Det globale grønne skiftet: Mer evolusjon enn revolusjon

Innledning

Utslipp av klimagasser i atmosfæren fører til global oppvarming som, hvis det får fortsette, vil ha alvorlige negative effekter på natur, livsbetingelser og økonomi verden over, ikke minst i fattige land i Afrika og Asia. FNs klimapanel har derfor konkludert med at netto utslipp av klimagasser må være redusert til null mindre enn tre tiår fra nå av om man skal ha håp om å unngå de mest alvorlige negative skadevirkningene (IPPC, 2018). Siden mesteparten av klimagassutslippene kommer fra bruk av fossil energi til forskjellige formål, er utfasing av fossil energi – og innfasing av fornybar energi – av stor betydning for muligheten til å lykkes med dette.

Et skifte fra et system basert på fossil energi til et nullutslippssamfunn i verden som helhet, det vi her vil kalle «det globale grønne skiftet», vil nødvendigvis kreve radikale endringer i de fleste sektorer/industrier, i produksjon så vel som forbruk. Men forskning viser at det tar tid – som oftest lang tid – for nye, radikale løsninger å utvikle seg fra ide-stadiet til å bli tatt i alminnelig bruk (Fagerberg, 2004; Kline & Rosenberg, 1986), og dette gjelder også i energisektoren (Fouquet, 2016; Smil, 2016; Wilson, 2012). Et halvt hundreår eller mer er ikke uvanlig. Så lang tid har vi dessverre ikke, om vi skal ha håp om å unngå de mest alvorlige skadevirkningene.

Når det likevel kan være grunn for en viss optimisme, så er det fordi en del av de sentrale byggesteinene i det globale grønne skiftet passerte ide-stadiet for lenge siden. Vi starter med andre ord ikke på bar bakke. Det globale grønne skiftet må forstås som en evolusjonær prosess,¹ hvis utgangspunkt går langt tilbake i tid, og hvor mange aktører med ulike motiver har bidratt. Hvis man ønsker å påvirke overgangen til nullutslippssamfunnet, er det viktig å forstå drivkreftene i denne prosessen. Mange er opptatt av nye ideer og løsninger og prosesser som leder fram til dette, for eksempel forskning og utvikling. Men ut fra et evolusjonært perspektiv er det vel så viktig å forstå hva som bestemmer om de nye løsningene kommer i bruk, blir videre­utviklet og forbedret, det vil si seleksjonsprosesser, og hvilken rolle ulike politiske grep spiller i denne forbindelse.

Etter først å ha diskutert dynamikken i det globale grønne skiftet mer i detalj, presenterer vi i artikkelens del tre en analyse av hvordan de sentrale teknologiene i det grønne skiftet har blitt til, og hvilken betydning blant annet holdninger, etterspørsel og politikk har hatt for hva som har skjedd. Til slutt reiser vi spørsmålet om hva man kan lære av dette, inkludert hva implikasjonene for politikk-utforming i Norge kan være.

Veien mot nullutslipp: Det grønne skiftet

Begrepet «grønt skifte» er mye brukt, men sjelden klart definert. Her vil vi definere det som et skifte fra et teknologisk, økonomisk og sosialt system basert på bruk av fossile brensler, tiltagende klima- og naturkrise og sløsing med ikke-fornybare ressurser, til et system hvor fossile brensler er erstattet av fornybar energi, den globale oppvarmingen er under kontroll, ressurser gjenbrukes og naturmangfoldet tas vare på. Det grønne skiftet er altså mer enn et energiskifte, men uten et skifte fra et fossilt energisystem til et system basert på fornybar energi, er et globalt grønt skifte utenkelig.

Så omfattende endringer som de vi snakker om i forbindelse med det globale grønne skiftet, er ikke dagligkost. Hvordan skal vi forstå et så omfattende skift i teknologiske, organisatoriske og sosiale forhold? Hva er drivkreftene, og hvordan kan de påvirkes? Dette har vært et viktig tema innenfor evolusjonær økonomi i mange år. Allerede Schumpeter, den sentrale teoretikeren innenfor den evolusjonære tilnærmingen til økonomi og samfunnsfag, var levende opptatt av dette. Han var særlig interessert i den rollen innovasjoner, spesielt radikale innovasjoner, spiller. Etter Schumpeters syn var det lite trolig at en spesifikk innovasjon, uansett hvor radikal den var, i seg selv kunne føre til omfattende samfunnsmessige endringer (Schumpeter, 1939). Derimot mente han at et knippe radikale innovasjoner, som gjensidig forsterket hverandre, kunne tenkes å ha slike effekter. Et spørsmål han ikke hadde noe godt svar på, men som ble diskutert i kjølevannet av hans publikasjoner om temaet, var hva det var som eventuelt kunne bidra til å knytte ulike innovasjonsprosesser sammen på denne måten.

På åttitallet lanserte to evolusjonære økonomer, Cristopher Freeman og Carlota Perez (Freeman & Perez, 1988), en ny teori om hvordan slike store, tekno-økonomiske skift utvikler seg.² Det sentrale elementet ifølge Freeman og Perez er nye innsatsfaktorer – såkalte core factors (eller kjerneelementer) – karakterisert av lave og fallende priser, nærmest ubegrenset tilgang, og svært brede anvendelsesområder.³ Når disse blir anvendt i andre deler av økonomien – såkalte carrier branches – muliggjør de spredning av nye radikale innovasjoner der, noe som kan lede til rask vekst i de berørte bransjene, strukturelle endringer i økonomien, og – som et resultat – enda raskere etterspørsel etter de nye innsatsfaktorene. Ett eksempel på en slik selvforsterkende prosess er ifølge Freeman og Perez da billig og rikelig olje og gass, i kombinasjon med andre radikale innovasjoner (f.eks. forbrenningsmotoren), revolusjonerte produksjonsprosessen i en lang rekke sentrale sektorer, som elektrisitetssektoren, transportsektoren, kjemisk industri, tekstilindustri og så videre, og la grunnlaget for store endringer i forbruksmønstre, bosettingsstruktur og levemåte (som i sin tur førte til økt etterspørsel etter olje og gass). Vi kan kalle denne prosessen, som satte sitt stempel på kapitalismens utvikling fra begynnelsen av 1900-tallet av og mange tiår framover, for det globale fossile skiftet. Et annet og nyere eksempel er ifølge Freeman og Perez hvordan innovasjoner i mikroelektronikk i andre halvdel av det tyvende århundre både revolusjonerte eksisterende industrier (kontorutstyr, telekommunikasjon) og ga støtet til nye forbruksmønstre, i en gjensidig selvforsterkende prosess som fortsatt pågår. Et sentralt poeng i Freeman og Perez’ analyse er at så radikale økonomiske endringer krever – i tillegg til ny infrastruktur – også store endringer i samfunnet forøvrig (organisasjonsformer, politikk, institusjoner osv.).⁴ Manglende evne til å gjennomføre slike (komplementære) samfunnsmessige endringer kan ifølge Freeman og Perez hemme et lands økonomiske utvikling. De bruker betegnelsen structural crisis of adjustment, eller «omstillingkrise», for å beskrive de problemene dette kan medføre.

Freemans og Perez’ analytiske tilnærming kan også brukes til å analysere det globale grønne skiftet (Mathews, 2013). Kjernen i det grønne skiftet er innovasjoner i fornybar energi, spesielt solenergi og vindenergi, som bare for noen tiår siden ble betraktet som altfor dyre teknologier av de fleste.⁵ Siden da har imidlertid kostnadene falt jevnt og trutt, som figur 1–2 viser, og sol- og vindenergi er i dag like rimelige – eller rimeligere – enn andre måter å produsere elektrisitet på i de fleste sammenhenger. Faktisk sank kostnaden ved å produsere elektrisitet fra landbasert vind med 88 prosent mellom 1983 og 2017. Tilsvarende tall for solenergi er enda mer imponerende, 98 prosent. På denne bakgrunn er det kanskje ikke så overraskende at den internasjonale energi-tenketanken IEA, inntil nylig sett som en pålitelig alliert av fossil- og kjernekraftindustriene, nå utroper solenergi til den nye «kongen av elektrisitetsproduksjon» (IEA, 2020).

I seg selv fører ikke innovasjonene i sol- og vindenergi, selv om resultatet er imponerende, til et grønt skifte. For at det skal skje må den grønne elektrisiteten som de fornybare teknologiene leverer, bli tatt i bruk i andre deler i økonomien (bruker-sektorer) og erstatte bruk av fossil energi der. Dette er en utvikling som er i god gang, men på ingen måte sluttført. Innen transportsektoren for eksempel, er batteridrevne elektromotorer i ferd med å erstatte forbrenningsmotoren som drivkraft, i første omgang i personbilmarkedet, men også i en viss grad for tyngre kjøretøyer, og etter hvert antakelig også for ferger (Bugge et al., 2022), kysttrafikk og fly på kortere ruter. Elektrisitet er også godt egnet til å erstatte fossile brensler som kilde for produksjon av varme eller kulde i bygg og industrielle prosesser. Produksjon av ammoniakk og kunstgjødsel, for eksempel, som i dag framstilles ved bruk av fossile brensler (som leder til karbonutslipp), kan også produseres gjennom å bruke elektrisitet (The Royal Society, 2020). Faktisk var det slik dette ble produsert i Norge i forrige århundre, inntil denne måten å gjøre det på ble utkonkurrert av produksjonsformer basert på bruk av store mengder billig fossil energi (med dertil hørende karbonutslipp, som man ikke la så mye vekt på den gangen). Dette eksemplet er ikke unikt. I mange tilfeller finnes det alternative produksjonsmetoder basert på bruk av elektrisitet i stedet for fossile brensler, metoder som ikke har blitt så mye brukt (og utviklet videre), fordi fossile brensler har vært så billige og allment tilgjengelige, og utslippene av klimagasser har vært gratis.

Figur 3 illustrerer noen av de sentrale drivkreftene i det globale grønne skiftet. Innovasjon i fornybar energi, karakterisert av synkende kostnader, med økt konkurransekraft og produksjon som følge, leder til at fornybar energi etter hvert fortrenger fossil energi som kilde for elektrisitetsproduksjon. Dette er i seg selv et vesentlig bidrag til det globale grønne skiftet, siden 40 prosent de totale klimagassutslippene i dag kommer fra elektrisitetsproduksjon – 60 prosent av verdens elektrisitetsproduksjon skjer i dag ved å brenne fossile brensler. Den stadig mer konkurransedyktige grønne elektrisiteten muliggjør også innovasjon i energibrukende sektorer, som introduksjon av nye metoder for drift av maskiner, oppvarming, kjøling, industrielle prosesser og så videre, hvor grønn elektrisitet erstatter fossil energi. Dette leder igjen til økt etterspørsel etter grønn elektrisitet verden over. Men det nye grønne energiregimet avhenger også av innovasjoner i det vi kan kalle energi-infrastruktur, som nye løsninger, teknologiske så vel som organisatoriske, for distribusjon og lagring av energi. For eksempel ville elektrifiseringen av transportsektoren ikke latt seg gjennomføre uten framskrittene i batteriteknologi de siste tiårene, basert på innovasjoner i litium-ion-teknologi, som – i interaksjon med økt etterspørsel for batterier til elektriske kjøretøyer – har bidratt til en kostnadsnedgang helt på linje med hva vi har sett for solenergi (figur 4). Batterier spiller ikke bare en viktig rolle i det grønne skiftet i transportnæringen, de vil kunne bidra til å gjøre elektrisitetsforsyningen mer stabil, noe som det vil bli et økende behov for etter hvert som elektrisitetsproduksjonen i de fleste land blir mer avhengig av produksjonsformer som svinger med værforholdene og tid på døgnet.

Hovedlinjen i det globale grønne skiftet er massive økninger i grønn elektrisitetsproduksjon og elektrifisering i sektorer som bruker energi. Elektrifisering er en fullt ut realistisk strategi i de fleste sammenhenger. Det vil også føre til lavere energiforbruk i verden som helhet, siden elektromotorer har langt høyere energieffektivitet enn maskiner drevet av fossil energi. I noen tilfeller er imidlertid direkte elektrifisering vanskelig, som for eksempel i internasjonal luftfart og shipping, og enkelte tungindustrier, blant annet stål og sement. Disse «vanskelig elektrifiserbare» aktivitetene står til sammen for ca 15 prosent av de globale klimagassutslippene. I disse tilfellene vil det være behov for å finne nye løsninger, det vil si innovasjon, og det vil være en viktig oppgave for innovasjonspolitikken å støtte opp om dette. Antagelig vil det ikke være mulig å finne en «kvikkfiks» som passer i alle tilfeller, det kan behøves ulike strategier for å nå nullutslipp i forskjellige sektorer. I noen tilfeller, som i stål- og sementindustri, vil økt gjenbruk og økt bruk av andre materialer kunne bidra til vesentlige utslippsreduksjoner. Men det utelukker ikke at en radikal omlegging av produksjonsprosessen (gjennom prosessinnovasjon) også vil bli nødvendig. Det som er sikkert er at det i mange tilfeller ikke er opplagt i dag hva som er den beste løsningen, at det derfor som regel vil være klokt – også i innretningen av innovasjonspolitikken (Fagerberg, 2018) – å eksperimentere med ulike løsninger, prøve disse ut i praksis, og vente med å trekke altfor bastante konklusjoner til man har fått nødvendig erfaring.

Et eksempel på dette kan være usikkerheten om hvilken rolle hydrogen vil spille i det globale grønne skiftet. Hydrogen er en brennbar gass som kan brukes til mye av det samme som fossile brensler, og som ikke fører til utslipp av klimagasser når den brennes. Potensielt kan hydrogen derfor spille en stor rolle i det grønne skiftet, blant annet som drivstoff, i produksjon av varme og kulde, i industrielle prosesser og som et bidrag til å stabilisere elektrisitetsforsyningen (siden hydrogen kan lagres, selv om det krever stor plass). Hydrogen er også det mest alminnelige grunnstoffet som finnes, så tilgjengeligheten er overhodet ikke noe problem. Det vanligste i dag er å framstille det fra naturgass, såkalt «grått» hydrogen, vesentlig for bruk i industrielle prosesser. Men dette fører til utslipp av klimagasser, så hvis hydrogen fra naturgass skal bidra til det grønne skiftet, må disse utslippene fanges og lagres sikkert, noe som er både krevende og kostbart (såkalt blått hydrogen). Alternativt kan hydrogen framstilles ved å spalte vann, som består av hydrogen og oksygen, ved hjelp av grønn elektrisitet, såkalt grønt hydrogen. Det er i dag en dyr produksjonsmetode, men etter hvert som produksjonen øker, er det antatt at kostnadene vil synke, slik at det på lengre sikt vil bli den rimeligste løsningen (IEA, 2021). Men bruk av elektrisitet til å produsere hydrogen innebærer et betydelig energitap. Det vil derfor alltid være mer regningssvarende å bruke elektrisitet direkte, hvis det er mulig, framfor indirekte i form av hydrogen (produsert ved hjelp av elektrisitet). Dette er en viktig årsak til at hydrogendrevne biler aldri har slått helt an. For eksempel, i 2015 lanserte det japanske Toyota-konsernet – en ivrig pådriver for hydrogendrevne biler – modellen Mirai, drevet av hydrogen, med langt bedre rekkevidde enn samtidige elbiler. På tross av dette har Toyota siden lanseringen bare solgt noen få tusen i biler i året. Til sammenligning økte det globale salget av elbiler i samme periode fra under en million i 2015 til nær 9 millioner i 2021⁶ Noen mener at hydrogen kan være mer velegnet for tyngre kjøretøyer, som busser og lastebiler, men det kan ikke utelukkes at batteridrift, på grunn av lavere kostnader, blir det primære valget også i disse tilfellene (Stinson, 2022; Timperley, 2021).

Usikkerheten knyttet til framtidig bruk av hydrogen illustrerer et viktig poeng ved innovasjon. En teknologi, uansett hvor lovende den er, vil bare slå igjennom hvis den gir et bedre (billigere) resultat enn alternativene. Det er dette som i evolusjonær teori kalles seleksjon, og som spiller en hovedrolle i innovasjonsprosesser. For eksempel kan hydrogen erstatte naturgass som oppvarmingskilde i bygninger. Men det kan også elektrisk oppvarming kombinert med varmepumper, som har vært gjennom en rivende utvikling i senere år, og antagelig vil være en rimeligere løsning i de fleste sammenhenger.⁷ Hydrogen kan også brukes til energilagring, men det kan også batterier, en annen teknologi i rask framgang, og med bedre energi-økonomiske egenskaper. Det betyr likevel ikke at det ikke finnes anvendelsesområder hvor hydrogen kan komme til å spille en rolle framover. I tillegg til industrielle prosesser, hvor det allerede er et marked for hydrogen, er de to mest aktuelle områdene maritim sektor og luftfarten. I begge tilfeller er det forventet at batteridrift vil kunne bli et alternativ på kortere avstander, men at andre typer drivstoff (med nullutslipp) vil måtte erstatte fossilt brensel på lengre avstander. Det pågår allerede en god del eksperimenter – innovasjon – for å lære mer om hva som vil være mest hensiktsmessig i de ulike tilfellene. Hydrogen er et av alternativene, men gassen har et veldig stort volum, som kan gjør den mindre egnet. I likhet med naturgass kan hydrogen komprimeres gjennom nedkjøling, men det er en kostbar og energikrevende prosess. Hydrogen kan også kombineres med andre stoffer til nye gasser eller væsker som er lettere å transportere og utnytte. En mulighet som det ofte pekes på, er ammoniakk, en kombinasjon av hydrogen og nitrogen. Fordelen er blant annet at det allerede finnes etablerte internasjonale transport- og forsyningskjeder for dette (ammoniakk brukes i dag blant annet som råstoff for kunstgjødsel). Hydrogen kan også kombineres med karbon til gasser eller væsker som kjemisk er identiske med fossile brensler som brukes i dag, som metan, metanol eller flybensin, men hvis dette skal være forenelig med nullutslipp, må karbonet enten stamme fra biologiske prosesser (som binder karbon fra atmosfæren) eller høstet fra atmosfæren på annen måte (f.eks. gjennom såkalt direct air capture, DAC, som i dag er svært dyrt). Et alternativ til hydrogenbasert drivstoff, spesielt i luftfarten, er drivstoff utstvunnet fra biologisk materiale. Dette skjer allerede i en viss utstrekning, men problemet har vært at områder som er velegnet for å produsere biologisk materiale til produksjon av biodrivstoff, som regel også er velegnet for å produsere mat til en økende befolkning. Så dersom biodrivstoff skal være bærekraftig, må man finne måter å produsere det på som ikke kommer i konflikt med matproduksjon. Det er derfor knyttet betydelig usikkerhet til i hvilken grad produksjonen av biodrivstoff kan skaleres opp for å møte behovet for nullutslippsdrivstoff, og hva kostnadene i så fall vil bli.

Hvordan det grønne skiftet ble til

I det følgende skal vi gå nærmere inn på hvordan noen av de mest sentrale elementene i det globale grønne skiftet har blitt til, med særlig vekt på kjerneteknologiene i det grønne skiftet, vindkraft og solenergi. I tillegg har vi valgt å inkludere en energi-brukende sektor, elektriske biler, og en nært forbundet infrastruktur-teknologi, batterier.

Batteridrevne biler

Mange tenker på elektriske biler som noe nytt, men det faktiske forhold er at biler med elektromotorer var vanlige lenge før biler med forbrenningsmotorer. For eksempel var det flere elektriske biler enn biler med forbrenningsmotor i USA rundt 1900. En entusiastisk pådriver for elektriske biler var oppfinneren Thomas Edison, her avbildet med en elektrisk bil i 1913 (figur 7).

Elektriske biler hadde mange fordeler: De var stillegående, slapp ikke ut eksos, og de var enkle å bruke. Datidens bensindrevne biler, derimot, bråkte, forurenset og måtte sveives i gang, og man måtte gire i ett sett. Ikke rart at mange foretrakk elbiler. Men bensindrevne biler hadde et vesentlig fortrinn: lengre rekkevidde, noe som ble viktigere etter hvert som det ble bygget flere, lengre og bedre veier. Bensindrevne biler ble også lettere å bruke etter hvert som tiden gikk, gjennom forskjellige innovasjoner, selvstarter og automatgir for eksempel, og de var også rimeligere i innkjøp enn elbiler. Denne prisforskjellen ble bare større etter hvert, etter at masseproduksjonen av bensinbiler – som Henry Ford ga støtet til – kom igang. Batteribilene ble rett og slett utkonkurrert både på pris og ytelse, og de fleste produsentene av elektriske kjøretøyer la derfor ned virksomheten i løpet av de første tiårene av forrige århundre.

Oppladbare blybatterier ble tilgjengelige i siste halvpart av 1800-tallet, og det var disse som gjorde elektriske biler mulig. Batteriene var imidlertid dyre og tunge, og rekkevidden var heller ikke mye å skryte av – rundt 100 kilometer på det meste. Edison var klar over dette problemet og satset på å utvikle en ny type (alkalisk) batteri som han mente ville være bedre egnet. Men det viste seg i praksis at disse hadde en tendens til å lekke, og rekkevidden var fortsatt langt unna de bensindrevne konkurrentene. Dessuten bidro den nye batteritypen til å gjøre elektriske biler enda dyrere sammenlignet med bensinbiler. Etter hvert ble lekkasjeproblemene til de nye batteriene løst,¹¹ men da hadde bensinbilene allerede blitt dominerende i personbilmarkedet. Batteridrevne kjøretøyer forsvant likevel ikke fullstendig, de ble fortsatt brukt inne i bygninger (der spredning av kullos, CO, ikke er noen god ide), og for enkelte andre formål hvor kort rekkevidde ikke var sett som noen stor hindring.

Når interessen for elbiler økte i flere land på 1980- og 1990-tallet, skyldtes det ikke først og fremst noe stort gjennombrudd i batteriteknologien, men at elbilens fordeler med hensyn til støy og forurensning ble verdsatt høyere. Den amerikanske delstaten Californias såkalte «nullutslippspolitikk» på begynnelsen av nittitallet, karakterisert av ambisiøse målsettinger for reduksjon i forurensning fra biler, kom til å bli spesielt viktig. Et av kravene var at for å få adgang til å selge biler i California, måtte minst to prosent av bilene de solgte være nullutslippsbiler (ZEV). Dette fikk flere store bilprodusenter til å starte utviklingsprogrammer for nye modeller (i praksis elbiler) som kunne tenkes å tilfredsstille kravene. Dette ledet til flere nye elbil-modeller, som for eksempel General Motors «EV 1» (figur 8). Disse var ofte basert på eksisterende bensinbiler, og så derfor ut som «vanlige biler»¹², og med tilsvarende funksjonalitet som disse (bortsett fra rekkevidde). Selv om de gjennomgående ble produsert i et lite antall, vakte de betydelig interesse blant potensielle kjøpere. Men bilprodusentenes egen interesse forsvant nærmest som dugg for solen da noen av dem etter en tid lyktes i å spenne ben for Californias ambisiøse målsettinger på feltet gjennom søksmål i det amerikanske rettsapparatet.¹³ Likevel pekte erfaringene fra disse nullutslipps-modellene framover mot hva som snart skulle komme.

Elbilens akilleshæl hadde hele tiden vært rekkevidde. Utviklingen av litium-ion-batteriet på 1980-tallet skulle imidlertid bidra til å endre dette. Dette nye batteriet, som var lettere og med større energitetthet enn alternativene, ble først kommersialisert av Sony i 1991, og fant i hovedsak anvendelse i bærbar forbrukerelektronikk, pc-er, mobiltelefoner og lignende produkter, som alle opplevde kraftig vekst på denne tiden. Etter hvert skulle det imidlertid også komme til å revolusjonere markedet for elektriske biler. I løpet av noen få år fra 2008 og framover kom flere produsenter, blant annet nykommeren Tesla, men også etablerte aktører som Mitsubishi og Nissan, med nye modeller basert på litium-ion-batterier, og med langt bedre rekkevidde enn tidligere. Det viste seg snart at det var et marked for elbiler, bare funksjonalitet og ytelse var tilstrekkelig. På grunn av elbilens miljømessige fortrinn nøt den også godt av forskjellige støtteordninger i en rekke markeder, og dette bidro også vesentlig til å øke salget. Ikke noe sted var disse støtteordningene større enn i Norge, som av den grunn kom til å bli et foregangsland i overgangen fra fossilbiler til elbiler (Fagerberg, 2022). Kraftig markedsvekst for elbiler og kontinuerlige forbedringer i funksjonalitet og ytelse har siden gått hånd i hånd, og i dag er det en alminnelig antagelse at det bare er et tidsspørsmål før fossilbilen er historie.

Diskusjon

Hva kan vi lære av dette? En ting vi i hvert fall kan enes om, er at grønne teknologier ikke er noe nytt. Vindmøller snurret og produserte elektrisitet, og elbiler rullet rundt på veiene, for mer enn hundre år siden. Det samme gjaldt en rekke andre grønne teknologier som vi ikke har fokusert i detalj på her, som produksjon av hydrogen (og ammoniakk) ved hjelp av grønn elektrisitet, bruk av hydrogen til å drive luftfartøy og så videre. Til og med solcelleteknologi eksisterte da, selv om det fortsatt var på eksperimentstadiet.

Hvorfor ble mange av disse lovende teknologiene lagt i møllposen? Svaret er at de ble valgt bort, fordi det dukket opp alternativer som var billigere og i enkelte henseender bedre, det vi her har kalt det globale fossile skiftet. Det forteller oss noe viktig om innovasjon og samfunnsmessig utvikling. Dersom man ønsker å mobilisere innovasjon for samfunnsmessig endring, som å realisere nullutslippsamfunnet, er det ikke nok å fokusere på utvikling av nye ideer og løsninger. Man må også ha fokus på hva som bestemmer om de nye løsningene kommer i bruk, blir videreutviklet og forbedret, det vil si seleksjonsprosesser.

Hva var det som førte til at de grønne løsningene ble hentet fram igjen? Det var ikke klimakrisen, men en annen krise noen tiår tidligere, knyttet til vestlige lands manglende forsyningssikkerhet på energiområdet. Politikere i mange vestlige land, med USAs daværende president Richard Nixon i spissen, bråvåknet og innså plutselig betydningen av alternative energikilder. Dette ga rom, og midler, til eksperimentering med grønne løsninger for produksjon og bruk av energi. Men like viktig for hva som skjedde var det at disse grønne løsningene ble mottatt med entusiasme av deler av befolkningen. Folkelige bevegelser og grupper, motivert av ønsker om å bekjempe forurensing og miljøødeleggelse og styrke lokal, demokratisk kontroll med energiforsyningen, spilte helt klart en viktig rolle. Bakgrunnen var blant annet utbredt skepsis til kjernekraft på grunn av de alvorlige potensielle skadevirkningene som var blitt klart demonstrert gjennom en serie uhell/ulykker. I de senere år har klimautfordringen, blant annet gjennom FNs klimakonferanser – særlig konferansen i Paris i 2015 og den internasjonale klimaavtalen fra samme år – kommet til som en viktig motiverende faktor. Dette har bidratt til økt oppmerksomhet i mange land om hva som kan gjøres for å møte klimaforpliktelsene, og gitt legitimitet til synspunkter og politikk som det under andre forhold kanskje hadde vært vanskelig å få gehør for.¹⁴ Russlands krig i Ukraina, og energiforsyningsproblemene i kjølvannet av denne, har ytterligere understreket behovet for å få opp farten i omstillingen fra fossil til fornybar energi.

Det har, som demonstrert i denne artikkelen, skjedd en rivende utvikling i grønne teknologier de siste tiårene. Men det er ikke bare teknologien som har utviklet seg, det har også politikk og virkemidler, i gjensidig interaksjon. Da utviklingen begynte på sytti- og åttitallet, var forskningsstøtte og demonstrasjonsprosjekter de virkemidlene politikerne først grep til. Men det ble snart klart at slike grep hadde begrenset effekt (Nemet, 2019). Å gjøre grønn teknologi, som for eksempel vind- og solkraft, konkurransedyktig, krevde radikale endringer i alle ledd i verdikjeden, blant annet framvekst av spesialiserte kapitalvareprodusenter, noe som bare ville bli mulig hvis produksjonsvolumet – og etterspørselen – økte kraftig. Det viktigste grepet for å få til et slikt løft ble å kompensere potensielle kunder for de økonomiske ulempene ved å velge grønne (i stedet for tradisjonelle, forurensende) løsninger. Eksempler på slike etterspørsels-stimulerende initiativer, rettet mot seleksjonsprosessen, er blant annet solpanelsatsingen i Japan, det tyske Energiewende og elbilpolitikken i Norge. Disse tiltakene var forbausende effektive. Det viste seg at når mulighetene først var lagt til rette for å gjøre miljøriktige valg, så var det stor vilje i befolkningen – langt større enn politikere og eksperter hadde forutsett – til å slutte opp om de grønne alternativene. Som nobelprisvinneren Elinor Ostrom har påpekt, er det mange som ønsker å bidra til å løse kollektive miljøutfordringer, selv om de i første omgang kanskje ikke profitterer så mye på det selv (Ostrom, 2010). I dette ligger det en betydelig ressurs for endring av økonomi og samfunn i mer bærekraftig retning. Men det krever at politikerne bevisst satser på å inkludere de som er villige til å engasjere seg i løsningen av utfordringene, framfor å handle over hodet på dem.

Et eksempel på fravær av inkludering, og de negative konsekvenser det kan ha for det grønne skiftet, er utbyggingen av landbasert vindkraft i Norge. I foregangsland som Danmark og Tyskland ble vindkraft på land i stor grad drevet fram gjennom folkelig mobilisering, lokale initiativer og miljøengasjement, hvor lokale eierkollektiver – i Danmark kalt «vindmøllelav» – kom til å spille en viktig rolle.¹⁵ Den sterke lokale forankringen bidro til høy oppslutning i befolkningen om vindkraften. For eksempel er 9 av 10 dansker positive til fortsatt utbygging av vindkraft.¹⁶ I Norge, derimot, ble utbyggingen av vindkraften gjennom vedtak i sentrale organer overlatt til profesjonelle aktører, et flertall av investorene var utenlandske, og den lokale forankringen var svak. Da det etter en tid reiste seg en proteststorm mot vindkraft, var det langt mellom forsvarerne, og den folkelige oppslutningen sank som en stein (Cicero, 2022). Som en konsekvens ble videre utbygging satt på vent. Det er unektelig et paradoks at en grønn, kostnadseffektiv teknologi, som i stor grad har vært drevet fram av miljøinteresser og grønne aktivister i andre land, i brede grupper i Norge assosieres med griske utenlandske kapitalister og rasering av natur. Det skyldes nok ikke først og fremst den aktuelle teknologien, selv om konflikter mellom utbygging og natur ikke skal underslås, men heller den toppstyrte utbyggingsmodellen og mangelen på lokal forankring. Den aktuelle konflikten mellom staten og reindriftsutøvere om vindkraftutbygging er også en illustrasjon på dette. Dersom man skal lykkes i arbeidet for å øke omfanget av grønn elektrisitetsproduksjon i Norge, trenger man en politikk som i langt høyere grad involverer – og ivaretar interessene til – lokalsamfunn og andre berørte parter (Rambelli & Hinsch, 2019).¹⁷

Heller ikke når det gjelder den kanskje mest potente av alle grønne teknologier, solenergi, har alt gått på skinner i Norge. For Norges del er det anslått at solenergi kan generere like mye elektrisitet som norsk vannkraft gjør i dag uten å komme i konflikt med naturhensyn (Mørk, 2022). Men ulike former for regulering legger hindringer i veien for aktører, store som små, som ønsker å satse på solenergi. For eksempel er det lagt restriksjoner på mulighetene for deling av egenprodusert fornybar elektrisitet som i praksis gjør det lite lønnsomt å investere i dette (Thobroe & Lindsetmo, 2023). Resultatet er at Norge ligger langt etter andre sammenlignbare land i utbyggingen solenergi, på tross av at forskning viser at denne teknologien er godt egnet i norsk klima (Vik, 2021). Dette illustrerer et av Freeman og Perez’ sentrale poenger; at reguleringer er som regel tilpasset etablerte teknologier og aktører, og dette vil ofte legge hindringer i veien for spredningen av nye teknologi og bidra til at samfunnet ikke får den nytten av disse som de kunne ha fått.¹⁸ Det var slike hindringer som for over tyve år siden fikk fremsynte tyske politikere til å utvikle et nytt regulerings- og støtte-system for fornybar energi i Tyskland (Energiewende). Dersom potensialet for økt produksjon av grønn elektrisitet i Norge skal utnyttes, krever det omfattende organisatoriske og institusjonelle endringer, blant annet i reguleringen av elektrisitets-sektoren.¹⁹

Man kan undre seg over hvorfor forsøk på å bygge ut ny, grønn elektrisitet har støtt på så store problemer nettopp i Norge, som fra naturens side er svært godt rustet for å utnytte de mulighetene vind- og solkraft gir. Det grønne skiftet er avhengig av at mange aktører på ulike nivåer, det være seg enkeltpersoner, bedrifter eller i forvaltningen, drar i samme retning. Myndighetene har selvfølgelig mange virkemidler, økonomiske, legale og så videre, som de kan bruke for å påvirke aktørenes handlinger (Edler & Fagerberg, 2017). Men en vel så effektiv metode kan være å påvirke aktørenes forventninger. Det er liten tvil om at det er mye lettere å få et bredt sett av forskjellige aktører fra ulike deler av samfunnet til å dra i samme retning hvis de har en felles visjon for hvordan samfunnet vil utvikle seg (Fagerberg, 2017). Selv om det kan være krevende å enes om en slik visjon i et demokratisk system, hvor ulike partier konkurrerer, gir det internasjonale samarbeidet om klimamålene – veien mot nullutslipp – en unik mulighet til å få det til, som EUs «grønne giv» viser. Når dette ikke har lykkes i samme grad i Norge, henger nok det sammen med fossilsektorens betydelige rolle i økonomien og sentrale norske politikeres ønske om å satse videre på dette, symbolisert i slagordet om at fossilsektoren skal «utvikles, ikke avvikles». Hvis alt er bra som det er, hvorfor skal man da engasjere seg i – og akseptere kostnadene (ulempene) ved – nye grønne satsinger? Budskapet blir i beste fall uklart.²⁰

Vi har i denne artikkelen vist at en effektiv måte å fremme det grønne skiftet på er å påvirke de valgene ulike økonomiske aktører står overfor, ved å stimulere dem til å velge grønne løsninger framfor mindre miljøvennlige alternativer. Enkelte er kritiske til dette, fordi det etter deres syn er mer effektivt om man begrenser seg til å legge en avgift på utslipp. Det mest kjente eksemplet på et slikt initiativ er EUs kvote­marked, ETS, hvor avgiften på klimagassutslipp (CO2) blir fastsatt i et marked. Hva er erfaringene med dette virkemidlet? Mellom 2011 og 2018 lå prisen på utslipp per tonn CO2 hele tiden under 10 euro, altfor lavt til å ha nevneverdig effekt. Hadde man ikke hatt andre typer politikk i tillegg, hadde det grønne skiftet og energiomstillingen i Europa antagelig gått mye saktere, og vi hadde vært i en langt vanskeligere situasjon i dag. Så selv om avgift på utslipp av klimagasser er bra, er det altfor risikabelt å utelukkende basere seg bare på ett virkemiddel, som i tillegg har vist seg å være sårbart for lobbyvirksomhet, økonomiske sjokk og implementeringsproblemer, og som heller ikke har oppslutning i enkelte toneangivende land, USA for eksempel. Å kreve at man bare skal bruke et virkemiddel for nå et mål, blir som å tvinge en pianist til bare å spille med en finger.

En annen tradisjonell innvending er at politikere ikke kan vite hvilke løsninger som er de beste på lang sikt. Selv om det kan være en kjerne av sannhet i dette, er det ikke så relevant når det gjelder det globale grønne skiftet. For vi vet hvor vi skal – nullutslippssamfunnet – og vi vet også hva vi må gjøre for å komme dit: Det er å støtte opp om det allerede pågående grønne skiftet, karakterisert av blant annet massiv økning i produksjonen av grønn energi, primært sol- og vindkraft,²¹ omfattende endringer i systemene for distribusjon og lagring av energi, og elektrifisering av prosesser som i dag er drevet av fossil energi og fører til utslipp av klimagasser. Selv om det ikke er så mange år siden verdens land ble enige om nullutslippsmålet, har de ledende økonomiene i verden, blant annet EU, USA og Kina, allerede tatt svært konkrete skritt i denne retningen. Det ville være direkte uansvarlig av norske politikere å ikke ta hensyn til dette i politikkutviklingen. I næringspolitikken gjelder det for eksempel å ha et våkent øye for de mulighetene som det globale grønne skiftet gir for norsk næringsliv, enten det skjer gjennom nyetableringer eller ved omstilling. I innovasjonspolitikken blir det viktig å identifisere viktige aktiviteter i det grønne skifte med stort behov (og potensial) for forbedring og sette inn støtet der. Det er jo ikke slik at selv om retningen er satt, så er det ikke behov for mer innovasjon, snarere tvert om. Batteriteknologi, energilagring generelt og systemer for energistyring, med større rom for lokal involvering og initiativ, kan tjene som eksempler på områder med et stort behov – og potensial – for innovasjon.

Det er imidlertid, som diskutert foran, ikke alt vi vet like mye om. I slike tilfeller er det viktig for politikerne ikke å ta forhastede valg,²² men heller legge opp til eksperimentering med ulike løsninger, gjerne i samarbeid med berørte aktører i inn- og utland, slik at man etter hvert får et bedre kunnskapsgrunnlag for beslutninger. Det gjelder for eksempel hvilken rolle hydrogen kommer til å spille i det grønne skiftet, og hvilke teknologier som kommer til å gjøre jobben i såkalte «vanskelig elektrifiserbare» næringer som internasjonal luftfart og shipping, og tungindustrier som stål og sement. Selv et lite land som Norge kan komme til å spille en viktig rolle i slike innovasjonsprosesser hvis vi velger ut områder hvor vi har spesielle forutsetninger – og behov – for å lykkes. Et slikt område kan for eksempel være maritim sektor, spesielt utenriks sjøfart, hvor Norge har vært – og er – en viktig aktør.

Rundt 80 prosent av de totale klimagassutslippene stammer fra produksjon og bruk av energi. Hvis det pågående globale grønne skiftet, kjennetegnet av massive økninger i produksjon av grønn energi og elektrifisering av prosesser som inntil nå har vært basert på bruk av fossile brensler, lykkes i å eliminere disse utslippene, vil det være et stort skritt i overgangen til nullutslippssamfunnet. Å nå dette innen midten av århundret vil imidlertid kreve en ekstremt rask oppskalering av fornybar energiproduksjon, og svært høye årlige investeringer for dette formålet, mye høyere enn det som har vært vanlig til nå (IEA, 2021). Målet blir lettere å nå hvis det samtidig satses for fullt på energiøkonomisering/-sparing, ikke minst i bygninger, som i dag står for omtrent en tredjedel av det globale energiforbruket og mer enn halvparten av det globale elektrisitetsforbruket. Derfor er innovasjon og spredning av energisparende teknologier, som varmepumper, og politikk som støtter dette, av avgjørende betydning på veien mot netto-null. Adferdsendringer, for eksempel overgang fra bruk av privatbil til kollektivtransport, er også viktige i denne forbindelse. En annen kilde til energisparing er økt satsing på gjenbruk (sirkulær økonomi), som også innebærer adferdsendringer. Sirkulær økonomi er også viktig for å forhindre at det grønne skiftet stopper opp på grunn av mangel på enkelte ressurser (råvarer). Dessuten må de resterende 20 prosent av de globale utslippene, som hovedsakelig stammer fra landbruk, skogbruk og arealbruk, også kuttes, noe som vil kreve økt innovasjon i disse sektorene, supplert med endringer i produksjons- og forbruksmønstre (f.eks. gjennom overgang fra bruk av rødt kjøtt, som har store klimagassutslipp, til en mer plantebasert kost). Overgangen til nullutslippssamfunnet krever med andre ord endringer på mange områder, og politikk som støtter opp om dette. Erfaringene tilsier at det er mange som er ønsker å bidra konstruktivt i slike prosesser, at disse utgjør en betydelig ressurs for endring av samfunnet i en mer bærekraftig retning. Noe av det mest effektive politikere kan gjøre for å nå nullutslippsmålene er å utnytte mulighetene dette gir.