Kartet og terrenget: Israel, Palestina og norsk utenrikspolitikk

Empiri

Et av Hanssen-Bauers (2023, s. 189) sentrale faglige ankepunkter er at min tekst baserer seg på lite empiri. Jeg har ikke, påpeker han, intervjuet noen norske diplomater eller andre «med kjennskap til norsk politikk». Han har rett i at jeg ikke siterer noen slike intervjuer i teksten, men det er feil at jeg ikke har utført dem. Jeg har jobbet med dette feltet i omtrent femten år, og i flere sammenheng er i disse årene, også under Søreides tid som utenriksminister, har jeg hatt lengre samtaler og møter med norske diplomater i Israel, Palestina og i Norge. Det inkluderer med Jon Hanssen-Bauer selv ved flere anledninger. Slike samtaler er bakgrunnsmateriale for min forståelse og, nettopp fordi disse har vært uformelle, kan de ikke refereres til direkte. Dette vet Hanssen-Bauer godt. Samtidig er det akkurat derfor teksten til Hanssen-Bauer blir verdifull som primærkilde.

Det er to hovedgrunner til at kildene jeg gjengir er de offentlige talene (i AHLC, FNs sikkerhetsråd og diverse andre fora). Den første er at disse gir uttrykk for den politikken Norge offisielt førte. Jeg er klar over at det skjer mye på bakrommet og at det der (forhåpentligvis) var runder med kritisk selvgranskning. En slik selvgranskning får ikke noe stort spillerom i politikken med mindre den også frontes offentlig. Jeg skulle veldig gjerne hatt dypere innsikt i disse selvgranskningene. Det er en luksus jeg vanligvis har som historiker når jeg kan vurdere arkivmateriale, men det har jeg altså ikke hatt i dette tilfellet. Det får man vanligvis ikke tilgang til før etter et par tiår.

Den andre grunnen til at jeg primært lener meg på de dokumentene jeg gjør, er at få tjenestefolk er villige til å gå ut «on the record» med en dyptgripende kritisk tilnærming til egen politikk. Hanssen-Bauers tekst blottstiller en del av denne tenkningen på en måte jeg ikke kunne fått til med de kildene jeg har. Det er her den er nyttig som en primærkilde. Det er selvfølgelig umulig å vite hvor representativ Hanssen-Bauer er i Utenriksdepartementet, men han har lang fartstid på dette feltet, og han har innehatt flere viktige posisjoner, blant annet som Norges ambassadør til Israel i perioden 2015–2020. Hans vurderinger må tas på alvor som tungtveiende. Detaljnivået i hans fremstilling av arbeidet i AHLC er spesielt verdifullt og komplimenterer fint min analyse.

Kløften i realitetsbeskrivelse

Vi beskriver begge to en begredelig utvikling, men der hvor jeg ser Norge som et hardtarbeidende vitne til at tostatsprosjektet rakner, ser Jon Hanssen-Bauer en heroisk norsk redningsinnsats som holder håpet i live. Jeg håper selvfølgelig at han har rett, men situasjonen på bakken peker på det motsatte. Det er ikke Norges feil, men det er virkeligheten. Den store utfordringen forblir at tostatsløsningen er den beste, og i praksis den eneste vi har. Hvis den er død, hva da? Jeg har ikke et godt svar, og etter min mening er det ingen som har det. Men i en søken etter gode svar er det viktig at kartet passer terrenget.

De siste årene har det åpnet seg en analytisk kløft mellom hvordan diplomater, i det minste offentlig, og analytikere beskriver situasjonen på bakken. En lang rekke politiske analytikere, forskere og menneskerettighetsorganisasjoner bruker varianter av begrep som «apartheid» (Al-Haq, 2022; Amnesty International, 2022; B’Tselem, 2021; Human Rights Watch, 2021) eller énstats-realitet (Barnett et al., 2023a, 2023b; Beinart, 2020). De anerkjente statsviterne Marc Lynch og Shibley Telhami (2021) har i flere runder utført meningsmålinger blant Midtøsten-forskere om temaet. I 2021 fant de at 65 prosent mente at situasjonen kunne beskrives som en «énstats-realitet som kan sammenlignes med apartheid», mens 57 prosent mente at tostatsløsningen ikke lenger var mulig. Da undersøkelsen ble gjentatt i 2023 var andelen steget til 68 og 63 prosent (Lynch & Telhami, 2023). Dette er ikke et samlet fagmiljø, men det er en bemerkelsesverdig dreining i retning av slike konklusjoner blant faglige tungvektere. Slike vurderinger, når det kommer fra så tunge faglige miljøer, kan ikke avfeies som rent politiske standpunkt, slik både Søreide (Fransson, 2023) og Hanssen-Bauer (2023, s. 202–203) forsøker å gjøre.

Selv Hanssen-Bauers hovedkilde (Makovsky, 2022, s. viii) i kritikken mot mitt postulat om at tostatsløsningen døde i disse årene, gjør det tydelig at «it is not politically possible to resolve the Israeli-Palestinian conflict through the negotiated establishment of a Palestinian state in the immediate or even the medium term». Forskjellen dreier seg om hva slags konklusjon vi trekker på lang sikt. Her hevder Makovsky at selv om befolkningsveksen i de israelske bosettingene har vært på omtrent seksti prosent siden 2009, er ikke befolkningsmengden som bor i disse bosettingen det som står i veien for en løsning. Det som er relevant, mener han, er størrelsen på det geografiske fotavtrykket til bosetterne øst for muren.

Det er flere problematiske aspekter her. Det første er implikasjonen om at bosetterne vest for muren ikke er et hinder for tostatsløsningen. Forhandlingene mellom PA og Israel har pekt i retning av at de store bosettingsblokkene vest for muren kan bli del av Israel gjennom gjensidig anerkjente landbytter, men jo mer de vokser, jo vanskeligere er dette å få til. Også de er ulovlige i henhold til internasjonal lov, så det er uheldig å ha som utgangspunkt at deres vekst ikke er problematisk. At en tidligere norsk diplomat er så tydelig på at han tenker det, gir oss en innsikt vi ikke får gjennom de offentlige kildene jeg har brukt.

Et annet omstridt poeng her, er størrelsen på dette fotavtrykket. Allerede i 2007 estimerte Verdensbanken at det totale settet av israelske restriksjoner gjør at palestinere kun har tilgang til femti prosent av Vestbredden (World Bank, 2007). Det som skjer på bakken er ikke bare økende israelsk kontroll, men en palestinsk territoriell fraksjonering. En uavhengig palestinsk stat er betinget av at territoriet kan henge sammen. Dette er et typisk eksempel på hvordan samme empiri kan føre til motsatte slutninger. Hanssen-Bauer (2023, s. 200) vil ha det til at norsk politikk er at «prioritet gis til å løse spørsmålene om territoriet og grensene før det er for sent». Det er en fin målsetting, men min konklusjon er dessverre at vi har passert det punktet. Det er teoretisk mulig å reversere, men det er ikke i den retning politikken beveger seg.

Trump og tostatspillarene

Trump-planen, kombinert med andre konkrete amerikanske politiske skifter som skjedde under Trump-administrasjonen, var ødeleggende for at en tostatsløsning er realiserbar i overskuelig framtid. Hanssen-Bauer beskriver mange av de samme politiske hendelsene som meg, men trekker andre konklusjoner. Han viser at Trump åpnet for at Israel kunne annektere sytti prosent av område C. For å sette dette i en territoriell kontekst, utgjør område C seksti prosent av Vestbredden (B’Tselem, u.å.). Trumps fredsplan la opp til at Israel kunne beholde alle sine bosettinger, også utpostene, og støttet den fullstendige annekteringen av hele Stor-Jerusalem. Hanssen-Bauer presenterer dette som en forhandlingsposisjon. Men utenriksminister Mike Pompeo skiftet faktisk USAs standpunkt om de israelske bosettingene til at de ikke var et brudd på internasjonal lov, helt uavhengig av fremgang i forhandlinger (BBC, 2019). Når Hanssen-Bauer (2023, s. 190) insisterer på at «amerikanerne fastholdt [...] den politiske støtten til tostatsløsningen», leser vi implikasjonene av slik politikk helt forskjellig. Vi er også helt uenige om returrettsprinsippet, som er både nedfelt i FN-resolusjon 194 og i generell internasjonal flyktninglovgivning (Albanese & Takkenberg, 2020, s. 345–375). Som norsk diplomat kan man ikke fornekte internasjonal lov utelukkende fordi Israel mener den ikke er gjeldende.

Som et avsluttende poeng vil jeg fremheve at teksten til Hanssen-Bauer antyder at mitt bruk av begrepet «vitne» er vanskelig å svelge fordi det har den uheldige implikasjon at man bare stod og så på. Det var ikke min intensjon, men jeg skjønner at det kan tolkes slik. Mitt syn er at norske diplomater jobber hardt, målrettet og at de jobber for en viktig sak. De spiller også en relativt stor rolle, spesielt som leder for AHLC, men de siste (ti)årene har de jobbet i så sterk motvind at de strukturene og aktørene som ikke har ønsket tostatsløsningen har vunnet til slutt. Min kritikk er ikke primært mot Norge som aktør eller mot konkrete ting Norge har gjort (eller ikke gjort), men det reflekterer et ønske om at debatten om veien videre må føres basert på en felles realitetsorientering. Det nytter ikke å bare si at alle egentlig ønsker tostatsløsningen, når sentrale aktører daglig jobber aktivt mot en slik løsning.