EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk og implikasjoner for Norge

Sammendrag

EUs samlede respons på krigen i Ukraina illustrerer bredden i EUs utenrikspolitiske virkemidler og medlemslandenes økte vilje til å løse felles utfordringer innenfor EU systemet. Det har også blitt tydeligere hvordan EU og Nato i økende grad komplementerer hverandre. Krigen og en endret geopolitisk situasjon illustrerer også hvordan sikkerhet i økende grad spiller over i andre politikkområder i EU som handel, energi, teknologi, kommunikasjon og kritiske råvarer. Vi befinner oss dermed i en europeisk sikkerhetspolitisk kontekst som er radikalt endret siden 1994. En hovedutfordring for Norge er at avtalene med EU ikke reflekterer denne utviklingen. For å kompensere for dette må man dermed stadig søke å inngå nye avtaler for å sikre norske sikkerhetspolitiske interesser, noe som er krevende og uforutsigbart. Så langt har det for eksempel skapt utfordringer knyttet til en eventuell norsk tilknytning til EUs nye satellittkommunikasjonssamarbeid (IRIS²) og helseunion. Denne artikkelen diskuterer EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk og implikasjoner for Norge. Vi redegjør for viktige utviklingstrekk og drivere av EUs utenrikspolitikk, før vi går litt mer i dybden på hva slags utenrikspolitisk aktør EU er i dag. Til slutt diskuterer vi betydningen av denne utviklingen for Norge.

Abstract in English:
EU Foreign and Security Policy and Their Implications for Norway
The European Union’s (EU) collective response to Russia’s war on Ukraine illustrates the breadth of the EU’s foreign policy tools and Member States’ increased willingness to address common challenges within the EU-system. How the EU and NATO increasingly complement each other has also become clearer. The war and a changed geopolitical situation also illustrate how security increasingly spills over into other policy areas in the EU, such as trade, energy, technology, communication and critical raw materials. We therefore find ourselves in a European security policy context that has radically changed since 1994. A key challenge for Norway is that its agreements with the EU do not reflect these developments. To compensate for this, there is a continuous need to pursue new agreements in order to ensure Norwegian security interests, which is demanding and unpredictable. So far, there have been challenges related to potential Norwegian participation in the EU’s satellite-based communications collaboration (IRIS2) and the health union, for example. This article discusses the EU’s foreign and security policies, and implications for Norway. We outline important developments and drivers behind the EU’s foreign policy, before delving deeper into the kind of foreign policy actor the EU is today. Finally, we discuss the significance of this development for Norway.