Forsvar vår dyd, men kom oss ikke for nær. Norge og det militære samarbeidet i NATO

Sammendrag

Artikkelen tar utgangspunkt i Johan Jørgen Holsts og Rolf Tamnes’ klassiske kategoriseringer og gir et perspektiv på norsk sikkerhetspolitikk som et forsøk på å finne en balanse mellom ulike behov: støtte fra vest, lavspenning med øst og innenrikspolitisk oppslutning. Artikkelen retter oppmerksomheten mot to områder av det militære samarbeidet i NATO som har vært sentrale for Norge gjennom 70 års medlemskap: NATOs kommandostruktur og alliert tilstedeværelse i og planer for forsterkning av landet. Områdene har gitt tydelige utrykk til den norske balansegangen og vært viktige for utviklingen av denne. Overordnet har norsk sikkerhetspolitikk gjennom en skiftende internasjonal kontekst siden 1949 beveget seg mot mer integrasjon og avskrekking og mindre beroligelse og avskjerming. Et større steg i denne retning kom i 1995, mindre i 1951, 1977 og 2016. Selv om balansepunktet har blitt forskjøvet, er imidlertid norske myndigheters vektlegging av å finne en balanse fortsatt relevant og levende.

Abstract in English:

The article builds on the classical interpretations of Norwegian security policy made by Johan Jørgen Holst and Rolf Tamnes. It portrays Norwegian security policy as a balancing act between disparate aims: securing support from allies, fostering low tensions with the Soviet Union/Russia and maintaining domestic support. The article analyses the Norwegian approach to two areas of military cooperation in NATO that have been particularly important to Norway throughout 70 years of NATO membership: the NATO command structure, and allied presence in and reinforcement of Norway. The two areas have both been key arenas where Norway has performed its balancing act, and important for the development of Norwegian policy. Overall, in the changing international security environment since 1949, Norwegian security policy has shifted towards more “integration” with NATO and “deterrence” of the Soviet Union/Russia, and less “assurance” of the Eastern neighbour and “screening” (limiting) of Allied presence and activity in Norway – to use Holst’s and Tamnes’ terms. A significant step in this direction was made in 1995 and smaller ones in 1951, 1977 and 2016. Though the balancing point has thus shifted, the Norwegian emphasis on balancing is still relevant and very much alive.