Akademisk frihet og sikkerhet i fare? Finlands forskningssamarbeid med autoritære stater

Nasjonal politikk

Det er to viktige dokumenter som fastsetter Finlands politikk overfor Kina og som setter rammer for samarbeidet. Det første er Finlands statlige handlingsplan for Kina (2021), ofte bare kalt «Kina-strategien». Den anerkjenner Kina som «den nest viktigste partneren for økonomisk samarbeid utenfor EU», men advarer også mot «å skape skadelige strategiske avhengigheter» (Kallio, 2023). Den viser til problematikken rundt «innstramming i det politiske klimaet og svekkelse av menneskerettighetssituasjonen», og «økt påvirknings- og etterretningsaktivitet» (Kallio, 2023).⁴ Handlingsplanen omtaler kort utdannings- og forskningssamarbeid, og sier at Finland vil «bygge opp partnerskap og fremme overføring av teknologikompetanse fra Kina til Finland, spesielt på områder der Kina er et foregangsland» (MFA, 2021). Dette tilsier at det bør legges til rette for kunnskapsoverføring fra Kina til Finland. Det vises videre til «restriksjoner i prinsippene om åpen forskning» og «de særlige ulempene og risikoene i det kinesiske drifts- og forretningsmiljøet» (eksempelvis begrensninger for bruk av data og informasjonsnettverk). Videre sier strategien om at man må være forberedt på «etterretningsrisiko, virkningene av teknologisk supermaktrivalisering» og på «å gjennomføre forsknings-, utviklings- og innovasjonssamarbeid med Kina på en måte som beskytter akademiske og europeiske verdier, prinsipper og praksis» (MFA, 2021).

Som oppfølging av handlingsplanen, introduserte det finske utdannings- og kulturdepartementet i desember 2021 anbefalinger for akademisk samarbeid med kinesiske partnere. Disse anbefalingene utgjør det andre sentrale politiske dokumentet. Ifølge intervjudataene startet prosessen med å utarbeide anbefalingene allerede i 2018, og var en del av diskusjonene knyttet til et rundebordseminar om Kina, organisert av departementet, hvor vitenskapsutsendingen stasjonert i Beijing også var aktiv i diskusjonene. Rundebordet omfattet forskere, ledere knyttet til internasjonalisering og viserektorer fra institusjoner for høyere utdanning, samt representanter for forskningsinstitutter og andre departementer.

Utgangspunktet for anbefalingene er betydningen av samarbeid med Kina, som følge av landets stadig sterkere stilling globalt. Samtidig viser dokumentet til EUs definisjon av Kina som en samarbeidspartner, en økonomisk konkurrent og en systemisk rival, og belyser problematiske sider forbundet med Kina, som forskningsfrihet, regler for samarbeid, menneskerettigheter, immatrikulere rettigheter, bruk av forskningsresultater og datahåndtering (MoE, 2021, s. 7).

Dokumentet omtaler tre typer utfordringer eller risikoer: verdiforskjeller, sikkerhets- og geopolitisk konkurranse, samt konkurranseevne. Verdiforskjellene er knyttet til akademisk frihet, universitetenes autonomi og forholdet mellom forskning og staten og kommunistpartiet. Ifølge dokumentet har kommunistpartiet økt sin kontroll over institusjonene for høyere utdanning, og akademisk samarbeid er blitt politisert. Det vises til at samfunnsvitenskapelige temaer er spesielt utfordrende å ta opp, ettersom Kina begrenser offentlig debatt og tilgang til internasjonale publikasjoner, og kontrollerer internettrafikk (MoE, 2021, s. 10).

På det sikkerhetspolitiske området peker anbefalingene på integrering av sivil og militær teknologi (eller doble bruksområder) som en stor utfordring for trygt forskningssamarbeid. Dokumentet peker også på kinesisk etterretningslovgivning, som fastsetter at alle kinesiske organisasjoner, selskaper og enkeltpersoner kan bli pålagt å bistå etterretningstjenestene (MoE, 2021, s. 10–11). Når det gjelder Finlands konkurranseevne, påpeker dokumentet at Kina har tilgang til europeiske forsknings-økosystemer, samtidig som landet legger begrensninger på overføring av data og vestlige lands tilgang til det kinesiske markedet. Relasjonen bygger derfor ikke på likhet og åpenhet. I tillegg bør forskere være oppmerksomme på mulige problemer med å overføre forskningsresultater til Finland (MoE, 2021, s. 11).

Den økende bevisstheten om sikkerhetsrisikoen forbundet med samarbeid med kinesiske partnere er også blitt tatt opp i finske medier. Dette gjelder blant annet i reportasjer om Finland-baserte forskere som har forbindelser til det kinesiske militæret (YLE, 2022a), og om frysingen av samarbeidet rundt Arctic Space Centre (Tekniikka & Talous, 2022). Ifølge en undersøkelse (YLE, 2024) har finske selskaper også endret sin oppfatning av Kina. Stadig flere finske selskaper oppfatter Kina som en trussel snarere enn en mulighet, og noe av dette er knyttet til økende innblanding fra kommunistpartiet og Kinas mer aggressive geopolitiske opptreden. Dette vil nok også få betydning for forskningssamarbeidet sin framtid.

På universitetsnivå finnes det ulike retningslinjer. Helsingfors universitet fattet i 2022 en tilsvarende beslutning som i Sverige og Danmark, og avsto fra å fornye sin avtale om Konfucius-instituttet med det kinesiske Renmin University og la dermed ned instituttet (YLE, 2022b). Synspunktene hos Kina-eksperter som ble intervjuet for denne artikkelen, varierte fra at det var feil å åpne instituttet i utgangspunktet, til at det var feil å legge det ned. De fleste mente imidlertid at det var en klok beslutning å avslutte samarbeidet under de rådende forholdene.

Kina-ekspertenes hovedargumenter

Det finnes fem hovedargumenter fra intervjuene. Det første er at forskningssamarbeidet med Kina har endret seg drastisk, både i omfang og type, og også i lys av finsk politikk og praktisk tilrettelegging. Som en representant for departementet hevdet i et intervju, har Finland enten holdt døren på vidt gap eller stengt den helt. Det ble hevdet at Finland har gått fra en situasjon der alt samarbeid med Kina ble ønsket velkommen, til den motsatte ytterligheten, der nytt samarbeid ikke blir startet, eller kun med ekstrem forsiktighet. Det bør imidlertid nevnes at i motsetning til noen nordiske institusjoner, har finske institusjoner ikke sluttet å ta imot stipendiater fra Chinese Scholarship Council. De fagfeltene der Finland fortsatt oppfordrer til samarbeid, inngår i de globale nettverkene som ble nevnt i starten av artikkelen. Det gjelder blant annet innen helse og utdanning, og også design, industridesign og studier av atmosfæren.

Som årsak til de store endringene, nevnte intervjuobjektene Kinas egne innenriks- og utenrikspolitiske grep og politiske utviklingstrekk globalt. Det siste gjaldt i hovedsak USAs politikk overfor Kina, spesielt i Trump-perioden, da Kina noen ganger ble framstilt som en eksistensiell trussel, men ble også nevnt i tilknytning til Russlands invasjon av Ukraina (og mulige sammenlikninger med spørsmål relatert til Taiwan). I tillegg nevnte intervjuobjektene undertrykkelse av minoriteter og innskrenket ytringsfrihet, og ikke minst kommunistpartiets innblanding i høyere utdanning og forskning.

Noen intervjuobjekter trakk fram at stadig flere temaer blir ansett som «følsomme» i Kina, slik at nesten alt kan defineres som politisk sensitivt. Intervjuobjektene speiler sånn sett beskrivelser fra forskningslitteraturen om kommunistpartiets inngripende styring og innskrenking av akademisk frihet de siste årene (Jiang, 2023; se også Owen, 2020; Perry, 2015). I intervjuene hevdet noen at den økte innblandingen startet allerede i 2012, mens andre mente den kom først etter 2017, etter Xi Jinpings andre periode som generalsekretær i kommunistpartiet. Det ble imidlertid også gitt uttrykk for at kommunistpartiets innblanding og mangelen på akademisk frihet ikke er noe nytt i seg selv, men at partiet har fått nye verktøy for kontroll, som bruk av overvåkingskameraer. I tillegg ble en mer aggressiv utenrikspolitikk fra Kinas side gitt som eksempel på endringer, knyttet til blant annet Sør-Kina-havet og fenomenet wolf warrior diplomats.

Det andre hovedargumentet framhever den økte bevisstheten omkring sikkerhetsrisikoer. Disse risikoene gjelder både personlig sikkerhet og nasjonal sikkerhet. Mens man tidligere var oppmerksom på risikoen for industrispionasje, er det i dag en større bekymring for at forskning kan brukes til doble (både sivile og militære) formål, og for at det kan gis tilgang til personopplysninger og profilering av forskere. De to sistnevnte punktene er svært relevante for samfunnsvitenskap. Bevisstheten om disse spørsmålene kan ses i sammenheng med de Kina-relaterte anbefalingene fra departementet, som gir et grunnlag for vurderinger og beslutninger. Noen intervjuobjekter var imidlertid bekymret for at ikke alle som samarbeider med Kina, er klar over disse anbefalingene. Men i intervjuene ble også uttrykket «hysteri» brukt, og det ble gitt uttrykk for at det nå er for mye «prat om risiko».

Det tredje hovedargumentet er at vi bør fortsette forskningssamarbeidet med Kina, til tross for utfordringer og risikoer. Det ble oppgitt tre hovedgrunner til dette: For det første er Kina for viktig til å utelukke fra forskningssamarbeid, og vi har fortsatt noen felles interesser. Intervjuobjektene pekte stort sett på de samme fagområdene for fortsatt samarbeid, som er mindre problematiske med hensyn til sikkerhet og akademisk frihet: klima, klimaendringer og andre miljø- og økologirelaterte fagområder, helse og omsorg og utdanning. For det andre trenger vi kunnskap om hva som skjer i Kina. For det tredje er det mye å lære av Kina, ettersom landet på mange teknologiområder ligger langt foran Finland.

Når det gjelder det tredje argumentet, ga enkelte uttrykk for et tilleggs- eller sekundært argument: at det er umulig å ha reelt forskningssamarbeid innen samfunnsvitenskap med forskere basert i Kina. De framholdt at samarbeid kan sette forskningsintegritet og akademisk frihet i fare, kreve for mange kompromisser eller føre til selvsensur, eller bli en trussel mot enkeltpersoners sikkerhet. Det ble imidlertid også hevdet at det fra finsk side finnes interesse for samarbeid innen samfunnsvitenskap og humaniora, men at man fra kinesisk side begrenser samarbeid om politisk sensitive temaer. Til tross for disse synspunktene ville ikke de aktuelle intervjuobjektene underkjenne uformell kunnskapsutveksling med akademikere i Kina. Noen av de intervjuede forskerne har dessuten sampublisert med kinesiske akademikere basert utenfor Kina.

Et annet og relatert argument var at vi ikke bør samarbeide på områder som kan innebære en sikkerhetsrisiko, derunder forskning som kan brukes til militære formål. Herunder framsatte noen også et sekundært argument, om at vi ikke bør ha samarbeid innen kritiske fagområder, som kritiske naturvitenskapelige fag, også medisin.

Det fjerde hovedargumentet, med tilknytning til det tredje hovedargumentet, er at vi i Finland må ta vare på kompetansen og kunnskapen om Kina. Intervjuobjektene var bekymret for at negative bilder av Kina ikke bare vil føre til mindre forskningssamarbeid, men også redusere studenters interesse for utveksling til Kina og for å lære kinesisk.

Et femte argument er at vi ikke kan stemple alle kinesere som spioner (til tross for en problematisk etterretningslovgivning). Intervjuobjektene advarte om faren for å «demonisere» kineserne eller tillegge dem «rasebestemte» egenskaper. Dette ble nevnt i sammenheng med diskusjoner om risikoer. Risikoene ble ikke fornektet, men de ble heller ikke betraktet som altomfattende. De aktuelle forskerne pekte på at det er nødvendig å fortsette samarbeid med Kina, både med hensyn til Finlands interesser og for å kunne løse globale utfordringer.

Nasjonal politikk

Finland har i en periode på 2000-tallet hatt gode naborelasjoner til Russland, med aktivt samarbeid over landegrensene i form av både handel og kulturelle forbindelser (Laine, 2014; Russia Action Plan, 2009). Dette gjaldt iallfall fram til 2014, og samarbeidet innen utdanning og forskning fortsatte helt fram til februar 2022.

I de første ti årene etter 2000, var både finske myndigheter og næringsliv interessert i såkalt Russland-kompetanse, som dels kunne oppnås via akademisk samarbeid med russiske institusjoner for høyere utdanning (Jänis-Isokangas, 2017; Mustajoki, 2007). I utdannings- og kulturdepartementets internasjonaliseringsstrategi for 2009–2015,⁵ ble for eksempel etterspørselen etter kompetanse på Russland begrunnet med det voksende markedet i Russland og landets rolle innenfor kultur og vitenskap (Jänis-Isokangas, 2017).

Til tross for annekteringen av Krym, krigen i Øst-Ukraina, et mer autoritært styre og sterk begrensning av akademisk frihet (Zavadskaya & Gerber, 2023), videreførte finske institusjoner sitt samarbeid innen utdanning og forskning også i tidsrommet fra 2014 til 2022. Dette tok imidlertid helt slutt etter Russlands fullskala-invasjon av Ukraina i februar 2022. EU innstilte alt samarbeid, og det finske utdannings- og kulturdepartementet fulgte opp med en anbefaling om å legge alt institusjonelt samarbeid innen høyere utdanning og forskning på is (om Norges politikk, se Fjæstad og Gåsemyr i dette fokusnummeret).⁶

Finske institusjoner fulgte departementets anbefaling og innstilte alt institusjonelt samarbeid. De offentliggjorde også sine egne retningslinjer, som startet med å fordømme Russlands krig mot Ukraina og uttrykke støtte til Ukraina og landets akademiske miljøer. De fleste universitetsretningslinjene er korte og viser til utdannings- og kulturdepartementet sine retningslinjer og EUs politikk. De fastslår i første rekke at alt eksisterende institusjonelt samarbeid med Russland (og Belarus) er lagt på is, og at ingen nye samarbeidprosjekter kan starte. Eksempler på slike retningslinjer omfatter de som ble publisert ved Aalto-universitetet, Hanken, LUT University, Uniarts, Universitetet i Øst-Finland, Universitetet i Oulu og Universitetet i Vasa (inngår i referanselisten). Noen av disse universitetene referer på sine nettsider til interne intranettsider, som kan ha mer detaljerte retningslinjer for intern bruk.

Helsingfors universitet, Universitetet i Jyväskylä, Universitetet i Åbo, Tammerfors universitet og Åbo Akademi publiserte mer omfattende og detaljerte og offentlig tilgjengelige retningslinjer. De omfatter forbud mot, eller anbefalinger om ikke å be personer tilknyttet russiske institusjoner om å være ph.d.-opponenter eller eksterne sensorer, eller delta i tilhørende arbeid. Universitetet i Tammerfors ser ut til å ha de mest restriktive retningslinjene. Disse fastsetter for eksempel at medforfatterskap ikke er tillatt, ikke engang for å ferdigstille allerede pågående sampubliseringsprosjekter. Dessuten skal forskere ved Universitetet i Tammerfors, i egenskap av å være representanter for universitetet, ikke ha noen kontakt med forskere tilknyttet russiske institusjoner (se viserektor Visakorpi i Ylioppilaslehti, 2022). Universitetet i Tammerfors ba også æresdoktorer og æresprofessorer ved russiske og belarusiske institusjoner om å frasi seg disse titlene. Helsingfors universitet og Åbo Akademi anbefalte at man ikke engasjerer seg i nye medforfatterprosjekter og heller ikke inviterer noen forskere med russisk tilknytning til aktivitet ved sine institusjoner.

Begrunnelsene for de restriktive retningslinjene handler om å vise støtte til Ukraina og sikre at aktivitetene ikke på noen måte kan være til fordel for det russiske regimet eller institusjoner som støtter regimet. Noen av restriksjonene begrunnes også ut fra sikkerhetsmessige hensyn, derunder at finske universitet ikke tillater bruk av deres VPN i Russland, ikke tillater tilgang til sine universitet sine databaser fra Russland eller ikke tillater arbeid fra (remote work) Russland. Universitetet i Jyväskylä er det eneste som uttrykkelig oppfordrer sine ansatte til å fortsette person-til-person-samarbeid, i tråd med utdannings- og kulturdepartementet sin uttalte linje (se Atte Jääskeläinen fra departementet i Ylioppilaslehti, 2022).

I tillegg til forskjeller i politiske retningslinjer, er det ulik praksis ved universitetene når det gjelder forsker-til-forsker-samarbeid og -kommunikasjon. Det ser vi av resultatene fra spørreundersøkelsen blant russlandsforskere i Finland.

Russland-ekspertenes hovedargumenter

Synspunktene fra Russland-eksperter om potensialet for samarbeid var delt langs to linjer, i to argumenter som kan ses i sammenheng eller som en motsetning. Det første argumentet tilsier at vi bør unngå alt samarbeid med Russland så lenge krigen pågår, samt etter krigen også, dersom det ikke forekommer et maktskifte. Det andre argumentet framholder at vi bør forsøke å samarbeide mer med personer i Russland som er i opposisjon til krigen. En respondent i undersøkelsen uttrykte, med referanse til det siste argumentet, et ønske om mer autonomi, at «våre egne erfaringer og kunnskaper bør fungere som en garanti for at ‘gode’ forskere fra Russland inviteres til å samarbeide». Videre mente respondenten at «tilknytning ikke bør være så viktig, siden ikke alle på [et nevnt russisk universitet] støtter krigen og Putins regime.»

I spørreundersøkelsen uttrykte respondentene frykt for at russiske akademiske miljøer vil bli isolert, som kan bidra til å gjøre dem til «propagandistiske ‘pseudoforskningsmiljøer’ av sovjetisk type». I tillegg ba noen respondenter om støtte til den politiske opposisjonen, og til å opprettholde person-til-person-kontakt med dissidenter som opplever undertrykkelse fra den autoritære, russiske staten.

Med referanse til det første argumentet, mente noen respondenter at man ikke bør starte opp igjen med noe samarbeid før Russland stopper sine «imperialistiske kriger og forlater de okkuperte områdene». Liknende argumenter ble framholdt av Kina-forskere, hvorav noen ønsket mer samarbeid med liberalt orienterte kinesere, mens andre manet til varsomhet med alt samarbeid.

På samme måte som Kina-ekspertene bekymrer seg for framtiden for Kina-kompetanse i Finland, var alle respondentene i Russland-undersøkelsen enige om at det stadig er behov for kunnskap om Russland. Dette ble typisk begrunnet med behovet for å «kjenne sin fiende». Det var referanser i spørreundersøkelsen til strategisk viktige områder eller temaer, inkludert nasjonale sikkerhetsspørsmål, Russlands status som atommakt, klimaspørsmål, økonomi og lovgivning. Respondentene viste også til viktigheten av å forstå mangfoldet i Russland, også når det gjelder ulike minoriteter og subkulturer.

Med henvisning til de nasjonale og institusjonelle retningslinjene, som er beskrevet over, framsatte respondentene i spørreundersøkelsen et tredje argument: at de er usikre på hva som er tillatt og ikke tillatt når det gjelder mulig samarbeid. Det var tvil om hvorvidt departementets eller universitetets anbefalinger var «myke» anbefalinger eller «harde», bindende regler. Det bør også bemerkes at flertallet av respondentene ikke visste hvorvidt eller hvordan etterlevelsen av disse retningslinjene blir kontrollert. Som påpekt over, har de institusjonelle retningslinjene i noen tilfeller variert fra universitet til universitet. I tillegg kan det ha blitt kommunisert mer detaljerte retningslinjer for forskere utenfor det offentlige rom.

Ifølge svarene fra spørreundersøkelsen forbød Universitetet i Øst-Finland all kommunikasjon med Russland-baserte forskere via universitetets e-post-system. Det har heller ikke vært tillatt å invitere noen fra Russland. Retningslinjene ved Helsingfors universitet anbefaler å ikke invitere forskere med russisk tilknytning, men det har i praksis vært mulig å invitere russiske forskere til konferanser og som gjesteforskere, så lenge de deltar som privatpersoner uten å angi noen institusjonell tilknytning. Det bør bemerkes at innstramminger i russiske lover og generelt mer skeptiske holdninger til internasjonalt samarbeid i Russland, har allerede gjort mange Russland-baserte forskere redde for å ha kontakt med utlendinger, spesielt fra NATO-land og land som er stemplet som «uvennlige stater».