreide spurt om hun og Norge bevisst hadde valgt å velge bort slik språkbruk. Søreide bekreftet delvis dette, og understreket at Norge ikke hadde tradisjon for å sette merkelapper på utenrikspolitikken, men var

«rett frem» og «la oss bare gjøre det», på en måte […] Vi er mer fokusert på å faktisk gjennomføre vår utenrikspolitikk og forsikre oss om at KFS [Kvinner, fred og sikkerhet] er en helt sentral dimensjon i alt vi gjør. (Sitert efter Skjelsbæk med fleres artikkel ovenfor, se også Rasmussen, 2022)

At Norge ikke har noen tradisjon for å sette adjektiver foran utenrikspolitikk, er rett og slett ikke riktig. UD og Norges utenrikspolitikere, Søreide inkludert, har i alle år understreket at Norge skal føre en «aktiv utenrikspolitikk», en «forutseende utenrikspolitikk», en utenrikspolitikk som følger FN-sporet osv. Søreides poeng var altså først og fremst å få frem Norges, og ikke minst Søreides egen, nøkterne og pragmatiske orientering. Det er generelt sett lite floskler og eufemismer når Søreide uttaler seg. Vi kan konkludere med at Søreides innenrikspolitiske rammebetingelser var gode både institusjonelt og overfor media, og at hun var flink til å sørge for at de ikke ble trangere.

Hva utenrikspolitiske rammebetingelser angikk, var utgangspunktet dårligere. Fra sin forgjenger og partifelle, Børge Brende, arvet Søreide en erklæring om at Norge «respekterer» Kinas politiske orden. Dette betød blant annet at det ble vanskelig å kritisere Kinas tiltagende undertrykkende politikk overfor egne etniske minoriteter, spesielt uigurer og tibetanere, og tiltagende aggressive utenrikspolitikk, spesielt i Sør-Kina-havet og overfor den suverene staten Taiwan (sammenlign Gåsemyr, 2023). Gitt at Kina var og er den fremste utfordrer mot den liberale verdensordenen som Norge har både moralsk interesse og politisk og økonomisk egeninteresse av å opprettholde, var dette en selvpåført klamp om foten. At regjeringen Søreide satt i var en koalisjonsregjering der det EU-skeptiske Fremskrittspartiet inngikk i nesten hele perioden, betød at europeeren Søreide ikke hadde rammebetingelser som tillot noe særlig mer enn inkrementell Europa-politikk (Rye & Graneng, 2023).

På toppen av disse av Norge selvpåførte innskrenkningene i rammebetingelser, kom to begrensninger påført av konjunkturer. Donald Trump satt som president i USA gjennom hele perioden, som den mest Europa-skeptiske og isolasjonistiske amerikanske lederen i Natos historie. Det betød at Søreides jobb i USA-politikken først og fremst gikk ut på å opprettholde rammebetingelsene for Norges utenrikspolitikk overfor sin viktigste allierte så godt det lot seg gjøre, snarere enn å forandre rammebetingelsene for å utvide Norges spillerom.³ Her hjalp det at Norge gjennom hele perioden hadde generalsekretæren i Nato, Jens Stoltenberg. Konflikten med Russland som følge av landets annektering av Krym og krigshandlinger på ukrainsk jord i Donbas utgjorde også nye, håndfaste rammebetingelser som begrenset Norges spillerom.

Vurdering

Hva A-momenter angår, var Søreide flink til å styre utenrikspolitikken fra dag til dag for dermed å opprettholde utenriksministerens innenrikspolitiske rammebetingelser. Det utenrikspolitiske spillerommet Søreide hadde til disposisjon var stramt begrenset av den amerikanske president Donald Trumps svært lite overbevisende håndtering av sitt embete generelt og sine allierte spesielt. Et bredt sammensatt utvalg av amerikanske historikere bedømte i en øvelse lik den vi her presenterer Trump som den fjerde svakeste amerikanske president noensinne og den svakeste siden den amerikanske borgerkrigen (C-Span, 2021). Den gode håndteringen av A-momenter er desto mer imponerende. Den er da også et gjennomgående tema i de ovenstående vurderingene av Søreides innsats på spesifikke saksfelter, og et hovedanliggende i behandlingen av Midtøsten-politikken (Jensehaugen, 2023). Bjur og Røs (2023) gjennomgang av USA-politikken legger vekt på hvordan Søreide sto mot amerikansk press om sterkere militær tilstedeværelse på norsk jord, og dermed, i henhold til både Bjur og Røs og egen vurdering, langt på vei opprettholdt norske rammebetingelser i utenrikspolitikken. Igjen skjedde dette på nøkternt vis, ved at Søreide gjennomgående dysset

ned de mest eklatante utbruddene fra Det hvite hus. Avdramatiseringen innebar en stilltiende devaluering av presidentens gjennomslag: «Jeg gjentar at jeg er mer opptatt av hva amerikanerne gjør enn hva presidenten sier og twitrer.» (Sitert etter Bjur & Rø, 2023)

Et siste eksempel på godt håndlag med tildelte kort gis i diskusjonen av sikkerhetspolitikken, der Østhagen (ovenfor, sammenlign Nissen, 2023) peker på at Søreide til forskjell fra sin forgjenger og partifelle Børge Brende tydeligere løftet «frem norsk fredsmeklings sikkerhetspolitiske dimensjon i FN-sammenheng, ikke minst i sikkerhetsrådskampanjen».

Flere av de andre bidragsyterne til dette forumet trekker frem denne kampanjen og dets utfall, at Norge og UD slo kloa i en plass i FNs sikkerhetsråd, som kronen på Søreides verk. Søreide var bestemt flink, for som blant annet Canada har fått oppleve, er det ikke slik at det regionale samarbeidet om å sikre plassen er så tett at et søkerland får plass, uansett hvor mye man prøver (Malone, 2000; Saunders, 2010). Ikke desto mindre er det uklart hvor unikt det er å få denne plassen. Norge har hatt den før og vil få den igjen. Det er derfor et åpent spørsmål om det er et A-moment eller et B-moment å få en slik plass. Dessuten kostet kampanjen uhorvelig mye penger. Skjelsbæk med flere gjengir VGs overslag på 12 millioner, mens Østhagen gjengir Bistandsaktuelts overslag på 34 millioner. Da utelater de imidlertid, i likhet med UD selv, alternativkostnadene ved at norske diplomater, politikere og innhyrede brukte svært omfattende ressurser på dette. Som Deloittes områdegjennomgang av UD foretatt i perioden påpeker, er tid i UD gratis, i den forstand at UD ikke fører timebruk og dermed ikke kan oppgi for skattebetalerne hva de faktisk bruker tiden på (Deloitte, 2021). Alternativkostnadene må med. Et løst overslag over tidsbruk basert på timelønner og antatt tidsbruk antyder at UDs faktiske utgifter må ha beløpt seg til minst 800 millioner kroner. Jo høyere utgifter, jo mindre meritterende er det å få sete i sikkerhetsrådet. Endelig må man spørre hva som faktisk kommer ut av deltagelsen. Gitt at den høye spenningen i internasjonale relasjoner generelt slår direkte ned i Sikkerhetsrådets arbeid, er det blitt vanskeligere å få noe til, men det er jo også desto viktigere å forsøke.

Norges håndtering av Russlands stadig mer aggressive politikk overfor Ukraina spesielt og Vesten generelt gjennom hele perioden var imidlertid et klart vellykket B-moment for Søreide og Solberg-regjeringene. Som Holm-Hansen diskuterer ovenfor, skilte også Søreide personlig seg godt fra dette.

En annen utfordring i B-momentklassen som Søreide fikk i fanget, covid-19-krisen, hadde hun en mindre heldig hånd med. Som nevnt satte Søreide, i motsetning til mange av sine utenriksministerkolleger i andre stater, tilsynelatende lite inn på å opprettholde sitt fysiske nærvær i andre hovedsteder, men fant seg i at statsministeren satte henne på bakken sammen med de øvrige ministrene (se f.eks. Gjerstad & Rydje, 2021). Søreide forsøkte heller ikke å forsvare interessene til de omkring 400 norske utenrikspolitiske tjenestemenn og tjenestekvinner på utenriksstasjonene som hun hadde ansvaret for under covid-19-krisen. Uteapparatet reagerte da også sterkt på dette. Det har aldri før skjedd i UDs historie at bredt sammensatte grupper av ambassadører i forskjellige regioner kollektivt har sendt klagebrev hjem om manglende oppfølging fra sin utenriksminister, slik de gjorde under covid-19-krisen. Til tross for at Søreide som tidligere forsvarsminister hadde svært gode nettverk inn i Forsvaret og Forsvarsdepartementet, brukte hun ikke dette til å skaffe vaksiner, og la ikke forholdene til rette for hjemreiser. Da Forsvaret sendte vaksiner til personell i Afghanistan, sørget Søreide for eksempel ikke for at det også ble sendt vaksiner til den håndfull utenrikspersonell som også befant seg i landet. Søreide satt endatil som ansvarlig for at diplomater som måtte hjemsendes, fikk inndratt tillegg; tillegg de hadde fått tilsagn om blant annet for å få dekket merutgifter ved å skifte bolig og som ofte faktisk påløp selv om diplomatene ble hjemkalt.

Det er et mønster her, for Søreide engasjerte seg heller ikke da hennes ansatte ble gjort til gjenstand for et nytt sikkerhetsregime. Den nye ordningen førte til at flere frem til da godt ansette ansatte mistet jobben, og skapte store problemer for videre rekruttering. Så langt har allerede én av de oppsagte fått rettens medhold i at avskjedigelsen var usaklig, men hva hjelper vel det når karrierer er ødelagt for alltid. Det gjeldende sikkerhetsregimet er blitt en stor belastning for UD, og dermed for norsk utenrikspolitikk.

Den manglende reisingen, den manglende oppfølgingen av utsendte ansatte under covid-19-pandemien og den manglende interessen for nye, og for mange dypt urimelige, sikkerhetsordninger, var alle effekter av hvordan regjeringen opptrådte som kollektiv. Det er derfor fristende å legge hovedansvaret for alt dette for Erna Solbergs dør, for det var Solberg som qua statsminister hadde det koordinerende ansvaret for regjeringens beslutninger. Solberg har, for øvrig i likhet med Angela Merkel, i de 18 årene hun har vært Høyres leder stadig kommet med utsagn om at yngre krefter skal slippes til, samtidig som hun ved å tviholde på egen posisjon selv har hindret at dette faktisk kan skje (se f.eks. Bollmann, 2021; Spence & Ask, 2019). Enhver minister må likevel ta sin del av ansvaret for det som treffer deres medarbeidere. I den avveiingen av lojalitet til sitt regjeringskollegium på den ene siden og til sine ansatte på den annen som alle ministre må ta, vektet Søreide i slående grad det førstnevnte. Søreides manglende lojalitet til sine ansatte må regnes som hennes største svakhet som utenriksminister.

Hva C-momenter – utvidelse av spillerom, store resultater – angår, var dette ikke Søreides gebet. I likhet med mange utenriksministre satte hun ikke i gang nye ting med tanke på å forandre rammebetingelsene for norsk utenrikspolitikk, slik de mest fremragende utenriksministre gjør. I hennes ministertid skjedde det ingen ting som utvidet Norges rammebetingelser og dermed potensielt gav Norge mer spillerom. Det kom heller ikke noe avgjørende forhandlingsresultat, slik for eksempel Støre landet med avgrensningen i Barentshavet og klasebombeavtalen. Støre høynet også nivået på norsk utenrikspolitisk ordskifte (Leira, 2013). Søreide synes imidlertid, i likhet med sin forgjenger Brende, ikke å ha forsøkt seg på noe C-moment. Det manglet ikke på områder der det var åpenbart at kreativitet kunne ha kommet vel med. Dette var perioden der klimapolitikk føk til topps på den utenrikspolitiske dagsordenen, uten at det ble gjort stort for å integrere den. På grunn av klimaets sentralitet og Russlands tiltagende bruk av energi, fremsto også energipolitikken som overmoden for videre integrering i utenrikspolitikken i perioden. Det kom likevel ingen initiativer i slik retning under Søreide.

Konklusjon

Ine Marie Eriksen Søreide var en god utenriksminister, vel den beste utenriksminister som ikke har utgått fra Arbeiderpartiet siden John Lyngs tid. Hun skjøttet løpende politikk på en førsteklasses måte og håndterte utenrikspolitiske utfordringer godt. Internt i regjering og departement var hun ikke like overbevisende. Søreide leverte ikke noen utvidelse av Norges rammebetingelser, slik en Frydenlund, en Stoltenberg og i noen grad også en Støre gjorde. Søreide må likevel regnes som en av de siste femti årenes solide norske utenriksministre. Gitt Søreides manglende interesse for C-momenter, er det kanskje misvisende å diskutere hennes innsats i turn-metaforer. Man burde kanskje heller tenke på henne som en svært flink keeper. Søreide er født i 1976, og er i skrivende stund 46 år gammel. Om hun ikke blir statsminister eller forlater politikken, kan hun altså bli utenriksminister igjen.