Stater og transnasjonale motstandsnettverk: Irans mobilisering av irakiske sjiamilitser etter 1979

  • Henriette U. Erstad Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)

Sammendrag

Den islamske republikken Iran har bygd et transnasjonalt nettverk av sjiamilitser siden 1979, ofte referert til som dens asymmetriske krigføringsstyrke og ‘strategiske dybde’. Mens det er velkjent at Iran har mobilisert disse aktørene for å styrke sin regionale posisjon, har hvordan den har gjort det blitt viet lite vitenskapelig oppmerksomhet. Denne artikkelen forsøker derfor å forklare dette fenomenet ved å undersøke hvordan Iran har mobilisert irakiske sjiamilitser siden 1979. De utvalgte analyseenhetene representerer de mest innflytelsesrike sjiamilitsene med tilknytning til Iran i Irak i dag: Badr Organisation, Asa’ib Ahl al-Haq og Kata’ib Hizbullah. Selv om variasjon eksisterer mellom dem, er alle del av et transnasjonalt nettverk som har hjulpet Iran med å delta i skjult og/eller indirekte konfliktintervensjon i Midtøsten i flere tiår. Den komparative casestudien har blitt benyttet som forskningsdesign, med prosessporing og semi-strukturerte intervjuer som metode for datainnsamling. Den empiriske analysen har blitt rettledet av et teoretisk rammeverk som har forsøkt å bygge en bro mellom contentious politics og eksisterende litteratur om dynamikken mellom stater og væpnede opprørere. De empiriske funnene antyder at Iran har opptrådt som en sekterisk entreprenør som på pragmatisk vis har kombinert sine materielle og ikke-materielle ressurser for å mobilisere likesinnede militser til å delta i kollektiv vold og fremme felles krav.

Abstract in English:

The Islamic Republic of Iran has been building a transnational network of Shi’a militias since 1979, commonly referred to as its asymmetric warfare capability and ‘strategic depth’. While it is a known fact that Iran has mobilised Shi’a militias in other countries to strengthen its regional position, how they have done it has not received much scholarly attention. The objective of this paper is to explain this phenomenon by examining how Iran has mobilised Iraqi Shi’a militias since 1979. The selected cases are the mobilisation processes of three most prominent Shi’a militias in Iraq today: Badr Organisation, Asa’ib Ahl al-Haq, and Kata’ib Hizbullah. Although variation exists between them, they are all cases of Iran’s network of armed resistance groups, which have allowed it to engage in covert or indirect conflict intervention in the Middle East. To logically connect the empirical data with the study’s research question, I have used a case study research design, with process tracing and the semi-structured interview as methods for data collection. Furthermore, the empirical analysis has been guided by a theoretical framework that has attempted to build a bridge between the existing literatures on state-militia dynamics and contentious politics.

 

Nedlastingsstatistikk
Totale nedlastinger:
Download data is not yet available.
Publisert
2019-10-28
Hvordan sitere
U. Erstad, H. (2019). Stater og transnasjonale motstandsnettverk: Irans mobilisering av irakiske sjiamilitser etter 1979. Internasjonal Politikk, 77(3), 296-322. https://doi.org/10.23865/intpol.v77.1597
Seksjon
Fagfellevurdert
Emneord (Nøkkelord)
Iran, Iraq, Middle East, mobilisation, sectarian entrepreneurship, mobilisering, væpnede grupper, Midtøsten, Irak