Svar

Sammendrag

Artikkelen begynner med å takke de andre bidragsyterene til symposiet. Det argumenteres så for at offentlige intellektuelle kan bli lettere hørt når tilhørerne opplever at verden er i endring og er i villrede om hva som foregår, for da er de villige til å overveie om det sosiale kanskje kan forstås på andre måter enn de har gjort tidligere. Med referanse til Heideggers poeng om at å tenke når man står midt i en situasjon er noe annet enn å sette seg ned og være eftertenksom, argumenteres det også for at en intellektuell som velger å fylle kommentatrollen i mediene, simpelthen velger å være del av en annen diskurs enn en intellektuell som deltar i det vitenskapelige ordskiftet. Endelig gjøres poenget at politiske realister og poststrukturslister deler en maktrealisme de har fra Nietzsche, men at de skiller lag i sin forståelse av hva makt er.

Abstract in English:

The article begins by thanking the other contributors to the symposium. It then argues that intellectual interventions will be more effective in situations where the world is seen as changing rapidly, for in such situations people are more willing to listen to new readings of the social than when things are experienced as being more stable. With reference to Heideggerian understandings of what it is like to think on the hoof versus what it is like to think after the fact, it is also argued that a public intellectual who acts as a pundit is simply engaged in a different language game, regulated by different rules, than an intellectual who is acting as a scientist, within the confines of academic discourse. In conclusion, it is argued that realists in International Relations and poststructuralists both share Nietzsche’s power realism, but that they disagree about how to define power.