Når nordområdene lever sitt eget liv
Sammendrag
I 2005 definerte den norske regjeringen nordområdene som sitt viktigste politiske satsingsområde, og satsingen var et resultat av flere faktorer, eller drivere. Mange av de opprinnelige driverne har imidlertid siden falt bort. Knapt noen snakker lenger om nordområdene som «Europas viktigste petroleumsprovins»; Sjtokman-feltet, som også norske selskaper og politikere higet etter den gang, er lagt på is; den transarktiske skipsfarten har floppet; NATOs nordlige flanke gikk likevel ikke i glemmeboken; og de fleste utestående jurisdiksjonsspørsmål fra den gang er blitt løst. Så hva er det da som holder nordområdesatsingen gående i dag, etter at flere av de viktigste driverne er falt fra? Dette kapitlet lanserer tre ulike forklaringer: 1) Nordområdebegrepet og -satsingen opprettholdes som såkalte condensation symbols fordi de skaper begeistring eller forventninger i befolkningen; 2) nordområdesatsingen har skapt strukturer som legitimerer og opprettholder seg selv, slik at satsingen har begynt å leve sitt eget liv; og 3) nordområdesatsingen kan forklares og forsvares rasjonelt med et nytt sett med drivere.
Opphavsrett (c) 2018 Torbjørn Pedersen
Dette verket er lisensiert under en Navngivelse 4.0 Internasjonal-lisens.
Forfattere som sender inn bidrag til Internasjonal Politikk beholder opphavsretten til artikkelen sin, men samtykker i å publisere denne under de betingelser som fremgår av Creative Commons CC-BY 4.0 License (http://creativecommons.org/licenses/by/4.0/). Dette gir tredjepart tillatelse til å kopiere og dele materialet i et hvilket som helst medium eller format, samt å bearbeide, omskape og bygge på materialet til et hvilket som helst formål, også kommersielt, under forutsetning av at behørig anerkjennelse blir gitt, at det gis en lenke til lisensen, og at du antyder om det er gjort endringer.
