Norges reaksjon på ebola: en sammenblanding av altruistiske og sikkerhetsmessige interesser

Sammendrag

Denne artikkelen utforsker et enkelt giverland, Norge, sine motivasjoner for å bidra til den globale responsen på ebola (2014). Gjennom en granskning av interessene, normene og konteksten som var involvert finner jeg at hjemkomsten av en ebolasmittet frivillig til Norge forårsaket en sterk respons fra regjeringen. Responsen var humanitær i sin natur, men delvis fremstilt som et eksistensielt sikkerhetsproblem, og var dermed drevet av altruistiske og sikkerhetsinteresser: et ønske om å bidra med assistanse og en ambisjon om å begrense epidemien ved kilden, mens frykt innenriks også ble håndtert. Denne analysen samsvarer med publikasjoner som understreker den sentrale rollen til sikkerhetsinteresser i den globale ebolaresponsen, men antyder samtidig at humanitær motivasjon ikke bør overses. Endelig er mitt argument i denne artikkelen at det teoretiske skillet mellom tilnærminger til global helsesikkerhet som kan beskrives som henholdsvis «statist» og «globalist» ikke fullstendig dekker kompleksiteten i operasjonaliseringen av begrepet global helsesikkerhet. Jeg innfører derfor ideen om en «universalistisk» forståelse av global helsesikkerhet. Denne forståelsen bruker det globale nivået som referanse for sikkerhet og åpner opp for balansering av realpolitikk og idealpolitikk.

Abstract in English

This article explores the motivations behind Norway’s contributions to the global response to Ebola (2014). Unpacking the interests, norms and context at play, it finds that the repatriation of an Ebola-infected volunteer triggered a strong governmental response. Humanitarian in nature but partially securitized, this response was driven by altruistic and security concerns: a desire to provide assistance and the ambition to contain the epidemic at its source, while managing domestic fears. This analysis concurs with publications highlighting the centrality of security considerations in the global Ebola response, while suggesting that humanitarian motivations should not be overlooked. Finally, it argues that the theoretical divide between a “statist” and “globalist” approach to global health security does not fully capture the complexity at play in the operationalisation of the concept. Therefore, the analysis introduces the idea of a “universalist” understanding of global health security, using the global level as referent for security and allowing for a balance between realpolitik and idealpolitik.