Finland som fullt integrert nordisk EU-medlem: Erfaringer fra de siste ti år

Innledning

I EU-sammenheng blir Finland ofte beskrevet som det mest integrasjonsvillige av de nordiske landene. Mens Island og Norge har valgt å stå utenfor EU og satset på medlemskap i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), gikk Finland inn i EU i 1995 hovedsakelig av økonomiske og sikkerhetspolitiske grunner. Først og fremst spilte de sikkerhetspolitiske gevinstene en mer utslagsgivende rolle i Finland enn i Sverige og Østerrike, som også gikk med i EU i 1995. Til forskjell fra de andre nordiske EU-medlemmene Danmark og Sverige valgte også Finland å gå over til den felles valutaen da den ble lansert i 1999. Sammen med et konstruktivt engasjement i EUs beslutningsprosesser mente man at dette ville øke Finlands innflytelse som et relativt lite EU-medlem i en utvidet union. Innføring av euroen ble også vurdert å gi enkelte sikkerhetspolitiske gevinster knyttet til de dype gjensidige avhengighetsforholdene som ble etablert gjennom en felles valuta og sentralbank.

I det siste tiåret og tidligere har EUs politiske agenda i stor grad vært styrt av større kriser, men også av reformer og politikk rettet mot håndteringen av dem. Storbritannias beslutning om å forlate unionen fremhevet behovet for å konsolidere EU, men har også styrket det politiske samholdet blant medlemslandene. I den senere tid har EU også lykkes med å håndtere nye kriser, som covid-19-pandemien og Russlands angrepskrig i Ukraina, både raskere og mer besluttsomt. Samtidig har EU startet både et grønt og et digitalt skifte som tar sikte på å omforme grunnlaget for unionens økonomi. Krisene i EU og de tilknyttede reformene har imidlertid forsterket de politiske skillelinjene innenfor og mellom medlemslandene og ført til fremvekst av ulike typer av euroskepsis og populisme. Dette gjelder også Finland. Samtidig har den forsterkede strategiske rivaliseringen mellom stormaktene på det økonomiske området, et aggressivt Russland og dårligere utsikter for internasjonal sikkerhet fremhevet EU-medlemskapets betydning for å fremme og sikre Finlands økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser i Europa og verden for øvrig.

Denne artikkelen vurderer Finlands erfaringer med EU-medlemskapet over de siste ti år. Den vil fokusere på tre hovedområder av EUs politikk: (i) EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, (ii) ØMU og det indre markedet og (iii) EUs grønne skifte. Artikkelen vil deretter drøfte hvordan utviklingen i EU har påvirket det finske parlamentariske demokratiet. Den analytiske rammen for artikkelen trekker på litteraturen om europeisering (Cowles et al., 2001; Featherstone & Radaelli, 2003). Mer spesifikt vil analysen av det tilpasningspresset som følger med EU-medlemskapet og projeksjonen av nasjonale interesser og prioriteringer til EU-nivået (se Börzel, 2002; Raunio & Wiberg, 2010; Wong & Hill, 2011) gi en ramme for analysen av Finlands innsats innenfor EU i de siste ti årene.¹ Artikkelen benytter hovedsakelig sekundære kilder angående Finlands politikk overfor EU. I tillegg blir det benyttet primære kilder i form av offisielle dokumenter og politiske erklæringer.

EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk

Forholdet mellom finsk sikkerhetspolitikk og EUs sikkerhetspolitiske aktørrolle og karakter har vært et av hovedtemaene i den akademiske litteraturen om Finlands EU-medlemskap. Europeiseringen av Finlands utenriks- og sikkerhetspolitikk har blitt bredt drøftet med henblikk både på tilpasningen til EU-medlemskapet og utviklingen av EUs utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk og projeksjonen av Finlands sikkerhetspolitiske interesser og prioriteringer på EU-nivå (Haukkala & Ojanen, 2011, 2017; Jokela, 2011; Palosaari, 2011; Pesu 2019; Pesu et al., 2020; Raunio & Tiilikainen, 2003). Selv om medlemskapet i seg selv krevde omfattende tilpasning – en full samordning med EU politisk og økonomisk, kombinert med fortsatt militær nøytralitet – ble den tidligere politikken for blokkuavhengighet gjenspeilet i Finlands tilnærming til EUs rolle som et sikkerhetsfellesskap. I de første årene av medlemskapet arbeidet Finland hardt for å rette EUs fremvoksende sikkerhets- og forsvarspolitikk mot krisehåndtering og sikret en klargjøring av EUs bestemmelse om gjensidig bistand (TEU 42:7), som fastsetter at denne forpliktelsen ikke påvirker de enkelte medlemmenes egen sikkerhets- og forsvarspolitikk. Finlands forbehold har imidlertid avtatt, og over det siste tiåret har Finland blitt et av medlemslandene som mest aktivt understreker behovet for både å konkretisere artikkel 42:7 og fordype EUs forsvarssamarbeid. Analyser i litteraturen om europeisering antyder også at som EU-medlem har Finland lykkes i å beholde en viss handlefrihet i utenrikspolitikken, spesielt i landets bilaterale relasjoner med Russland, og i å påvirke EUs felles politikk overfor Russland.

Finlands prioriteringer med henblikk på arten av og rollen til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk endret seg allerede før Russlands annektering av Krym-halvøya i 2014. Regjeringens rapport om Finlands sikkerhets- og forsvarspolitikk for 2004 erstattet militær alliansefrihet som et av de grunnleggende trekkene ved finsk sikkerhets- og forsvarspolitikk med en knappere formulering der Finland beskrives som et militært alliansefritt land (Prime Minister’s Office, 2004). Rapporten for 2009 utelot det siste og erklærte at Finland ikke er medlem av noen militær allianse (Prime Minister’s Office, 2009). Selv om disse omformuleringene kan betraktes som et resultat av et økende tilpasningspress fra EU, kan de også tolkes som et uttrykk for nye finske prioriteringer i lys av EUs forsvarssamarbeid og Finlands samarbeid med Nato. Dypere former for forsvarssamarbeid ville bety at det prinsippet om militær alliansefrihet som ble vedtatt før EU-medlemskapet, ble en for begrensende formulering. I det siste tiåret har Finland hatt få – om noen – forbehold mot EUs forsvarssamarbeid. Tvert imot har det primære målet for Finlands forsvarspolitiske tiltak – herunder den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken og EU mer generelt – bestått i å oppgradere landets nasjonale forsvarsevne og forankre det nasjonale forsvaret enda dypere i europeiske og vestlige forsvarsstrukturer (Pesu et al., 2020). Dette bidro vesentlig til at Finland var teknisk og politisk beredt til å søke om medlemskap i Nato i 2022 etter Russlands omfattende invasjon av Ukraina.

Til tross for fremgangen som er oppnådd i EUs forsvarssamarbeid i de senere år, har EU imidlertid også mistet noe av sin relative betydning blant de ulike initiativene for forsvarssamarbeid Finland lanserte før Russlands invasjon av Ukraina (Pesu et al., 2020). Før Finlands Nato-medlemskap hadde for eksempel utvidet samarbeid med alliansen, minilateralt forsvarssamarbeid, slik som det britisk-ledede JEF, og bilateralt samarbeid med Sverige og USA, blitt stadig viktigere for finsk nasjonalt forsvar. Selv det har blitt hevdet at denne utviklingen utfyller EUs egne tiltak, gjenspeiler den også en viss misnøye med fremgangen i EUs forsvarssamarbeid. I tilknytning til dette har Finland også tatt hensyn til det faktum at for de fleste av EUs medlemsland utgjør Nato den primære organisasjonen for felles forsvar. Forhåpninger om strategisk autonomi for EU i sikkerhets- og forsvarsspørsmål har likevel fått en viss støtte i viktige EU-dokumenter (European Union, 2016) og hos noen medlemsland.

Over det siste tiåret har Finland ikke desto mindre understreket EUs rolle for sikkerhet og forsvar også når det gjelder håndteringen av såkalte nye sikkerhetstrusler, -risikoer og -områder. I enkelte henseende har Finland vært blant de ivrigste av EUs medlemsland til å gjøre dette. Finland har vært spesielt aktiv med å understreke behovet for å håndtere ulike typer av hybride påvirkningsformer og trusler i EU-sammenheng. Under sitt presidentskap for Europarådet i 2019 innrettet Finland noen av rådets møter mot øvelser i respondering på mulige hybride angrep på medlemsland og EU. Videre sto Finland bak etableringen av European Centre of Excellence to Counter Hybrid Threats (Hybrid CoE), som betjener både EU- og Nato-medlemmer. I tilknytning til dette har Finland fremhevet den omfattende verktøykassen EU har tilgjengelig for å avverge hybride trusler og bygge motstandsevne. Dette gjelder også unionens tiltak på områder som blir stadig viktigere for sikkerhetspolitikken, slik som cyberområdet og verdensrommet.

Lanseringen av EUs nye forsvarsinitiativer – PESCO, CARD og EDF – har også åpenbart vært i Finlands interesse. Finland oppfordret faktisk til lansering av PESCO allerede i 2012. Imidlertid har de nåværende prosjektene under PESCO så langt vekket bare moderat interesse i landet. Finland deltar for tiden i fem PESCO-prosjekter og er observatør i tretten (Finnish Government, 2023), men har ikke rollen som koordinator i noen av dem. Enkelte av prosjektene, slik som Military Mobility og Timely Warning and Interception With Space-Based Theatre Surveillance (TWISTER), har et klart potensial til å øke det finske territorialforsvarets troverdighet. Videre har Finland gitt full støtte til bruken av European Peace Fund og nye initiativer for å styrke Europas forsvarsindustrielle grunnlag, inkludert felles anskaffelse av ammunisjon, for derved å støtte Ukraina også med skarpt forsvarsmateriell. Disse aktivitetene blir i tillegg betraktet som viktige for europeisk forsvarsevne generelt.

Tilgjengelig forskning om Finlands utenriks- og forsvarspolitikk under EU-medlemskapet antyder også at landet har beholdt en viss handlefrihet (Pesu et al., 2022). Dette gjelder både Finlands relasjoner med Russland og finsk utenrikspolitikk mer generelt. Som EU-medlem har Finlands politikk overfor Russland to agendaer: en transformativ og en forsvarsorientert. Mens den transformative agendaen tok sikte på å gi støtte til Russlands (demokratiske) endringsprosess generelt og nærmere integrering av Russland i europeiske økonomiske og politiske strukturer spesielt, har den forsvarsorienterte agendaen søkt å maksimere vernet EU-medlemskapet gir mot potensielle trusler fra russisk side. Mens den transformative agendaen ble vektlagt frem til tidlig i 2010-årene, førte russisk aggresjon i Ukraina i 2014 til at denne agendaen falt helt sammen. Finlands støtte til EUs restriktive tiltak mot Russland og landets argumenter for å fordype EUs forsvarssamarbeid og motvirke hybride trusler vitner om at den forsvarsorienterte agendaen har fått forrang. Videre har det i løpet det seneste tiåret blitt tydelig at Finlands bilaterale relasjoner med Russland i økende grad blir formulert innenfor og betinget av EUs politikk overfor Russland, der Finland har tatt sikte på å spille en aktiv rolle i hele den perioden EU-medlemskapet har vart.

Når det gjelder den bredere internasjonale agendaen, har finsk utenrikspolitikk også beholdt sin autonomi og enkelte spesielle trekk. Finland har holdt på sin tilbøyelighet til å bygge konsensus både rundt og utenfor EUs forhandlingsbord. I tillegg, og fordi Finland har investert en god del tillit og innsats i EUs utenrikspolitikk og eksterne relasjoner, har landet til tider gitt uttrykk for en viss frustrasjon med den langsomme utviklingen av EUs integrasjon på dette området og med spliden mellom medlemmene i den utvidede unionen. Alternative kanaler for finsk innflytelse, slik som det nordiske samarbeidet, har derfor blitt utforsket med varierende intensitet, spesielt fra 2010 og i tiden etter. I den senere tiden har imidlertid de kraftige manifestasjonene av skiftet mot geopolitisk og geoøkonomisk konkurranse og stormaktsrivalisering igjen understreket EUs betydning for Finland som et relativt lite medlemsland med en eksportorientert økonomi.

ØMU og det indre markedet

Økonomene og politikerne har understreket at beslutningen om å innføre euro da den ble lansert i 1999 først og fremst var politisk motivert (Kiander, 2017). Videre har håndteringen av krisen i eurosonen vært gjenstand for en av de mest opphetede debattene om EU-politikken i løpet av Finlands medlemskap. Redningspakker med lån fra eurosonen til Hellas, Portugal, Irland og Spania, etableringen av tilknyttede stabiliseringsmekanismer og forslagene om brede reformer av ØMU, herunder krav fra sørlige medlemsland om mer felles ansvar og finanspolitisk kapasitet på EU-nivå, har vært sterkt omstridte saker i finsk innenrikspolitikk. Disse utviklingstrekkene har også vært en sterk drivkraft bak den raske veksten av det åpent populistiske og euroskeptiske partiet Sannfinnene til et av de største politiske partiene (Jokela & Korhonen, 2012; Raunio, 2020), noe som har endret det partipolitiske landskapet i Finland. Selv om partiet har tonet ned sin euroskepsis i de siste riksdagsvalgene og fokusert på sine innenlandske agendaer om innvandring og klimatiltak, var den overveldende oppslutningen det fikk ved valget i 2011 og deretter i 2015 tydelig knyttet til velgernes misnøye med håndteringen av krisen i eurosonen.

I denne sammenheng har Finland plassert seg tydelig blant de medlemslandene som krever en innstramming av de finanspolitiske reglene og sterke betingelser knyttet til redningspakkene. Finland har også tilkjennegitt sin tilbakeholdenhet overfor videre økninger i solidaransvaret innenfor eurosonen og argumentert for en ny konsolidering av regelen om at det ikke skal gis budsjettstøtte, slik det allerede ble fastlagt i Maastricht-traktaten. Finland sluttet seg dermed til Tyskland, Nederland og Østerrike i kravet om nasjonalt ansvar for finanspolitikk og økonomisk politikk. I tillegg til nært samarbeid med Tyskland har det såkalte «nye hansaforbundet»² under ledelse av Nederland blitt en viktig kanal for Finlands innflytelse over et mer omfattende sett av reformer av ØMU (Jokela, 2023a). Disse fikk fornyet politisk tyngde med Emmanuel Macrons vellykkede presidentvalgkamp. Selv om Macron hovedsakelig mislyktes i sitt forsøk på å inngå et kompromiss med Tyskland om omfattende reformer av ØMU, spilte hansaforbundet en viktig rolle ved å fremheve de nordeuropeiske synspunktene og reformenes potensielt splittende karakter blant medlemslandene.

Fra en finsk synsvinkel materialiserte risikoen forbundet med et potensielt kompromiss mellom Frankrike og Tyskland om en betydelig økning i økonomisk solidaransvar blant EU-medlemmene seg i 2020 i sammenheng med covid-19-pandemien. Det fransk-tyske forslaget fremsatt i mai, som åpnet for en «Recovery and Resilience Facility» (RFF) på 750 milliarder euro innenfor den flerårige budsjettrammen for 2021–2027, kom overraskende på Finland (Helsingin Sanomat, 2021). Denne utviklingen førte til en stor politisk debatt i Finland og til gjenåpning av gamle skillelinjer mellom og innenfor partiene. Riksdagens grunnlovskomité besluttet at etableringen av RFF hadde grunnlovsmessige implikasjoner og dermed krevde to tredjedels flertall for å bli vedtatt i Riksdagen (Riksdagen, 2022). Riksdagen endte opp med å vedta RFF, men ved å påberope seg konstitusjonelle forbehold signaliserte forsamlingen at den nye ordningen ikke skulle anses for å danne presedens for lignende beslutninger senere.

I den senere tid har enkelte medlemsland foreslått økt låneopptak på EU-nivå for å hanskes med den energikrisen som i hovedsak ble utløst av russisk aggresjon, og også som et svar på statlig bistandspolitikk i USA. Selv om Finland har latt EU-kommisjonen benytte tilgjengelige verktøy, inkludert lån til makroøkonomisk støtte til Ukraina, har andre forslag ikke blitt fremmet på EU-nivå på grunn av mangelen på konsensus blant medlemslandene. Finske myndigheter har også aktivt søkt å påvirke gjennomgangen av EUs økonomiske styring, som også berører finanspolitiske regler i landene i eurosonen. Selv om gjennomgangen ble utløst av det anerkjente behovet for å rasjonalisere det komplekse systemet og hanskes med det økende nivået av offentlig gjeld ved å fokusere på bærekraftige gjeldsordninger, førte beslutningen om RFF til en viss frykt for at gjennomgangen ville utløse nye krav om større finanspolitisk kapasitet på EU-nivå. Det forslaget EU-kommisjonen publiserte i 2023 innebar imidlertid en ganske konservativ tilnærming til reformene. Hovedreglene fra stabilitets- og vekstpakten ble beholdt, sammen med de viktigste tiltakene for å håndtere avvik fra dem. Den økte fleksibiliteten som foreslås for å gjøre dette, har klare grenser, og forslaget går ikke inn på noen mer omfattende reformer av ØMU. Forslaget gjenspeiler også tydelig mange av de oppfatningene Finland søkte å fremme i prosessen (Riksdagen, 2023).

EUs grønne skifte

Suksessive finske regjeringer har ansett kampen mot klimaendringene som viktig for både Finlands, Europas og verdens fremtid. Finland har derfor oppfordret til kraftige tiltak globalt og i EU for å motvirke klimaendringer og har tatt sikte på en ambisiøs nasjonal klimapolitikk. Det siste målet er nå innarbeidet i nasjonal lovgivning som fastsetter at Finland skal være klimanøytralt innen 2035, det vil si femten år tidligere enn det målet EU har fastsatt. Selv om de mer omfattende målsettingene knyttet til planetens bærekraft og varslede klimakrise har formet Finlands oppfatninger om EUs klima- og energipolitikk, har de seneste årenes politiske debatt i økende grad dreid seg om økonomiske imperativer og Finlands konkurranseevne. I denne sammenheng har beslutningsprosessene rundt EUs grønne skifte blitt et viktig element i Finlands EU-politikk, sammen med projeksjon av interesser og prioriteringer på EU-nivå (Prime Minister’s Office, 2021). I tillegg til å delta i utformingen av EUs grønne skifte har Finland også tatt sikte på å motvirke negative oppfatninger om det tilpasningspresset som dette skiftet skaper.

Den finske økonomien og landets viktigste næringer, inkludert energisektoren, ligger foran i løypa mot europeisk og global endring (Finnish Government, 2023). Finske myndigheter har også søkt å styre den nasjonale omstillingen. De har blant annet satt i gang en prosess med utvikling av sektorielle veikart for avkarbonisering i samarbeid med bedrifter og organisasjoner i relevante sektorer. Mot denne bakgrunnen bygger nå viktige næringer sine strategier i økende grad på vekst- og lønnsomhetsbaner basert på karbonnøytrale produkter, tjenester og innovasjoner. Innovasjoner relatert til rene teknologier generelt blir betraktet som et konkurransefortrinn for den finske økonomien (OECD, 2021). Energisektoren har også satt fart på avkarboniseringen. Selv om skiftet til fornybare energikilder spiller en vesentlig rolle i Finlands ambisjoner om å bli selvforsynt med energi og en fremstående aktør i hydrogenøkonomien, har landet også besluttet å beholde en omfattende kapasitet for produksjon av kjernekraft. Begrunnelsen for dette ligger i behovet for å sikre energiforsyningen under de kalde vintermånedene. I EUs beslutningsprosesser har Finland derfor gått sammen med Frankrike for å fremheve kjernekraftens betydning for det grønne skiftet og for oppnåelsen av de målene som er fastsatt (Nuclear Alliance, 2023).

Finsk jord- og skogbruk spiller en nøkkelrolle i landets målsetting om klimanøytralitet, og også i målsettinger om bærekraft i forbindelse med tap av biologisk mangfold. Taksonomier, strategier og lovgivning relatert til EUs grønne giv har imidlertid ført til en viss politisk splittelse i Finland (Jokela, 2023b). Myndighetene har forsvart finsk arealbrukspolitikk og skogforvaltning som både bærekraftige og nyttige for EUs målsetting om karbonnøytralitet. Forskere og frivillige organisasjoner har imidlertid stilt spørsmål ved den økologiske bærekraften i den nåværende nasjonale politikken. Kommisjonen har også lagt mer vekt på tapet av biologisk mangfold og oppfordret til begrensninger og endringer i dagens praksis. Selv om EUs landbrukspolitikk har gitt opphav til betydelig tilpasningspress i Finland, har den også blitt betraktet som et redskap for å innarbeide hensyn til globalt press. Finland har også lykkes i å sikre sin posisjon og ta del i EUs landbruksbudsjett. I dag påvirker Finland EUs landbrukspolitikk aktivt ved å understreke at matproduksjon er en generell prioritering, sammen med det tilknyttede behovet for å motvirke trusler mot forsyningssikkerheten (Statsrådet, 2023).

Implikasjoner for det parlamentariske demokratiet

Komparativ forskning om europeiseringen av EU-medlemmenes politiske systemer antyder at EU-medlemskap styrker den utøvende makten, oftest regjeringen og statsministeren, og svekker de nasjonale parlamentenes nasjonale kontrollfunksjon (Raunio & Hix, 2007). I tillegg er økt internasjonalisering av nasjonal politikkutforming ofte knyttet til en økende tendens til teknokrati i liberale demokratier (Raik, 2007; Raunio, 2020). I lys av disse generelle trendene gir europeiseringen av det finske politiske systemet et interessant eksempel på styrking gjennom EU-medlemskap, selv om det gjenstår noen utfordringer relatert til politikkens byråkratisering.

Finlands medlemskap har ført til grunnlovsendringer med virkninger for både den utøvende og den lovgivende makten. De vedtatte endringene og den nye grunnloven fra 2000 fremhever regjeringens rolle som den utøvende myndigheten i EU-saker og hadde som mål å sikre en sterk parlamentarisk kontrollfunksjon. Dersom EU-relaterte saker hadde blitt behandlet som utenrikspolitikk og ikke som innenrikspolitikk, ville presidentens utøvende rolle ha blitt forsterket (Raunio & Tiilikainen, 2003, s. 97–98, 100; Salminen, 2020). Selv om presidenten har beholdt sin innflytelse over utenrikspolitikken, har beslutningen om å plassere EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (CFSP) og unionens eksterne relasjoner innenfor regjeringens ansvarsområde også styrket Riksdagens rolle i finsk politikkutforming (Tiilikainen, 2020). Den finske riksdagen hører derfor til den gruppen av EU-medlemsland der det utøves mest tilsyn og kontroll med regjeringen i EU-spørsmål (Raunio, 2020, s. 31). I kjernen av Riksdagens omfattende involvering i EU-saker ligger forsamlingens grunnlovfestede rettigheter og dens forutgående deltakelse i og gransking av EUs lovgivende prosesser og andre beslutningsprosesser, herunder CFSP. Selv om Riksdagens storkomité er den viktigste aktøren i nasjonalforsamlingens behandling av EU-saker, er den brede deltakelsen i sektorkomiteene et sentralt element i den dype involveringen av Riksdagen, ved at dette gir mulighet for bruk av den ekspertise riksdagsmedlemmene har på ulike politikkområder i beslutninger som angår EU (Raunio, 2021).

Finsk forskning peker imidlertid på enkelte viktige begrensninger når det kommer til parlamentarikernes og regjeringsmedlemmenes faktiske innflytelse på EU-lovgivning og beslutningsprosesser. For det første bekrefter de foreliggende analysene den sterke innflytelsen både etablerte administrative prosedyrer og en liten gruppe av embetsmenn har på utformingen av dagsordenen for myndighetenes EU-politikk (Hyvärinen, 2009, s. 13; Hyvärinen & Raunio, 2014). Riksdagens komiteer er ofte henvist til deres ekspertkunnskap om detaljerte og tekniske spørsmål, selv om viktige nasjonale interessegrupper og et begrenset antall eksterne eksperter også blir invitert til høringer i komiteene. For det andre var de første femten årene av Finlands EU-medlemskap kjennetegnet av relativt bred konsensus i EU-spørsmål (Raunio, 2020; Tiilikainen, 2020). Politisk uenighet om EU-saker ble ofte løst i Riksdagens komiteer, som møttes bak lukkede dører, og EU-saker ga sjelden opphav til debatt i Riksdagens plenum og partiene imellom. Krisen i eurosonen og fremveksten av det åpent populistiske og euroskeptiske partiet Sannfinnene førte imidlertid til en repolitisering av EU og EU-spørsmål i Finland. Selv om de sterkeste politiske skillelinjene har vært forbundet med viktige, men likevel begrensede politikkområder – i første rekke håndteringen av krisen i eurosonen og EUs Recovery and Resilience Facility – har politiseringen smittet over også på andre områder, eksempelvis de elementene av EUs grønne skifte som har betydning for nasjonal arealbruk og skogforvaltning.

Konklusjoner

Denne artikkelen har drøftet Finlands erfaringer med EU over det siste tiåret når det gjelder (i) EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, (ii) ØMU og det indre markedet og (iii) EUs grønne skifte. Selv om Finland har stått overfor et betydelig tilpasningspress skapt av ØMU og det indre markedet, har landet også lykkes i å fremme sine nasjonale interesser og prioriteringer på EU-nivå. Når det gjelder euroen og reformene av ØMU har Finland måttet akseptere felles solidaransvar innenfor eurosonen og EU. På den annen side har Finland lykkes i å få på plass strenge finanspolitiske reguleringer i eurosonen og motstå etableringen av en betydelig ny finanspolitisk kapasitet på EU-nivå. Når det gjelder Finlands bekymringer over konkurransevridning som følge av midlertidig lemping på EUs regler om statsstøtte, samt bredere uro over tendenser til proteksjonisme innenfor EU og i den globale økonomien, har Finland søkt å spille en sentral rolle ved å koordinere medlemslandenes holdninger og fremheve at EUs indre marked og handelspolitikk må forbli åpen. Videre betrakter Finland EUs grønne skifte som en fordel for sin konkurranseevne, og man har forsøkt å påvirke dette, inkludert ved å ivareta nasjonale interesser innenfor arealbruk, skogforvaltning og landbruk. Artikkelen antyder også at i løpet av de siste ti årene har tilpasningspresset skapt av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk i stor grad avtatt, og Finland har blitt ett av de medlemslandene som fremhever EUs rolle i forsvarsspørsmål. Finland har søkt å konkretisere EUs bestemmelse om gjensidig bistand (TEU 42: 7) med sikte på å fordype EUs forsvarssamarbeid, inkludert en utvidelse av Europas forsvarsindustrielle basis og styrking av EUs verktøy for å håndtere nye typer av sikkerhetsrisikoer og -trusler. I tillegg antyder analysen at Finland har beholdt en viss handlefrihet i sin utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Før innlemmelsen i Nato utvidet landet sitt minilaterale og bilaterale forsvarssamarbeid. Finland har gitt aktiv støtte til nordisk samarbeid i utenrikspolitikken.

Analysen i denne artikkelen støtter den generelle oppfatningen om at Finland er fullt integrert i EU. Mens EU-medlemskapet har blitt en innarbeidet del av styrkingen av parlamentarismen i Finland, har den dype og brede involveringen av Riksdagen i beslutningsprosesser om EU-spørsmål integrert EU og unionens politikk dypt i det finske politiske systemet. Videre har de mange og alvorlige krisene i EU over de siste ti årene ført til en repolitisering av EU-spørsmål i Finland og forsterket offentlig debatt innenfor og mellom de politiske partiene. Det kan hevdes at dette har bidratt til en forståelse der Finland og finnene er en integrert del av EUs politiske system, der de deltar kontinuerlig i beslutninger som fattes på EU-nivå, både når det gjelder sentrale politiske retningslinjer og unionens fremtidige karakter. Selv om Finland er bevisst sin relative makt blant medlemslandene, betrakter landet seg selv som én av dem som lager reglene for Europa og verden utenfor, og ikke én av dem som bare må følge dem.